Jan Vardøen kaller Norsk Filminsitutt «amatørmessige» og advarer mot «nordkoreanske tilstander». Her er NFIs svar

Understatement: Utelivsgrunder, forfatter, musiker og filmskaper Jan Vardøen er ikke overvettes imponert av organet som er satt til å dele ut statlige penger til filmskapere.

I en – til norsk filmbransje å være, usedvanlig frisk – kronikk hos filmtidsskriftet Rushprint gikk han i går skarpt ut mot Norsk Filminstitutt, som han mener er drevet på en «amatørmessig og vilkårlig» måte. Vardøen kommer med en rekke eksempler på det han mener er tvilsom saksbehandling og dårlig behandling av ham som filmskaper.

I en mail til Filter Film og TV tilbakeviser instituttet i dag langt på vei Vardøens framstilling av faktiske forhold. Instituttet hevder (se fullstendig svar nederst i saken):

At Vardøen jobber fort og at hans siste film «Det norske hus» ville bli realisert uansett, ikke har vært hovedbegrunnelsen for å ikke gi den produksjonsstøtte. Dette er dokumentert i korrespondanse mellom filmskaperen og NFI-konsulenten, som Filter Film og TV har fått innsyn i. Forholdene har bare vært nevnt muntlig mellom Vardøen og konsulenten, og var da ment som en positiv tilbakemelding.

Jan Vardøen fikk ikke lanseringstilskudd til fjorårets «Høst» så seint som selve premieredatoen, men fire uker før premieren.

NFI nekter ikke å distribuere Vardøens filmer til internasjonale festivaler. Hans debut «Søvnløs i Lofoten» ble sendt ut til 30 festivaler og i sin tid satt på programmet i Montreal.

Det stemmer ikke at instituttet sendte 27 medarbeidere til både Berlinalen og filmfestivalen i Cannes i år, der ingen norske filmer sto på programmet. De sendte henholdsvis 13 og 18, fordi flere norske filmer ble vist i markedsprogrammene og fordi festivalene er gode arenaer for markedsføring.

Det er upresist at NFI mottar 445 millioner kroner i statsstøtte og bare deler ut 250 millioner til produksjon av film. NFI disponerer i år 550 millioner i fjor og deler ut 500 millioner til den produserende bransjen (film, tv-drama og spill). 300 millioner gikk til utvikling, lansering og produksjon av norsk kinofilm.

Tar kritikken alvorlig

Likevel er instituttets direktør Sindre Guldvog opptatt av å formidle at han og medarbeiderne tar kritikken til seg.

– Uansett om  kritikken baserer seg på en riktig beskrivelse av historien eller ikke, er det ingen andre enn vi selv som har ansvar for hvordan vi blir oppfattet. Det betyr at vi har en utfordring vi må erkjenne: Vi må bli flinkere til å kommunisere hva som er vårt mandat og vårt oppdrag, hvilke beslutninger vi må gjøre og på hvilket grunnlag vi gjør dem, sier Guldvog.

– Når det er sagt er det også slik at vi har gjort anonyme brukerundersøkelser hvor vi har fått rimelig god tilbakemelding på tilfredshet. Vi vet derfor at Vardøens erfaring ikke er symptomatisk for den allmenne bruker av NFIs tjenester. Det han skriver tyder imidlertid på at det også er noen som ikke er fornøyd, og det er noen for mange, sier direktøren.

«Nordkoreanske tilstander»

Det er likevel på det rene at det ikke er uvanlig å høre norske filmskapere – kanskje særlig fra utenfor de mest etablerte produksjonsmiljøene – klage på varierende grad av maktarroganse og lite samarbeidsvillighet i det statlige organet, som holder til i Filmens Hus i Oslo.

Ifølge Vardøen er det kun frykten for å bli «straffet» i form av flere avslag, som gjør at flere ikke ytrer seg offentlig.

– Det er stor sjanse for at dette vil ødelegge også for meg, men jeg får jo uansett ikke noen støtte av NFI. Bransjefolk flest er pissredde for å miste støtte, noe som er svært usunt. Det blir nordkoreanske tilstander, sa Vardøen da Filter Film og TV snakket med ham torsdag.

– Hvis det oppfattes slik  er det leit, og ikke noe vi ønsker – tvert imot. En åpen debatt der det er høyt under taket og alle innspill blir hørt er viktig når vi alle skal jobbe for å gjøre norsk film bedre. Jeg håper norske filmskapere har tillit til vår profesjonalitet og objektivitet slik at de beste prosjektene får tilskudd, uavhengig av hva filmskaperne bak har ytret om NFI, sier Guldvog.

Prioriterer uetablerte filmskapere

På spørsmål om NFI er flinke nok til å ivareta uetablerte filmskapere og produksjonsmiljøer, svarer instituttet slik:

«Vi mener vi innenfor våre rammer og med våre virkemidler gjør en god jobb i å ivareta nyrekruttering til bransjen. Såpass bra at vi ofte for kritikk fra det etablerte miljøet for at vi ikke i tilstrekkelig grad prioriterer dem.

NFI skal ivareta mange interesser.  Vi skal prioritere kvalitet, bredde og variasjon både i forhold til innhold og målgrupper. Vi skal ta vare på etablerte talenter og utvikle nye. Kjønnsbalansen skal bli bedre. Det skal satses på film også i regionene.

De siste årene har det også vært et sterkt fokus på bærekraft. Samtidig har inntektene til bransjen blitt halvert. De offentlige midlene strekker ikke til for å løfte det samme antallet filmer med den samme bærekraften som tidligere. Mange av de etablerte selskapene sloss for å overleve.

Likevel prioriterer NFI prosjekter fra uetablerte filmskapere. Bare det siste året har det blitt gitt tilskudd til spillefilmer fra regissører som Jonas Matzow Gulbrandsen, Izer Aliu og Jorunn Myklebust Syvertsen. Noen av filmene produseres av etablerte produsenter, andre av ferske eller debuterende. Kortfilmtilskuddene gis i stor grad til de mindre etablerte.

Men vi kan dessverre ikke ivareta hele det «uetablerte produksjonsmiljøet», vi har rett og slett ikke nok penger eller ressurser til det.

Regionale filmsentre har fått et særlig ansvar for bransjebygging.  NFI har tett dialog med de regionale aktørene, slik at vi best mulig kan utfylle hverandre. Vi ser det som svært gledelig at Oslo nå også ønsker å delta i den regionale filmsatsingen. Det er viktig for å også ivareta talentutvikling i Oslo-området på lik linje med de mulighetene som finnes i resten av landet.

Det hele koker ned til at alle ikke kan få, og at vi må ha kriterier og prioriteringer som mest mulig rettferdig fordeler pengene mellom dem som søker.»

For spesielt interesserte, her er i helhet NFIs svar på våre spørsmål (uthevet) angående Vardøens kronikk. Redigert noe for oversiktens skyld:

– Først: Vi synes det er bra at det kommer kritikk av NFI og tar dette på det største alvor. Vi synes det er leit hvis en filmskaper som Jan Vardøen opplever at han ikke har blitt ivaretatt slik han skulle ønske og hans innspill er noe vi tar til oss.

Vardøen skriver: Begrunnelsen for avslag til siste filmen Det norske hus var: «Du kommer til å lage den filmen uansett, og da trenger vi ikke å støtte deg». Har dette vært gitt som skriftlig begrunnelse for avslag til Det norske hus, og går det an å få innsyn i avslagsbrevet? Hvis ikke, i hvilken sammenheng har dette blitt sagt? Er det et kriterium for å få støtte at filmen ikke vil kunne realiseres uten? Vil ikke det underminere målet om mest mulig privat finansiering av norsk film?

Vi kjenner oss ikke igjen i at det ble gitt en slik begrunnelse. All korrespondanse med Vardøen er journalført og det angivelige sitatet fremkommer ikke her. Konsulenten har heller aldri ment noe slik.

Det var 24 svært gode prosjekter i den søknadsrunden Vardøens film også ble vurdert. Som forvalter av norske statlige tilskuddsmidler, er det avgjørende at vi forankrer saksbehandlingen i de forskrifter som gjelder for saksbehandling og de mål som er satt for det arbeidet NFI skal utføre. Forskriftene legger rammer for likebehandling og målene for at Norge utvikler seg som filmnasjon.

(I tillegg har konsulent Silje Riise Næss mailet oss separat og forklart at hun ved flere anledninger har gitt Jan Vardøen kompliment for å bare gå på og lage film, samme hva, og i imponerende tempo. Samt at hun har nevnt hans høye arbeidstempo i møter:

La det være sagt: det kan være gode grunner for å jobbe fort og intenst, og for å ikke operere med tradisjonelt manus. I dette prosjektets tilfelle ble det søkt 17. februar om utviklingsmidler til en film som skulle i opptak 1. april. Tar man høyde for saksbehandlingstiden, har man ikke mye tid igjen til å videreutvikle og kvalitetssikre prosjektet, som er formålet med disse midlene.

Dette har vært et moment i søknadsbehandlingen, og det har jeg kommunisert til Vardøen. Sammen med, altså, min kunstneriske vurdering av at begge søknadene hadde visse svake punkter og dermed ikke nådde opp i den sterke konkurransesituasjonen vi har rundt offentlige filmmidler.

I produksjonsstøtte-runden det her er snakk om, fikk jeg 1. mars søknader fra 24 prosjekter om til sammen 156 millioner kroner (!).

Jeg hadde rundt 14 millioner kroner til disposisjon, og endte med å støtte 4 filmer med større og mindre beløp. Blant de 20 gjenværende var det mange gode, interessante og håpefulle filmprosjekter. Jeg er glad for at noen av dem også ser dagens lys, selv om NFI innenfor sine budsjettrammer ikke har anledning til å bidra, skriver Næss).

Er det et kriterium for å få støtte at filmen ikke vil kunne realiseres uten?

– Nei.

Stemmer det at lanseringsstøtten for «Høst» ble utbetalt først på filmens premieredag? Hva var eventuelt årsaken til det?

– Vardøen søkte om lanseringsstøtte 24 juli 2015. Filmen hadde premieredato 16/10-15. Han søkte 12 uker før, akkurat på søknadsfristen.

De neste 4 ukene kan vi be om oppdateringer, noe saksbehandler også gjorde. Frem til 24/8 mottok saksbehandler bekreftelser på oppsetning og finansieringsbekreftelser. Saksbehandler ga ham mer tid enn normalt, fordi fellesferie og en, som vanlig, hektisk august gjorde at søknadsbehandlingen ikke ble gjort umiddelbart.

Saksbehandler innstilte 2/9 og vedtaket ble gjort 16/9. Saksbehandler informerte Jan Vardøen om vedtaket 16/9, fire uker før premieren. Tilskuddsbrev er datert 5/10 og han anmodet om utbetaling samme dag. Årsaken til at dette har tatt lenger tid enn vanlig har saksbehandler ingen skriftlig informasjon om, så det blir spekulasjoner. Mest sannsynlig var det en hektisk «forskriftsperiode»…

Viktig også å poengtere at lanseringstilskuddet skal matches av produsent. Dette bekreftet Vardøen. Europafilm finansierte deres del av lanseringsbudsjettet.

Søknadsfristen er 12 uker før offisiell premiere, og vi har 4-6 ukers behandlingstid. Normalt behandler og utbetaler vi i løpet av 4 uker, hvis ikke vi har behov for oppdateringer av søknaden. De fleste av produsentene som lanserer film på høsten søker lanseringstilskudd i juni, for å være sikre på å få utbetaling og vedtak i god tid.

Bortfaller ikke mye av poenget med lanseringsstøtte når pengene kommer først på premieredagen?

– Vi har satt en søknadsfrist på 12 uker, for at produsentene skal vite hvor mye de har til disposisjon i lanseringsperioden og kan planlegge langsiktig. Det er også derfor vi ber om at produsentene tar kontakt med oss så tidlig som mulig, slik at vi kan ha en tett dialog i forhold til prosjektet.

Stemmer det at NFI ikke vil bidra til å spre Vardøens filmer på festivaler fordi dere ikke har ansett dem for å ha potensiale?

– Vi hadde Jan Vardøens første film «Søvnløs i Lofoten» i festivaldistribusjon, mens «Høst» fikk avslag begrunnet i filmens internasjonale potensial. Vi har bedt om å få «Det norske hus» til vurdering, men har foreløpig ikke fått filmen/blitt invitert til å se filmen.

Vår oppgave er å bidra til at norske filmer blir valgt ut til anerkjente internasjonale filmfestivaler og bidra til å optimere den enkelte films muligheter for internasjonal distribusjon. Vi har begrensede ressurser, og har derfor en strategi som sier at vi skal prioritere å jobbe med de filmene som har et internasjonalt potensial, uavhengig av om filmene tidligere har fått tilskudd fra NFI eller ikke.

Vi sendte «Søvnløs i Lofoten» ut til blant annet Berlin, Sundance, Rotterdam, Toronto, Venezia, Tokyo, Chicago, MOMA New Directors New Films, Lübeck, Palm Springs, Emden med flere – totalt rundt 30 prioriterte festivaler. Filmen ble til slutt antatt av Montreal for en visning utenfor konkurranse.

Det var på det tidspunktet et krav i forskrift om at en film måtte ha salgsagent for å kunne motta tilskudd til lansering i utlandet/festivaldeltakelse fra NFI (kravet er nå fjernet). Jan Vardøen ble derfor anbefalt å søke Utenriksdepartementets reisestøtteordning, som også forvaltes av NFI. Han søkte og fikk tildelt et tilskudd på 10.000 kroner fra denne ordningen, som gikk til reise og oppholdsutgifter ut over det som ble dekket av festivalen.

Informasjon om filmen var med i våre internasjonale nyhetsbrev til festivaler og innkjøpere, og filmen ligger, i likhet med Vardøens senere filmer, søkbar i vår filmdatabase.

Hvordan forklarer dere denne vurderingen dersom det stemmer at filmene etter Vardøens eget initiativ har deltatt på 30 festivaler internasjonalt og mottatt flere priser?

– Internasjonale bransjetidsskrifter anslår at det finnes mer enn 6.000 filmfestivaler i verden, og de fleste av disse har liten eller ingen betydning for en films internasjonale anerkjennelse og muligheter for salg. Av de festivalene Vardøens filmer har deltatt på, er det bare filmfestivalen i Montreal som står på vår liste over prioriterte festivaler. Listen er publisert på våre nettsider, og inneholder ca. 160 festivaler. Dersom NFI sier nei til festivaldistribusjon, kan produsenter som selv sørge for at filmen deres blir tatt ut på festivaler, søke om tilskudd til lansering og deltakelse på festivalen.

Vardøen skriver at han ikke inviteres til viktige treff og møter. Hva skyldes det?

– Vardøen har fått de møtene han har bedt om, og har også blitt spesielt invitert til å møte programmerere fra viktige filmfestivaler, og til våre co-produksjonsmiddager i Cannes. Når det gjelder bransjearrangementer eller treff så inviterer vi til disse via nyhetsbrev og nettsider. De to nyeste filmene til Vardøen har også deltatt på NFIs arrangementer Filmhøsten/Filmvåren (den første ble ikke meldt på)

Vardøen skriver at NFI sendte 27 medarbeidere til både Berlin og Cannes, selv om det ikke var noen norske filmer noen av stedene. Hvorfor er dette god ressursbruk?

– Disse tallene kjenner vi oss ikke igjen i. NFI hadde 18 personer i Berlin og 13 medarbeidere i Cannes i år. Av disse er det et mindretall som er der under hele festivalen. Selv om det ikke er norske filmer i det offisielle programmet, er det flere norske filmer som vises i markedsprogrammet, i tillegg til de prosjektene som deltar på ulike co-produksjons- og finansieringsforum.

Både Berlin og Cannes er viktige arenaer som vi benytter til å markedsføre norske filmer og norsk filmbransje, og ikke minst legge til rette for samarbeid og nettverksbygging gjennom å arrangere mottakelser og pressemøter. Vi sørger for at norske bransjefolk deltar i finansierings- og co-produksjonsforum og vi deltar selv internasjonale nettverk og medlemsorganisasjoner som representanter fra Norge. Vi bemanner også en stand fra tidlig morgen til langt på kveld, og vi er tilgjengelig hele døgnet for å hjelpe journalister og bransjefolk.

Kan dere oppgi konkrete tall for NFIs kostnader til administrasjon og antall ansatte, for eksempel de siste ti årene?

– NFI har 103 millioner i driftsbudsjett for 2016 hvorav 4 millioner er en engangsbevilgning til implementering av Filmmeldingen, og etableringen av et Bergenskontor. Som et ledd i effektivitetsreformen i statsforvaltningen reduseres våre driftsbudsjetter med 1% hvert år. Dette har pågått de siste 3 årene. Innenfor denne budsjettrammen, drifter NFI kinosaler og publikumsarealer på Filmens Hus og publikumsaktivitet gjennom Cinemateket. Vi er 87 fast ansatte.

NFI forvalter i år ca. 550 millioner. i tilskuddsmidler, hvorav ca.500 millioner går til den produserende bransjen. Av disse går 300 millioner til utvikling, produksjon og lansering av norske kinofilmer. 45 millioner går til insentivordningen.

De resterende midlene går til filmformidlingstiltak som i hovedinnretning stimulerer til distribusjon av kvalitetsfilm på kino og på video.

NFI forvalter også tilskudd som går til regionale filmfond og filmsentre. Dette kommer i tillegg til overnevnte tall.