Fra mjuke til varme hender: I helga vises Margreth Olins åttende langfilm på kino, og som du helt sikkert vet allerede er det Joralf Gjerstad, selveste Snåsamannen, som har vært foran dokumentaristens linse denne gangen.
Selv om hun har gått grundig til verks – i alt 22 mennesker med forskjellige plager har Olin hatt med seg til Snåsa for å filme møtene med den omdiskuterte 89-åringen – har hun ikke gjort kontrollerte tester for å avgjøre om Gjerstad har noen helbredende effekt på folk ut over tilfeldige variasjoner.
Da Olin møtte Filter film og tv for å snakke om filmen forrige uke, mente hun at hun kunne vært rett person til å få Gjerstad med på en slik test – men da måtte hun ha vært tidligere ute.
– Nå blir han nitti, og det noe med både alderen og helsa (som gjør at Gjerstad ikke vil testes, journ. anm.). Som Joralf selv sa til meg: Du skulle kommet for ti år siden, da kunne vi gjort det. Da ville han følt seg trygg og tenkt at jeg har de beste intensjoner med dette, fordi jeg har respekt for hvordan han har levd livet sitt og hva han står for. I like stor grad som alle andre ville Joralf Gjerstad gjerne hatt et svar på hvorfor så mange føler seg bedre etter et møte med ham, og hvorfor han ikke har noen innvirkning på andre, sier Margreth Olin.
Så er det da også, ifølge henne, en kortslutning å se på henne som en hvilkensomhelst reportasjejournaliste, en som veier argumenter for og mot og til slutt lar en ekspert fortelle hva som er sant.
Istedet har strategien vært å være flue på veggen, la kameraet rulle, fortelle om både de som opplever bedring og de som ikke gjør det, og overlate til publikum å trekke konklusjonene. Ikke ulikt strategien i tidligere filmer som «Dei mjuke hendene» og «Ungdommens råskap», og i tråd med skoleretningen eter dokumentarfilmskaperen Frederick Wiseman, som filmfestivalen i Tromsø har grepet anledningen til å vise sammen med flere av Olins tidligere filmer denne uka.
– Jeg kunne laget akkurat den samme filmen om en av våre fremste kreftleger – eller en av dem som hjelper folk å beina igjen på Sunnaas. Det de gjør er like magisk, sier Olin.
– Så du sier at det Gjerstad gjør egentlig ikke er magisk?
– Jo, det er det. På samme måte som når en behandler på Sunnaas mottar en pasient som ikke kan bevege annet enn øynene, men likevel får vedkommende til å tro at det er mulig. Hun har en tittel hun kan beskytte seg bak og jobber i et system som har anerkjennelse, men fordi Joralf bare er en kontrollassistent på meieriet på Snåsa med en genuin innsikt i mennesket, spinnes det myter om ham. Hadde vi vist filmen for noen med innsikt og fagkunnskap innen for eksempel nevropsykologi tror jeg de kunne sagt noe om hva det er som egentlig skjer. Det gjør det ikke mindre fantastisk for dem som opplever forbedringen, sier hun.
Anmeldelsene av filmen har vært gode. NRK Filmpolitiet kaller den «dypt fengslende», VG høyner med «interessant, belysende, morsom, rørende og berørende».
Ifølge Olin er noe av hensikten med filmen å skape et alternativ til det rådende bildet av Snåsamannen, slik det er skapt gjennom et utall bøker og avissaker de siste åra.
– Vinklinga handler om mediene ofte har behov for å gjøre noe litt mer fantastisk enn det er. Man har et behov for å si at denne kraften kommer fra et sted og at det er helt uforklarlig, mens andre har hatt behov for å “ta” Joralf, kalle ham en sjarlatan, skrive bøker om ham uten engang å ha møtt ham. Men det tabloide bildet og mytene som skapes rundt Snåsamannen er noe helt annet enn det som oppstår i møtet mellom ham og en besøkende, sier Olin.
Og kanskje er “Mannen fra Snåsa” mer beslektet med Olins filmografi enn man umiddelbart kan anta. Stikkordet i så måte er utenforskap.
– Mange av mine filmer har handlet om det. Og om Joralf er en nasjonalskatt i dag har hans oppvekst vært tornefull fordi han også har kjent på utenforskap. Han skilte seg ut i søskenflokken som et veldig sensitivt barn. I dag er ikke det noe rart, det finnes diagnoser og bøker om det og det tas høyde for det i skole og barnehage – men slik var det ikke den gangen. Han var et ømskinnet barn som kanskje ble syk av det, sier hun.
Selv har Margreth Olin ikke hatt fysiske plager hun selv kunne henvende seg til Joralf Gjerstad med. Men hun mener hun har blitt hjulpet av ham likevel.
– Vi har hatt lange og dype samtaler, alltid med kamera eller båndopptaker, og det kommer alltid et punkt i de samtalene hvor han vender dem tilbake på meg og begynner å stille spørsmål. Slik har han løftet fram ting i livet mitt – hendelser jeg sitter fast i eller mønstre som gjentar seg – som jeg kanskje ikke har hatt blikket på selv. Jeg føler jeg har gått i terapi, selv om jeg ikke skjønte det selv før jeg satt i klipperommet, sier hun.
