Jonah Hill (28) lener seg på bordet med skjorteermene brettet opp. På venstre underarm har han et hjerte tatovert, inne i hjertet står det «Nanny rules».
– Nanny er bestemoren min. Hun er helt rå.
Det er fire år siden Jonah Hill og jeg traff hverandre for første gang, og vi har møttes mange ganger de siste årene i forbindelse med filmer han har vært med i. Jonah Hill er en fin type.
– Du og de andre journalistene har jo sett meg vokse opp. Jeg leser av og til gamle intervjuer og det er så flaut. Herregud, jeg tror jo at jeg vet alt om livet og universet. Jeg håper jeg har hatt litt utvikling siden sist, haha.
Jonah Hill ler mye og ofte. Etter han fikk gjennombruddet i filmen «Superbad» (2007) har han vært ekstremt travel, med roller i filmer som «Funny People» og «Get Him to the Greek».
– «Superbad» var den første gangen jeg tenkte «wow, dette kommer til å forandre ting for meg», og det gjorde det virkelig. Dette er andre gangen jeg har følt det samme.
Jonah Hill – som stort sett er kjent for sin innsats i komedier – har nå gjort noe helt nytt. I den kinoaktuelle filmen «Moneyball» spiller han endelig en større rolle i en dramafilm, side om side med Brad Pitt. Filmen har fått fire Golden Globe-nominasjoner, én til Jonah Hill selv for beste birolle. Filmen er også blant outsiderne i Oscar-kappløpet.
– De kunne jo valgt en eller annen som har vært med i en Oscar-film fra før eller noe, men de valgte meg. Det var ekstremt kult. Og jeg følte faktisk at jeg var den beste til å spille rollen også.
I «Moneyball» spiller han en matematiker som har fått sin første jobb, og som ved hjelp av statistikk hjelper Billy Beane (Brad Pitt) til å se at undervurderte baseballspillere kan være gull for laget om de brukes på riktig måte. Sammen revolusjonerer de sporten i USA.
– Filmen handler for meg om mennesker som er undervurdert. Brads karakter gir Peter, min karakter, en sjanse til å skinne. Det speiler på et vis mitt eget liv. Som komiskuespiller kan man kanskje bli undervurdert og dømt etter utseende. Men nå har jeg fått en stor rolle ved siden av Brad Pitt, og det gir stor tilfredsstillelse. Det var det samme da jeg møtte Judd Apatow og han så meg. Det er de øyeblikkene jeg ser tilbake på og er skikkelig glad for.
– Jeg regner med at du ikke er ferdig som komiker?
– Nei, men jeg vil jo ikke bare drive med komedie. Filmen «Cyrus», som jeg er veldig stolt av, var en fin myk overgang for meg. Å gjøre en rolle i en dramafilm er utfordrende og jeg håper at en film som dette kan gi meg flere sånne jobber. Ikke at jeg tok rollen fordi jeg tenkte at dette kommer til å være bra for karrieren min, altså. He he.
– Hvilke skuespillere er det du beundrer ?
– Mange, men særlig de som har en variert karriere. John C. Reilly og Dustin Hoffman har begge hatt utrolige karrierer. Det var forresten Dustin Hoffman som hjalp meg til å få en filmrolle.
– Hvordan da ?
– Jeg ble kjent med barna hans i New York. De introduserte meg for faren sin og han syntes jeg var morsom. En sommer var jeg i LA og jobbet på et sted som satt sammen pappkasser – en kjempejobb! Så ringte telefonen og det var Dustin Hoffman som ba meg om å komme til huset hans. Jeg måtte si til sjefen at «sorry, jeg må gå, Dustin Hoffman vil jeg skal komme». Sjefen trodde selvfølgelig jeg løy og at jeg fant opp en unnskyldning for å skulke. Da jeg kom til huset leste Dustin Hoffman, Mark Wahlberg og Jason Schwartzman manus til «I Heart Huckabees» og det ble min første film. Jeg slutta med pappkassene.
– Hvor kom interessen din for film fra?
– Jeg vokste opp i Los Angeles hvor alle sier de er skuespillere og alle har foreldre som sier de er skuepillere. Så det var det siste jeg ville bli, jeg syns alltid det virka så døllt å si det – jeg har aldri villet gjøre som alle andre. Men jeg tror filmen som startet det var «Goodfellas». Jeg så den da jeg var alt for liten, åtte eller ni år, og jeg ble helt hekta. Jeg pugget alle replikkene og var Liotta, Pesci og De Niro. Så fremførte jeg det for foreldrene mine om og om igjen og de var sånn «hva er gærent med sønnen vår, egentlig?» Men i det øyeblikket skjønte de at dette var noe jeg elsket og at film var noe for meg. Det var enten det, eller at jeg ble en gal person gående i gata mens jeg mumlet replikker fra gamle filmer. Eller kanskje ville jeg blitt gangster, haha.
– Hva liker du å gjøre når du ikke jobber ?
– Å tenke på å jobbe, hehe. Jeg er arbeidsnarkoman. Jeg skriver filmmanus, tenker på film, ser film, lager film. Alle vennene mine er opptatt av det samme og vi snakker og puster film hele tiden. «Goodfellas» er lett min favorittfilm fremdeles, ellers «Boogie Nights», «King of Comedy», «Rushmore», «Election». Men jeg har forresten også begynt å løpe mye. Det liker jeg. Jeg har løpt 5 K (femkilometers-løp) – ikke offisielt altså, men jeg tror jeg blir med i et løp snart.
Det er veldig godt synlig at Jonah Hill har begynt å løpe. Han må være rundt 40 kg lettere fra da han var på sitt tjukkeste, og han har gått fra stort krøllete hår og bollekinn, til å være kortklipt og slank.
– Jeg hadde lyst til å leve et langt og lykkelig liv. Så jeg begynte å trene og spise sunt.
– Hva fikk deg til å snu sånn ?
– Jeg følte det var på tide å bli voksen og ta ansvar. Og jeg skulle lage «21 Jump Street». Så jeg gikk til en ernæringsekspert. Han ba meg skrive ned alt jeg likte best. Det var som å se menyen til en seksåring som hadde bursdagsfest.
For en skuespiller kan selvfølgelig en så dramatisk forandring av utseende bety ganske mye for rollene han får fremover.
– Jeg tror det kan gi flere muligheter. Når du er tjukk kan du ikke spille en som er tynn, det er umulig. Men er du tynn kan du spille tjukk, ha ha.
– Hvordan er det å se ditt gamle jeg på alle filmplakatene rundt omkring?
– Både «Moneyball» og «The Sitter» som kom nå er spilt inn før jeg begynte å tenke på vekta. Det er litt rart å se. Men rollen i «Moneyball» kombinert med denne fantastiske forandringen i livet mitt er bare utrolig positivt og inspirerende for meg. Det er kult å være sunn og frisk og ha kommet litt lengre som skuepiller.
– Det kommer mange filmer du har gjort i 2012 ?
– «21 Jump Street» blir skikkelig spennende. Det var en voldsom filmerfaring for meg. Jeg var manusforfatter, produsent og skuespiller, så jeg ble nok noen år eldre på den opplevelsen. Så kommer «Neighbourhood Watch» med Ben Stiller og noen til, men i øyeblikket bare skriver jeg. Når jeg ikke har skuespillerjobber har jeg skrivejobber.
– Det er mye som går din vei om dagen, betyr det at du slapper litt av i forhold til filmkarrieren din ?
– Jeg skulle ønske å si at jeg ikke er nervøs, men jeg er alltid nervøs. Dustin Hoffman fortalte at når han og Gene Hackman gjorde «Runaway Jury», som jo ikke er så lenge siden, satt de seg på fortauet da opptakene var ferdig og frika helt ut fordi de trodde det var den siste jobben de noen gang kom til å få. Så hvis de to fortsatt tenker sånn, tror jeg det er en del av det å være skuespiller. Jeg er alltid nervøs, det føles rett og slett for heldig å få gjøre dette for alltid.
Jonah Hill smiler. Så kommer pressedamen hans og sier at tiden er ute.
– Sorry for at jeg snakker så mye altså.
Jeg svarer at det vel er det som er meningen i et intervju.
– Ja, men det føles fortsatt rart, sier han.
Jonah Hill er Hollywoods fineste.
