Verdens beste heavy metal-maskot, Eddie, og sekstetten han drasser med seg verden rundt i et leaset Boeing 747 er i Norge. Jepp, i kveld speller Iron MaidenTelenor Arena.

Det synes vi er en anledning til å hylle bandet på vår måte, nemlig ved et lite tilbakeblikk på noen av filmene som har inspirert episke Maiden-låter opp gjennom årene.

Britene dykker nemlig ikke bare ned i 1700-tallspoesi og krigshistorie når de vrir hodene for å finne noe å skrive tekster om eller når de skal instruere coverdesignerne sine. Det hender de vender seg mot VHS-hylla også, og da særlig seksjonen for skrekk og sci-fi.

Tok logo fra Bowie-film

Faktisk er selve Iron Maiden-logoen, som bandet har brukt helt siden sin aller første indieutgivelse «The Soundhouse Tapes» i 1978, inspirert av en film! Nemlig «The Man Who Fell To Earth» (1976), som hadde ingen ringere enn David Bowie i hovedrollen som utenomjordisk vesen.

tmwfte

Maiden-mytologien forteller at bandets bassist Steve Harris beit seg merke i logotypen da han så filmplakaten, og etterliknet den da han lagde bandlogoen – uten at det var ment som noen hyllest til filmen, som i dag regnes som en kultklassiker både på grunn av Bowie og fordi produsentenes neste film het «Hjortejegeren».

Dessverre er den i skrivende stund utilgjengelig for streaming i Norge.

Stumfilm og satanunge

På bandets første album er den mest åpenbare filmreferansen «Phantom of the Opera», hvis tekst gjør det klart at det ikke er romanføljetongen til Gaston Leroux fra 1909, men stumfilmklassikeren fra 1925 som er forelegget. Den vakte i sin tid oppsikt for de banebrytende spesialeffektene som måtte til for å vise operafantomets deformerte ansikt:

På neste album, «Killers» (1981) kan det diskuteres om «Murders in a Rue Morgue» er mest inspirert av Edgar Allen Poes fortelling fra 1841 (ofte, og feilaktig, omtalt som tidenes første krimroman), eller en av filmatiseringene. Den første er fra 1925, hadde Bela Lugosi («Dracula») i hovedrollen og er i dag regnet som en klassiker. Den neste kom i 1971 og er en kalkun.

Fra og med «Number of the Beast» (1982) florerte det av film-låter på Maiden-albumene – nok til at vi på ingen måte kan kalle denne lista uttømmende. Ikke minst var tittellåta, med sin utsøkte kombinasjon av Johannes åpenbaring 13:18-resitasjon, djeveldyrking og fengende gitarriff, tungt inspirert av «Damien: Omen 2» (1978).

Det er oppfølgeren til Richard Donners klassiske skrekkfilm «Omen», om en søt liten guttunge som uheldigvis viser seg å være selveste Satans avkom. Den uheldige familiehistorikken går opp for adoptivforeldrene når de oppdager at han frisyren hans skjuler et fødselsmerke som til forveksling likner tallet 666, og filmen avsluttes med bibelversene låta starter med.

Toeren, som var Maidens primære inspirasjon for låta, handler om satan-ungen når han er blitt tenåring og har satt vesentlig mindre spor etter seg i skrekkfilmhistorien. Men den var åpenbart skummel nok for Steve Harris, som ifølge Mick Walls Maiden-biografi «Run to the Hills» sleit med mareritt etter å ha sett den.

Heller ikke denne kan i øyeblikket streames i Norge, men svenske Plejmo har eneren.

Uønsket masse-graviditet

En annen låt på samme album som var inspirert av film, er sakte-dans-klassikeren «Children of the Damned», som står på settlista i kveld lener seg tungt på «Village of the Damned» (1960), nok en skrekkfilm. Her opplever innbyggerne i en britisk landsby at samtlige kjønnsmodne kvinner plutselig blir gravide, noe som fører til stor oppstandelse og mye dårlig stemning blant kjærester og ektefeller. Men heldigvis viser det seg å ha en overnaturlig forklaring. Puh!

Filmen fikk en remake i 1995, med blant andre Christopher Reeves («Superman») og Mark Hamill («Star Wars»). Originalen kan du kjøpe på iTunes.

Må også nevne låta «The Prisoner», som er basert på den britiske spionserien ved samme navn (1967-1968).

Steinalder og verdenskrig

Spol fram til 1983 og albumet «Piece of Mind». Her finner vi låter som «Quest for Fire», basert på en film fra 1981 ved samme navn som er satt til steinalderen (litt kleint at Iron Maiden drar inn dinosaurer i teksten, med andre ord) og fikk en Oscar for beste make-up. Og fenomenale «Where Eagles Dare», basert på blockbusteren «Ørneredet» (1968) med Clint Eastwood og Richard Burton i hovedrollene som amerikanske krigshelter som prøver å ta seg inn i Hitlers sagnomsuste fjell-palass i Alpene.

Denne kan leies hos bl.a. Canal Digital.

Skiva avsluttes med «To Tame a Land», som er en sju minutter lang gjenfortelling av «Dune»  – men er inspirert av Frank Herberts roman, ikke av David Lynch‘ stormannsgale filmatisering, som først kom året etter. Fet låt, uansett!

Flyr høyt

Iron Maiden returnerte til krigsfilmhylla for åpningslåta på sin neste skive, «Powerslave» (1984). I konsertformat innledes «Aces High» – en hyllest av Spitfire-pilotene vokalist Bruce Dickinson forguder – av Winston Churchills tale til folket om å kjempe på strender, landingsplasser, i kornåkre og gater, men filmen utspiller seg faktisk under den første verdenskrig.

På turneen som etterfulgte albumet «Somewhere in Time» (1986) brukte Iron Maiden filmmusikken fra «Blade Runner» til å piske opp stemninga før de gikk på scenen, og det er vel liten tvil om at Ridley Scotts neo-noir (som snart får en oppfølger) også inspirerte coveret på den plata.

Ellers er den underkjente låta «The Loneliness of the Long Distance Runner» basert på en film fra 1962 ved samme navn, beskrevet som en grim fortelling om en opprørsk arbeiderklasseungdom som institusjonaliseres etter å ha ranet et bakeri for å skaffe seg føde.

«Seventh Son of a Seventh Son» (1988) sugde Iron Maiden det meste av det fantasy-aktige tekstmaterialet fra eget bryst, og det er å trekke det langt å hevde at for eksempel «The Evil That Men Do» er inspirert av Charles Bronson-filmen.

Og med det var bandets klassiske periode over, men Maiden har gjort bra ting i nyere tid også, og er åpenbart like ivrige film-konsumenter som i yngre dager.

«The Sign of the Cross», «The Edge of Darkness», «Man on the Edge» og «The Clansman» fra «X Factor»-skiva, for eksempel, som står i gjeld til henholdsvis «Rosens navn» (1986), «Apokalypse nå!» (1979), «Falling Down» (1993) og «Braveheart» (1995).

«Out of the Silent Planet» fra «Brave New World» er inspirert av den klassiske science fiction-filmen «Forbidden Planet» fra 1956; «The Wicker Man» nikker til en av Christopher Lees fineste øyeblikk:

«Where the Wild Wind Blows» fra «Final Frontier» bygger på animasjonsfilmen «Where the Wind Blows» om et eldre ektepar som forbereder seg på apokalypsen.

Shit, vi kunne fortsatt i det uendelige, men hvem har tid til det. Up the irons og god konsert!