To rare ting som skjer når skuespillere du er glad i dør, den ene på mange måter mer usmakelig (og forståelig) enn den andre:

For det første den rare energiinnsprøytningen det gir, lettelsen over å vite hva man skal snakke om i dag, den opprømte impulsen til å poste noe på Facebook (eller Comoyo), til å fråtse i nekrologer (denne var fin, gleder meg til The Economist sin (neidajodaneida)), hvordan det hele ikke bare er et sørgelig budskap men også en kjærkommen påminnelse om at noen var skikkelig, skikkelig bra og at det kjennes skikkelig, skikkelig godt å tenke på det.

Den andre rare tingen er å faktisk kjenne at man blir litt nedfor på ordentlig, eller nesten på ordentlig.

En uncanny valley-sorg som deler noen få overfladiske egenskaper med den ekte varen, overraskelsen (kanskje til og med sjokket), vemodet over ting som aldri blir (skjønt, hva de skulle være er vanskelig å si, all den tid man ikke kjente personen) – men som er kjemisk fri for de tingene som er virkelig rammende med ekte sorg, lammelsen, vissheten om at dette er noe man ikke blir kvitt før det skjer helt umerkelig et uannonsert øyeblikk inn i fremtiden, som verdens vondeste hikke.

Så rolig nå, tunga rett i munnen, dette er ikke din sorg, du hører ikke hjemme her – det er en viss fare for å oppføre seg som en statist i de utallige begravelsesscenene i «The Sopranos» hvor folk ramler inn og fråtser i tragedien, ikke fordi de føler for det, men fordi de kan.

Tony var, i likhet med både mora og søsteren sin, jæsklig god på akkurat det – akkurat som han andre ganger, når det passet ham, så rett igjennom hele greia med stram trutmunn og øyenbrynene i helspenn under den furede pannen.

Vær den karen, ikke den andre. For guds skyld, ikke sett på «Don’t Stop Believing» på full guffe.

Eller, pokker ta, gjør det.

Sannheten, i det minste for min del, er at dagen siste episode av «The Sopranos» gikk på lufta på mange måter kjentes mer tom og bedriten enn denne dagen.

Også det var til å leve med, det var bare å sette på første episode på nytt igjen. Og greit nok, det ene er en tragisk hendelse (51? Hjerteinfarkt på ferie i Italia, som en eller annen grotesk alternativ slutt??), det andre var en tv-serie som kjente sin besøkelsestid.

Det burde være omvendt. Men det er ikke mye å gjøre med det, og det er ment som en stor kompliment, den eneste jeg ærlig talt kan gi.