«Hi. I’m back. I have some good news for you. It’s been a long time coming. A lot has changed since I fell off the face of the earth.»

Slik annonserte Chris Onstad sin retur til verden sist søndag. Etter flere år med synkende (og etter hvert helt fraværende) produksjon ser det nå ut til at mannen er på vei ut av depresjonene, livskrisene, utbrentheten og skrivesperrene som har hindret ham i å gjøre det han gjør aller best:

Å lage nettegneserien Achewood. Og den store nyheten? Achewood skal bli tegnefilmserie. Sånn her:

Du som leser dette har muligens ikke hørt om Achewood og er følgelig i ferd med å falle av artikkelen sånn cirka her. Bli hos meg! Og slapp av. Det er ganske vanlig å ikke ha hørt om Achewood. Har du fått det anbefalt men ikke klart å komme inn i det? Slapp av, det er også ganske normalt.

Den vanligste måten å beskrive Achewood er at det er en nettegneserie som handler om snakkende katter, bjørner og otere i California som drikker seg fulle og drar ut på eventyr mens de enten depper, spyr opp popkulturelle referanser eller driver gründervirksomhet. Dette er en veldig overfladisk beskrivelse, og følgelig verdiløst. Betyr det noe for deg at Eli Roth har skrevet forord i en av Achewood-bøkene og at Time kåra serien til «graphic novel of the year» i 2007? Ingen har noensinne brydd seg om ett ord av det som står i Time, sier du?

Hør. Achewood er litt som «The Wire», TV-serien kompisen din sier du MÅ se. Så, du ser en par episoder og tenker at «dette er da ikke så verst» men blir aldri helt grepet og faller tilbake til mer umiddelbare ting, som «MacGyver».

Eller så har du tålmodighet/fritid nok til å ta greia og blir deretter blodhekta og ser alt i ett strekk, limt til sofaen så du kreperer av underernæring og søvnmangel. Naboene finner deg først når lukta blir for ille, kommunen skraper deg av sofaen og slenger deg på lasteplanet til bilen som kjører rundt i byen og plukker opp restene av alle de lidenskapelige sjelene som brant til støv så alt for kjapt fordi de tømte livet og alt de var inn i et bokssett med alle sesongene av en tv-serie og glemte verden.

Endestasjonen er en massegrav, gravsteinen en flatskjerm på høykant.

Akkurat det er forsåvidt en digresjon. Poenget mitt er at Achewood er tegneseriens svar på «The Wire». Du tar den garantert ikke i løpet av første stripa. Du trenger et par timer på å komme inn i den, minst, men så får du plutselig lyst til å tatovere sitater fra den på innsiden av øyelokkene. Selv oppdaget jeg den på et tidspunkt i livet da jeg hadde mye mer fritid og det ikke var noe problem om jeg sto opp klokka tre på ettermiddagen. Jeg gjorde et godt innhogg, kan du si.

Her er et eksempel fra en av de mest kjente historiene i serien, «The Great Outdoor Fight», hvor 3000 menn samles på et jorde for å dælje løs på hverandre til bare én står igjen.

Så, ja, les noen hundre striper og bare stol på meg når jeg sier at det er fantastisk, ok? Ok. Bra. Alt ligger gratis her, og den linken er til stripa hvor Onstad begynte å finne formen (han prøvde og knota litt før dette også, men det gidder du ikke lese før du har kommet inn i serien).

Dette vil gjøre deg godt forberedt, nå som Achewood altså tar steget over i de animertes rekker. Svenskættede Onstad, som har skrevet og tegnet serien på nett siden 11. september 2001 (den kanskje dårligste dagen å lansere en nettserie noensinne), er i LA hele denne uka for å puste smog fra kjendisbiler og gå i pitchemøter for å finne en skjerm til kulthiten sin.

Et glimt på en vanlig Achewood-stripe avslører en primitiv men uttrykksfull strek, vanligvis i sorthvitt. Dette bevares i animasjonsserien. I den korte teaseren som ligger på sida har man riktignok oppgradert til 3D-animasjon (kostnadseffektivt), men av den typen som jukser seg til 2D-look med store flater, rene linjer og behagelig Albert Åbergske farger. Deilig.

Det mest uttrykksfulle i Achewood er imidlertid ikke strek, men stemme. Hver figur i Achewood snakker med sin egne distinkte stemme som kun er figurens, som får minimalistiske tegneseriedyr til å fremstå mer livaktige enn enkelte av vennene dine.

Samtaler får en uimotståelig rytme og tone, litt samme følelsen som å lese Don DeLillo på sitt beste, bare morsommere. Ray kan beskrive bestefaren sin som «a bitter man, soured on beer and given to claims». Eller Rays nevø Little Nephew, som reiser tilbake i tid for å selge nachochips.

Det er på stemmenivå bekymringene ligger når serien skal begynne å bevege seg og lage lyder. Tekst-dialog og verbal dialog er to vidt forskjellige ting. Achewood-dialogen er fengende som tekst, men hvordan vil den høres ut i munnen til en stemmeskuespiller?

Jeg nevnte DeLillo, som nylig fikk «Cosmopolis» filmatisert. Langt ifra DeLillos beste, men den er som vanlig fylt til randen med DeLillos særegne dialog. Den er spesiell, selv på papiret, og det tok meg faktisk et par romaner før jeg lærte meg å følge rytmen helt. Enkle ting han gjør, som å fjerne spørsmålstegnet i et spørsmål så jeg leser hele setningen med flat melodi. Onstad gjør lignende grep, f.eks. ved å bruke en mindre font og ingen punktum når deprimerte Roast Beef mumleprater.

Etter hvert har det blitt med DeLillo som med Onstad – måten figurene snakker, forteller meg hvem de er, og det river meg med.

På film er det annerledes. Jeg liker «Cosmopolis», men at den løfter dialogen sin rett fra boka er likevel et risikabelt trekk. Det som flyter naturlig på papiret virker konstruert når det kommer ut i lufta. Det blir som å se romvesener kommunisere, og dermed fremstår rollefigurene som kalde og fremmedgjørende.

Dette er selvsagt greit for «Cosmopolis»-regissør David Cronenberg, kaldt og fremmedgjørende er brød og smør i filmografien hans. I en tegnefilmserie som først og fremst skal få deg til å le og bli glad i rollefigurene er man helt avhengig av at det ikke føles oppkonstruert. Rocky, en annen tegneserie med fabelaktig dialog, mista mye av sjarmen med en gang den ble animert. Det høres skrevet og opplest ut, uspontant.

Achewood-dialogen er en god del varmere på papiret enn både DeLillo og Rocky, men i feil munn vil den høres stiv og klossete ut likevel. Det finnes folk der ute som steila hardt da Onstad dukket opp i et NPR-intervju for noen år siden og forsøkte å gjøre stemmene til Ray Smuckles og Roast Beef selv. Onstad er ingen Seth McFarlane (og generelt sier vi gudskjelov for det) men spørsmålet blir da om han klarer å finne den personen der ute som kan si at «you are worst song, played on ugliest guitar» så alle som hører det får spasmer.

Om du aldri har hørt om Achewood før og likevel gadd å lese helt ned hit synes jeg du godt kan sjekke tegneserien nå. Du har antagelig ikke noe bedre å gjøre i dag.