10. Tomás i «The Orphanage»

Vanskapte Tomás våget ikke vise seg ute uten en striesekk på hodet. For at de andre barna skulle like ham, broderte derfor moren hans på en blid munn, roser i kinnene og garn til hår på striesekken. Det funket ikke særlig bra. Han ser ut som Scarecrow i «Batman Begins», bare mye skumlere.

Og Juan Antonio Bayonas film har omtrent samme effekt på publikum som gassen til gangster-fugleskremselet.

9. Henry i «The Good Son»

Mange mener Macaulay Culkin er enda slemmere i «Alene hjemme»-filmene når han torturerer de stakkars innbruddstyvene. Selv syntes jeg han var søt i John Hughes’ suksessfilmer. Sjokket ble derfor stort da han spilte en morderisk minipsykopat i denne grøsseren – og gjorde sitt livs rolle.

8. Esther i «Orphan»

Man skjønner allerede før filmen er i gang at «Orphan» er en god skrekkfilm. Produksjonsselskapet har nemlig, etter krav fra adopsjonsbyråer, lagt inn en melding om at det å adoptere ikke er farlig. Denne gufne historien har nok gjort mange vordende adoptivforeldre skeptiske likevel. Niårige Esther fra Russland er ikke så søt som hun virker.

Bak dukkeansiktet skuler det seg et monster.

7. Isaac i «Children of the Corn»

Guttepredikanten Isaac Chroner kommer til en liten landsby for å rekruttere unge sjeler. Han forteller om «he who walks behind the rows», en demon som gjemmer seg i maisåkeren og som krever menneskeoffer. Barna slakter da umiddelbart sine foreldre med spader, hakker og høygafler.

Lille Isaac ser skummel ut i sin store, svarte prestehatt, men det er den knirkende stemmen hans som er verst.

6. Tenåringene i «Eden Lake»

En barnehagetante og hennes utkårede reiser på en romantisk weekend, men ender opp med å blir terrorisert av noen fjortiser. «Eden Lake» er en klassisk explotation-film som på kynisk vis blåser liv i middelklassens iboende angst for tenåringer i hettegensere.

Ingen skolelektor i verden kunne dog håndtert nettopp disse fjortisene.

5. Ungene i «Village of the Damned»

Alle innbyggerne i en engelsk landsby mister plutselig bevisstheten. Når de våkner opp merker kvinnene at de har blitt gravide. Først virker det som om landsbyboerne bare er litt småfulle, men når alle kvinnene føder på samme tid skjønner vi at det er noe muffens.

Barna har kritthvitt hår, iskalde øyne og kommuniserer telepatisk med hverandre. «Village of the Damned» burde vises på tv i land som ønsker å få ned fødselsraten.

4. Damien i «The Omen»

Med tanke på at hans mor var en sjakal og faren var djevelen selv, er Damien bemerkelsesverdig søt. De røde rosene i kinnene og hans blyge oppsyn gjør at seeren har sympati med denne lille rakkeren, selv lenge etter at det klart at han ønsker å styrte verden ned i evig mørke.

3. Regan i «Eksorsisten»

Kanskje det er feil å inkludere Regan på denne listen siden hun strengt tatt bare er marionette for djevelen. Men hvilken marionette! Det geniale med «Eksorsisten» er det at hun er besatt også blir en metafor for puberteten. Kanskje er ikke prosjektilspyingen, krusifiks-onaneringen og hodesnurringen et resultat av djevelens verk, men snarere Regans egen underbevissthet som kickstartes av hormonene?

Linda Blairs uskyldige utseende, Dick Smiths grusomme sminke og Mercedes McCambridges demoniske stemme gjør i alle fall Regan til en glitrende djevelunge.

2. Samara i «The Ring»

Unnskyld om jeg banner i kirken, men den amerikanske remaken av «The Ring» er bedre enn den japanske originalen.

Historien henger bedre sammen, effektene er mer forseggjort, Naomi Watts ser genuint livredd ut og Samara – spøkelsesjenta med det flokete håret som selv ikke et hav av balsam hadde kunnet redde – er så blodfrysende ekkel at man blir like redd for å se på tv som man ble for å svømme etter at man hadde sett «Haisommer».

1. Søstrene Grady i «Ondskapens hotell»

Jeg har alltid irritert meg over at Jack Nicholson skrur på psykopat-gliset allerede under jobbintervjuet i begynnelsen av filmen. Ellers er «Ondskapens hotell» perfekt. Og aller skumlest er de to søstrene som går igjen i hotellkorridorene etter at de har blitt drept med øks av faren. «Come and play with us, Danny», sier de. «Forever and ever”. Det sies at Stanley Kubrick har basert utseendet deres på et fotografi som den legendariske fotografen Diane Arbus tok av noen tvillinger i New Jersey i 1967. Scenen har brent seg fast på hornhinnene – forever and ever.

Og hvilke barn er ikke fullt så skumle?

1. Newt i «Aliens»

Alfred Hitchcock sa en gang at det bare var fire ting han var redd for: Barn, politiet, store høyder og at hans neste film ikke skulle bli like god som hans forrige.
At han listet opp barn først på listen kan virke litt besynderlig, men småunger på film er nesten alltid nifse. Merkelig nok kommer jeg ikke på noen unger som mislykkes i å skremme på film. Snille barn som ødelegger skrekkfilmer med søte eller veslevoksne kommentarer finnes det derimot mange av.

Og det verste eksempelet er det Newt i «Aliens» som leverer i en av filmhistoriens mest eksemfremkallende replikker: «They mostly come at night. Mostly».

Ingen av de logiske bristene i «Prometheus» er i nærheten av å være så irriterende.