(Denne teksten er en bearbeidet og noe forkortet (tro det eller ei!) utgave av et slags foredrag som artikkelforfatteren skal fremføre i Festivalbiblioteket inne på Øya i dag onsdag 15.15, i regi av Vinduet. Forhåpentligvis tidsnok til å rekke A-laget klokka 15:25 på Enga)

Når Frank Ocean går på scenen i Middelalderparken torsdag halv seks, er det med et av årets mest omtalte og kritikerroste album i bagasjen. Alt med debututgivelsen, gratisplaten/mixtapen «nostalgia, ULTRA» fra i fjor, havnet han på toppen av mange av de obligatoriske «årsbestekåringene».

Så hva er det egentlig som er så spesielt med denne 24-åringen fra New Orleans? Vel, med årets «Channel Orange» fremviser han en uventet modenhet og bredde både som vokalist og som musiker, egentlig et uventet nivåhopp fra fjorårets utgivelse som gir sterke løfter om fremtiden – og styrker min personlige tese om at denne konsertopplevelsen blir omtrentlig tilsvarende med å se Prince spille en lat formiddag på Kalvøya i 1981.

Men i tilfellet Frank Ocean er det en «utenommusikalsk faktor som her blir … ikke viktigere enn det musikalske, men tvert imot nærmest uadskillelig fra det musikalske. Og da snakker jeg selvsagt ikke om sommerens tabloidpikante avsløringer om seksualitet og sånt. Men om Oceans unike talent for historiefortelling, tett knyttet sammen med hans presise sans for musikalsk dramaturgi. Formidlet i et særegent språk, fullpakket av populærkulturelle referanser.

Det mest åpenlyse eksempelet er selvsagt hvordan rundt halvparten av låtene på «nostalgia, ULTRA» i varierende grad baserer seg på andre artisters sanger, fra The Eagles og Coldplay til MGMT og – smått bisart – den generelt ganske grufulle Kanye West-protesjeen Mr Hudson.

Men selv fri for dette grepet (dels av juridiske hensyn) er også årets album så proppfull av referanser at vi hadde trengt langt mer plass enn vi har til rådighet her for å gå igjennom alle sammen. Jeg vet ikke hvor interessant det hadde vært heller, men derimot frister en liten nærlesning av filmreferansene i Frank Oceans musikk i anledning morgendagens konsert. Som vi tross alt bør ha en unnskyldning til å kunne skrive om, også på en film- og tv-blogg!

«American Wedding»:

Enkelte ganger kræsjer den inderlige, oppriktige tonen til Frank Ocean, kombinert med det som kan synes som en sporadisk bruk av friflytsassosiasjon, med det høye ambisjonsnivået (og nivået generelt) i tekstene. Det kan på overflaten virke som om dette også er tilfellet med tekstlinjen i begynnelsen av «American Wedding» som referer til jentekveldsfilmschlageren «Pretty Woman»:

«A Pretty Woman in a ballgown, I’m Richard Gere in a tux»

som beskriver scenen der sangens unge jeg-person i hemmelighet gifter seg med sin like unge kjæreste.

I virkeligheten glir det sømløst inn i tekstens struktur: Etterhvert som flere hint droppes om hvorfor giftemålet må holdes hemmelig – en uoverkommelig kulturkløft som ikke spesisfiseres nærmere, referansen til brudens semesteroppgave om Islam, arrangerte ekteskap og barnebruder peker vel egentlig mot en annen kulturkrets enn Islam – ville hun i så fall hatt familiens tillatelse til å skirve en slik oppgave?

Mens Gere/Roberts-metaforen sklir inn i en rekke amerikanske ikoner som nevnes i tur og orden: Ford Mustang, etternavnet Kennedy og ikke minst The Eagles‘ «Hotel California» – på «nostalgia,ULTRA» synges nemlig denne sangen oppå en intrumentalversjon av Don Henley og kompanis kaliforniske kitschklassiker (men ikke i klippet ovenfor, og dessverre neppe på Øya, av før nevnte juridiske hensyn). Alt sammen som perfekt oppbygning til den effektive sluttlinjen:

«if you stay, you’d probably leave later anyway, it’s love made in USA»

Resignasjonen i Oceans stemme på dette punktet i sangen gir en gjenklang som rommer mer enn en intens, ungdommelig kjærlighetsaffære, den føles like mye på vegne av hele den dekadente, dødsdømte moderne vestlige kulturen – sivilisasjonskritikk som episk popsang, like deler Sam Huntington og Sam Cooke.

«Love Crimes»:

På mange måter en langt mindre kompleks sang. Selv om den deler forbudt, ung kjærlighet som tematikk – og en misfornøyd far også her blandes inn i miksen.

Her er det den uvanlige bruken av et filmsample som i seg selv åpner opp for en lang rekke alternative tolkninger. Relativt langt nede i miksen har Ocean nemlig lagt en lengre, uavbrutt monolog fra Stanley Kubricks «Eyes Wide Shut». Såpass langt nede i miksen at ordene kun blir tydbare når sangen fader ut på slutten, akkurat i tide til å høre Nicole Kidman levere den siste, drepende punkteringen av Tom Cruises mannlige ego.

Var det hele bare en drøm? Som i Kubricks film blir grensene mellom forskjellige lag av virkeligheten uklar. Og skildringen av seksualiteten som en potensielt truende, ødeleggende kraft deler denne låta med både Kubricks film og novellen av Arthur Scnitzler som «Eyes Wide Shut» er basert på.

Jay-Z & Kanye West feat. Frank Ocean: «Made In America»:

Selv som innleid vokalgjest på refrenget på en raplåt, klarer Frank Ocean å presse inn en hel verden på noen få ord. Refrenget på denne sangen inneholder såvidt flere ord enn en twittermelding, men på den plassen trekkes linjene mellom kjemper i borgerrettighetsbevegelsen og (igjen!) dekadansen i den moderne amerikanske kulturen.

Transportstasjonen blir det smått absurde ordvalget «Sweet baby Jesus». gjort mer absurd ved repetisjon. Et grep som alle som har sett Will Ferrell-komedien «Talladega Nights» vil dra kjensel på. Soul, samfunnskommentar og slapstickhumor i skjønn forening. Bare synd at de nå til dags kun sporadisk ordmektige Kanye West og Jay-Z ikke er i nærheten av å følge dette nivået opp i sine respektive vers.

«Lost»:

Apropos subtile detaljer – i andre vers på denne sangen, som handler om det dysfunksjonelle kjærlighetsforholdet mellom en narkotikasmuggler og hans såkalte «esel», er det som om jeg-personen ser seg i speilet og kommenterer sin egen bekledning. Silkeskjorte, Versace. Ganske lavt i miksen akkurat her, er det flettet inn en liten snutt fra Hunter S. Thompson-filmatiseringen «Fear And Loathing In Las Vegas».

There he goes. One of God’s own prototypes. Too weird to live, and too rare to die.

Det er Raoul Dukes kommentar idet Dr. Gonzo stiger ombord i et fly – som forøvrig er den foretrukne transportmetoden til sangens subjekter. En ganske elegant liten utfylling av jeg-personens selvbilde, spør du meg.

«Pink Matter» feat. Andre 3000:

Fersken og mango … Vi nevnte i sted at det er sider ved Frank Oceans metoder som kan slå ut begge veier. Det går stort sett godt, men dette er et eksempel på det motsatte.

Her lånes litt dialog fra den mer enn smått odde åttiallsfilmen «The Last Dragon», produsert av engang så æreverdige Motown og forøvrig brukt som et springbrett for å lansere (den plagede soulfamiliegruppen) DeBarge. Låta gjør i likhet med den filmen det man kan kalle et litt … klønete innhugg i østlig mystikk og filosofi, med noe viss vass om en læregutt og hans sensei, en vismann som skal forklare ham hvordan livet henger sammen.

Andre 3000 fra Outkast inntar på sett og vis rollen som sensei i låten med sitt gjestevers, men enda så velkomment et rapvers fra Andre 3000 alltid er, under enhver omstendighet , virker det i bunn og grunn som om han befinner seg i en helt annen låt.

Verst av alt er allikevel bruken av mangategneseriefiguren Maajin Buu – en blubbete, rosa figur fra Dragonball Z-universet – som en sentral metafor for kvinnelige forplantningsorganer. I selve refrenget.

Det i seg selv er faktisk god nok grunn til at dette er den eneste Frank Ocean-låta jeg skipper forbi. I tillegg spiller Andre 3000 en helt forferdelig gitarsolo her – som et katastrofalt utslag av method acting i forbindelse med sin kommende filmrolle som Jimi Hendrix. Damn you, Lee Strasberg! Likevel ville nok denne vært noe nær et høydepunkt på de fleste andre urbane popskiver i 2012.

«Forrest Gump»:

Flukt er et tilbakevendende motiv i tekstene til Frank Ocean, men sjeldent mer enkelt, effektivt og talende enn i avslutningslåta på «Channel Orange».

Selve vendepunktet blir her den kjente scenen fra filmen som har gitt navn til både låta og objektet for jeg-personens hemmelige kjærlighet (det andre hovedmotivet til Frank Ocean, kan man vel si): fotballspilleren som fortsetter å løpe etter at han har nådd målområdet.

Som alle som har pirket borti de uvanlige store mengdene med mer eller mindre hobbyfilosofiske tolkninger av filmen «Forest Gump» burde vite er dette en flukt som også har håpefulle, kanskje til og med inspirerende implikasjoner. Det gir sangen preg av å være et slags håpefullt sluttkapittel for denne epoken av Frank Oceans produksjon, at flukten kanskje er tilbakelagt.

Gleder meg til neste kapittel allerede!