- Lei «J. Edgar» her
Historisk sett er det gode grunner til å ikke helt sette sin lit til den historiske nøyaktigheten i en film om J. Edgar Hoover som er produsert av Warner, som kinoaktuelle «J. Edgar» faktisk er.
Den legendariske FBI-sjefen var nemlig «konsulent» for selskapet i en årrekke, og forsikret seg dermed om at byrået han bygget opp alltid ble portrettert på best mulig vis. Det beste eksemplet er «The FBI Story», en pressepakke av en film som Hoover hadde mer enn en finger med i spillet med å lage.
Hoover er blitt portrettert og karikert et utall ganger gjennom filmhistorien, som et tidvis ravende paranoid maktmenneske som ikke følte at han trengte å svare for noen andre, for eksempel i Oliver Stones «Nixon».
Men de nådeløse portrettene av Hoover er posthume, alle som en. I sin samtid gjorde han alt han kunne for å oppnå en gudeaktig status. Ingen turte å kritisere ham, og ingen spilte ham på film – derfor er det Hoover selv som gestalter rollen som J. Edgar Hoover i «The FBI Story».
Du ser ham aldri, men du hører ham, og han fremstår som nærmest karikert ydmyk. Mannen som endte opp med å inneha toppstillingen i FBI på livstid hevder her at han ikke ba om dette tunge ansvaret, men at han er villig til å ta på seg byrden for fedrelandet.
Det ble også laget en spinoff-serie, som simpelthen het FBI. Foruten å igjen ha Hoover som konsulent, gjorde serien seg bemerket for heftig produktplassering av Ford-biler. Både filmen og serien spilte en sentral rolle i å gjøre FBI-etterforskeren til selve innbegrepet på en moderne kriminalitetsbekjemper.
Men allerede på 30-tallet ble det innledet en kampanje for å bedre ordensmaktens rykte. Retningslinjene i The Production Code gjorde det vanskeligere å lage filmer som «The Public Enemy» og «Scarface». I stedet var det staute og rettskafne «G Men» som ble tidens foretrukne helter.
Hvordan styrte Hoover Warner? På samme måte som han styrte alt mulig annet i USA, ved hjelp av mapper.
Regissøren Mervyn LeRoy fikk først lov til å gjennomføre «The FBI Story» etter at Hoover hadde fullstendig oversikt over LeRoys privatliv. FBI-sjefen trumfet i tillegg gjennom en rekke gjeninnspillinger av scener han mente ikke portretterte FBI i et tilstrekkelig fordelaktig lys, og insisterte på at byrået skulle ha to agenter på filmsettet til enhver tid. Det er for øvrig én agent mer enn Hoover på slutten av 50-tallet følte byrået kunne avse til bekjempelsen av organisert kriminalitet, om vi skal tro Arthur Schlesingers Robert Kennedy-biografi.
På den tiden var det nemlig den røde fare (og altså film) som opptok det meste av byråets tid. Sånn sett er kanskje Hoovers største bidrag til den amerikanske filmhistorien at han med sin skylapporientering mot ideologiske fiender beredet grunnen for utallige filmer og serier rotfestet i gangsterverdenen. (Helt ærlig – hvor mange knallbra amerikanske kommunistfilmer finnes det?)
I Kennedy-biografien til Schlesinger gjengir også historikeren en av de merkeligste vandrehistoriene om den myteomspunne FBI-sjefen: Hoover hadde et legendarisk kontrollbehov som blant annet ga seg utslag i utstrakt bruk av rød penn når han gikk igjennom agentenes rapporter. En gang skal en av agentene hans ha glemt å bruke marg når han skrev rapporten, noe som resulterte i at Hoover skriblet ned kommandoen «Watch the borders!» øverst på arket.
Resultatet: FBI utstasjonerte agenter ved grensen til Canada
Om historien er sann? Det spiller i grunnen ingen rolle – en av Hoovers største innsikter var verdien av imagebygging, av å være innhyllet i gåter.
Fra pågripelsen av John Dillinger i 1934 og framover benyttet Hoover enhver anledning til å utvide FBIs makt på bekosting av lokale politimyndigheter. Det gjorde han blant annet gjennom imagestunts som å stille opp på TV hver gang en storfisk ble fanget og stryke navnet hans av listen over Amerikas mest ettersøkte kriminelle (en liste som, om du tenker over det, har noe utspekulert medievennlig over seg) og slagord som «We allways get our man» i tillegg til filmen.
Om han noensinne hørte historien om den kanadiske grensevakten, er det ikke utenkelig at han valgte å la ryktet levende. Hoover skjønte at god historiefortelling er nøkkelen til å beholde makten.
Vel, dét og maktmisbruk i massiv skala.
