Det er siste dagen på jobb, sjefen har holdt en liten tale, du har fått kake. Hva skal en stakkars pensjonist ta seg til nå? Hva skjer videre? Hva er vitsen med det hele? Hvem blir først pleietrengende av deg og ektemaken din? Og når sykdom inntreffer, orker den ene å passe på den andre? Er det virkelig omsorg, eller er det bare noe man gjør for å døyve sin egen dårlige samvittighet?
Det fortelles for få historier om de gamle. Islandske «Ildfjell» er en dypt melankolsk, langsom og tvetydig film. Det er en film å grunne over. Formspråket er realistisk i den forstand at den handler om hverdagsmennesker, som hos Mike Leigh eller Dardenne-brødrene. Men det er en utsøkt form for realisme, en lang rekke poetiske og meningsbærende bilder. Det er blekt, vanlig og svært vakkert.
Det er selvsagt en frivillig sak å se et eksistensielt drama med rynkete mennesker som snakker et språk du ikke forstår. Men ta deg tid, denne er nydelig. Den er smart nok til å operere med flere perspektiv, så kompleks at vi er i tvil med hvem vi skal sympatisere med og stødig nok til at vi orker å følge med.
Filmen foregår i nåtiden. Et stort vulkanutbrudd i 1973 førte til at denne familien og andre måtte evakuere øya de bodde på. Mange lengtet tilbake. Hendelsen tjener som et symbolsk bakteppe for handlingen.
Det er en meget krevende øvelse å lage film i dette poetiske språket. Dette er stramt gjort og svært ambisiøst. Her er ingen musikk som forteller oss hva vi skal føle idet handlingen utspiller seg. Musikken tjener derimot som små mellomspill, som gir filmen et episodisk preg. Dialogen er skrellet ned til et minimum av ubehagelige, men nødvendige samtaler. En samtale om intimhygiene med hjemmehjelpen. Sønnen som protesterer mot det nye opplegget. Det er et minimum av handling, og filmen står seg godt. Det bør nevnes at visse sekvenser opplevdes som vel tunge i steget.
Filmen hviler tungt og lenge på ansiktet til Theodór Júlíusson. Det syder og koker bak det stramme ansiktet hans. Både filmens tittel og de grimme åpningsbildene av vulkanutbruddet fra 1973, peker mot hva som rører seg i ham.
Man kan alltids innvende at denne type film bedriver en form for følelsesmessig utpressing og bare har ett mål for øye, nemlig å kryste tårene ut av publikum. Vel, det funker. Og det er uansett klokt og ansvarsfullt gjort. En film om ting som betyr noe, hvordan man omgås sin egen familie, hvem man ønsker å være, hvordan man takler overganger i livet. «Ildfjell» er en film som er vond å se, men som blir sittende i minnet.
