• Her kan du se «I Saw the Devil»

Jeg har sagt det før, men det tåler å gjentas: Sør-Korea lager de cooleste filmene på kloden! Så det er en internasjonal tragedie hvis de først og fremt vil bli forbundet med «Gangnam Style» fremover.

Seriemorderthrilleren «I Saw the Devil» har blitt sammenliknet med David Finchers «Seven», og er kvalitetsmessig på omtrent samme skyhøye nivå. En ultravoldelig råtass av det sjeldne slaget, som har sanket drøssevis av filmpriser og er regissert av en mester i faget. Dessuten en skikkelig langfilm, som klokker inn på nesten to og en halv time.

Den unge lærerinnen Ju-yeon har punktert under en skikkelig snøstorm, og snakker med forloveden sin på mobilen mens hun venter på tauebil. I dag som det er fødselsdagen hennes, og all ting. Så banker en mann på bilruten og tilbyr seg å hjelpe henne. Ju-yeon takker for tilbudet, men sier at hun foretrekker å vente på tauebilen. Denne reddende engelen kommer tilbake med en hammer, knuser bilruta – og hamrer livredde Ju-yeon halvt i hjel med ville øyne. Hun våkner opp igjen naken i en likpose, lenket til en trepåle i en fuktig kjeller.

Ju-yeon rekker så vidt å bønnfalle gjerningsmannen om å la henne leve, fordi hun er gravid – før han kutter av henne hodet, og parterer liket. Alt politiet finner av henne er et avkuttet øre, i beste David Lynch-stil. Så dukker hodet hennes opp.

Langt fra første gangen seriemorderen Kyung-chul (Choi Min-sik) har gjort noe liknende, men denne gangen har han begått en stor tabbe. Offeret var tilfeldigvis datteren til den pensjonerte politisjefen Jang, og hun var forlovet med den hemmelige agenten Kim Soo-hyeon (Lee Byung-hun). En kampdyktig badass som i likhet med Liam Neeson er utstyrt med helt spesielle ferdigheter, som gjør ham til et mareritt for en slamp som Kyung-chul. Kim sverger foran graven til den avdøde forloveden: han skal finne personen som gjorde dette mot henne, og sørge for at han betaler tilbake all smerten.

Kim holder det han lover, med renter. Har tar seg et par ukers permisjon fra jobben, sporer opp de mistenkte i saken, og sirkler inn gjerningsmannen – med etterforskningsmetoder som inkluderer å knuse testiklene til en voldtektsforbryter med skiftenøkkel. I mellomtiden dreper Kyung-chul flere ofre, og kidnapper en skolepike som han gleder seg til å voldta. Kim sporer opp psykopaten, men bestemmer seg for at døden ikke er en god nok straff. Han har noe mye, mye verre i tankene – og starter et sadistisk spill som får veldig alvorlige konsekvenser.

Kim er drevet av et iskaldt raseri som spiser ham opp innenfra, og forvandler ham selv til et monster. Som Nietzsche engang sa: stirrer du lenge nok ned i avgrunnen, stirrer avgrunnen til slutt tilbake med et glimt i øyet og et sultent smil. Eller noe sånt. Herfra tar «I Saw the Devil» en rekke uventede retninger som ikke bør avsløres. Enda mørkere retninger, som byr på flere vanvittig brutale scener.

Tro meg når jeg sier at dette er sterke saker. Til de grader at «I Saw the Devil» fikk problemer med sensuren i hjemlandet, og de er vanligvis veldig tolerante. I Tyskland ble for eksempel filmen klippet ned med elleve minutter! Her hjemme får vi se den usensurert, mer eller mindre.

Filmen er nemlig tilgjengelig i to forskjellige utgaver: den internasjonale versjonen, som fokuserer litt mer på kannibalisme, byr på noen ekstra sekunder med voldsomheter og har ny musikk under sluttscenen. Den er sluppet i bl.a. USA. Her hjemme får vi den sørkoreanske versjonen, som inneholder flere alternative scener, deriblant en lengre sexscene. Begge utgaver er sannelig voldsomme nok: vi snakker om blodsprut, benbrudd, opprevne kjever, stump testikkelvold, grov mishandling med ymse slagvåpen, mutilasjoner og ufin oppførsel mot gamle mennesker.

Så du er herved advart. Dette er definitivt ikke noe for pyser.

Du kan se en gjennomgang av forskjellene mellom de to versjonene her, men vær obs på at oversikten er full av «spoilers» – så vent med den til du har sett filmen. Det hadde vært veldig interessant å se «I Saw the Devil» i en helt komplett spesialutgave, som kombinerer alle scenene fra begge versjonene av filmen – men vi kan jo ikke få alt i verden, da. Hovedrolleinnehaverne er begge stjerner i hjemlandet, og de er totale motpoler både som skuespillere og rollefigurer. Idolet Lee Byung-hun er kjent for coole, iskalde roller basert på underspill og diskrete fakter – mens Choi Min-sik er en eksplosiv, karismatisk villmann full av rastløs energi.

Man skulle tro at det var umulig for Choi Min-sik å spille et enda mer avskyelig menneske enn han gjorde i mesterverket «Sympathy for Lady Vengeance», der han var en motbydelig barnemorder (som tilfeldigvis også ble utsatt for en veldig grusom hevn). Seriemorderen Kyung-chul er imidlertid enda verre: en slesk, slibrig, svinete, sprøyte gal psykopat blottet for menneskelighet, som kun finner glede i å skade andre.

Min-sik er en av Sør-Koreas dyktigste karakterskuespillere, mest kjent for hovedrollen i «Oldboy». «I Saw the Devil» var hans første film etter en fire års pause (i protest mot kvotesystemet i den sørkoreanske filmindustrien), og fyren er helt fenomenal her.

Dette med hevn er et tema som stadig går igjen i sørkoreanske filmer, og i likhet med flere av dem spiller «I Saw the Devil» på konsekvensene av hevnlysten. «For å jage et monster, må du forvandle deg til et monster», og alt sånt. «I Saw the Devil» går imidlertid mye lengre. Ikke bare i sin skildring av voldsomhetene dette destruktive hatet leder til, men også hvordan hevnbegjæret forvandler Kim til en ustabil sosiopat – som gladelig ofrer uskyldige liv for å fullføre planene sine.

«I Saw the Devil» er sterke, kompromissløse saker. Mesterlig laget, og sikkert i meste laget for mange. Har du god smak, sterk mage og sansen asiatisk ekstremfilm, da må du også få med deg i Park Chan-wooks prisbelønte hevntrilogi.

«Sympathy for Mr. Vengeance» (2002):

«Oldboy» (2003):

Se filmen her:

«Sympathy for Lady Vengeance» (2005):

Se filmen her:

Vi kan dessuten anbefale den sørkoreanske thrilleren «The Yellow Sea» (2010), som du kan se her:

Jeg foreslår også at du ser de andre filmene til Kim Jee-won, siden han er en av Sør-Koreas fremste regissører.

«A Tale of Two Sisters» (2003):

Vi har vært innom «A Bittersweet Life» (2005) tidligere, men den er fortsatt et must:

«The Good, the Bad, the Weird» (2008) ble faktisk satt opp på norske kinoer:

Han regisserte også en tredjedel av den apokalyptiske antologifilmen «Doomsday Book» (2011):

Til neste år gjør Kim Jee-won sin amerikanske regidebut med «The Last Stand», som tilfeldigvis også er Arnie Schwarzeneggers store comebackfilm:

  • Her kan du se «I Saw the Devil»