Det er kanskje et langt steg å ta fra rollen som Ari Gold i «Entourage» til ukronet shoppingkonge i Storbritannia – eller ikke? Når Jeremy Piven i kveld dukker opp i «Mr Selfridge» på NRK, er det nettopp denne utrolige historien om den importerte shoppinggeneralen som skal oppta søndagskveldene våre framover.

Harry Gordon Selfridge var en amerikansk visjonær som i 1909 startet det berømte varemagasinet Selfridges & Co. på Oxford Street. Landets kvinner var i god gang med å dyrke en ny frihet og Selfridge ville friste og skjemme bort dem i sitt luksuriøse magasin.

Det er definitivt ikke like spennende som sex, men NRK har tro på at nordmenn vil la seg forføre av «Mr Selfridge» (klarer den å hoppe etter «Halvbroren»?) Serien på ti deler hadde premiere på britiske skjermer 5. januar i år, og forberedelsene til andre sesong er allerede igang, med innspillingsstart i april. ITV har satset stort på serien, men det spørs om dette periodedramaet klarer å beholde populæriteten på samme måte som kanalens største hit, «Downton Abbey».

I første episode følger vi åpningen av det nye varehuset. Selfridges får en heller trang fødsel, med kjølig mottakelse fra en anti-amerikansk presse. Publikum strømmer til i starten, men hva hjelper det når de ikke kjøper noe? Harry Selfridge innser at han må foreta seg noe drastisk for å skape blest rundt varehuset.

Har du lurt på hvordan britene skaper disse påkostede dramaseriene? Vi har snakket med seriens produksjonskoordinator, Donna Mabey, som kan by på et eksklusivt innblikk i produksjonen av «Mr Selfridge».

– Hvordan var det å jobbe på en så stor dramaserie?

– Jeg har jobbet på store serier før, som «Tause Vitner» for BBC. Det foregikk i et etalert studio, og jeg kunne konsentrere meg om selve innspillingsbehovene. Da linjeprodusenten ansatte meg for «Mr Selfridge» forstod jeg at dette ville bli en mye større utfordring. Vi skulle skape en helt ny serie, med et budsjett som oversteg en million pund per episode – mye på grunn av den dyre produksjonsdesignen og de skreddersydde kostymene.

– Hvor spilte dere inn?

– I slutten av januar 2012 begynte vi å bygge studioet i en gammel teppefabrikk i Neasden, som ligger like ved Wembley Stadium i Nord-London. Studioet var så stort at assistentene våre syklet. Det var min oppgave å forvandle dette forfalne lokalet til et trivelig og funksjonelt kontor for de forskjellig avdelingene: produksjon, setdekorasjon, postproduksjon og greenroom.

Det var utrolig spennende å se setdekoratørene gjenskape den originale butikken bit for bit, klar for innspillingsstart 16. april. For å gjenskape det hundre år gamle butikkinteriøret, samarbeidet produksjonsdesigneren tett med Selfridge & Co, som ga ham tilgang til sitt historiske arkiv. Alle vegger er flyttbare for å kunne forvandle settet til forskjellige rom og få plass til kamera. Når du ser heisdørene åpne seg er det to av våre medarbeidere som står bak og flytter dørene manuelt. Vi installerte over 300 lys som kunne fjernkontrolleres fra lysdesken.

Fasaden til Selfridges ble bygget i Chatham, som ligger en én times kjøretur øst for London. Daniel Burnhams klassiske arkitektur ble kopiert i naturlig størrelse, som i 1909 var under halvparten av dagens størrelse. Vi måtte også bygge fortauene og gatene utenfor, og brukte en del CGI. Det var temmelig surrealistisk å se denne velkjente, spektakulære bygningen midt i et øde kaiområde i Kent.

Kun hjemmene til Lady Mae og Roddy ble spilt inn på location i London. Ellen Love opptrer på Theatre Royal, Drury Lane.

– Hvordan var det å jobbe med Hollywood-stjernen Jeremy Piven?

– Det er veldig krevende å jobbe med kjente skuespillere, særlig hvis de er vant med VIP-behandling. Det var mitt ansvar å hjelpe Jeremy med å flytte fra USA til London, noe som viste seg å være ganske stress. Da jeg organiserte visa-dokumentene hans måtte jeg finne en person som kunne følge ham, fordi han var han redd for å sitte alene i køen på passkontoret, i tilfelle han ble gjenkjent og plaget.

Klokken to om natten ringte agenten hans og vekket meg. Det var noe kluss med immigrasjonspapirene til Jeremy. Da var det bare å stå opp og sette igang med å ombestille flyet hans og finne ut hva immigrasjonsproblemene var. Et par dager senere var alt ordnet og Jeremy var klar til å fly til London.

Jeg ble nok en gang vekket midt på natten av en telefon fra agenten om at Jeremy stod på flyplassen og manglet viktige papirer. Denne gangen hadde han ikke arbeidskontrakten sin. Jeg måtte få ITV til å utstede en ny arbeidskontrakt i hui og hast. Neste problem var å få kontrakten overbrakt til Jeremy, som stod klar til å gå ombord i flyet i USA. Det endte med at jeg fikk bodyguarden hans til å løpe rundt på flyplassen og se om han kunne finne en printer. Det var en kjempeintens natt, men heldigvis klarte vi å få brikkene på plass i siste liten og Jeremy kom seg gjennom immigrasjon i London.

Å finne et hjem for Jeremys London-opphold var heller ikke lett. Det ble mye fram og tilbake før han endelig bestemte seg for en leilighet i Belsize Park. Det største problemet var faktisk å skaffe de blendegardinene han absolutt ville ha til leiligheten. Det gikk ukevis før jeg klarte å ordne det, og Jeremy ble temmelig frustrert. Heldigvis ansatte vi en personlig assistent som tok seg av Jeremy resten av oppholdet, og jeg kunne konsentrere meg om innspillingen.

– Hvordan foregikk innspillingen?

– Innspillingen var på 124 dager, fordelt på 32 uker. Vi hadde fire forskjellige regissører med hver sine sjeffotografer, som filmet to eller tre episoder hver. Episodene ble filmet i rekkefølge, men for å spare penger og tid samlet vi scener som utspilte seg på samme location.

– Hvilke utfordringer hadde du som produkjsonskoordinator under selve innspillingen?

– Det var vanskelig å sjonglere team som var i forskjellige stadier samtidig. Et team forberedte, et annet team filmet og et tredje redigerte. Alle medarbeiderne hadde varierende behov og deadlines. Jeg prøvde å prioritere utifra hvilken fase de diverse medarbeiderne var i, og observerte at de som forberedte og spilte inn var vanligvis veldig stresset, mens de som redigerte hadde bedre tid og var mer avslappet.

Innspillingen på location i Chatham var veldig utfordrende fordi vi spilte inn så mye vi kunne fra flere episoder på samme tid, med to forskjellige filmenheter. Arbeidsdagene mine var lange og slitsomme, fra åtte om morgenen til elleve om kvelden, med få pauser. For å ha kontroll på så mange mennesker og beholde oversikten på konstante endringer var det nødvendig å logge absolutt alt.

– Opplevde du at noe gikk galt?

– Mitt verste mareritt er når vitalt utstyr ikke fungerer eller finnes. For å belyse en hel gate i mørket behøvde vi en cherry picker, som er en stor kran som kan løfte tunge lyskastere. Den jeg hadde bestilt ble ødelagt under transport. Firmaet hadde en ekstra kran som de da transporterte til oss, men den sluttet dessverre å virke midt i tagningen av en scene. Slike kraner er fåtallige, så jeg styrte veldig med å få tak i en erstatning. Til tross for at kranen ikke hadde den høyden vi trengte, klarte den dyktige lysmesteren å oppnå den ønskede effekten.

– Blir det amper stemning i en sånn stressende situasjon?

– Jeg har hatt jobber der folk har skreket på meg til jeg gråt, men heldigvis skjer det som oftest ikke på storproduksjoner som denne. Innspilling av tv-serier har vanligvis seksdagers uker, men vår filmstab var så førsteklasses og proff at vi klarte oss med fem. Som følge av det, ble alle mindre stresset og sliten, og dermed mer medgjørlige. Det er alltid en fordel å jobbe på lange innspillinger, fordi alle blir godt kjent med hverandre, og det skaper et kameratskap som gir god stemning.

– Hva skjer dersom skuespillerne eller regissørene blir syke under innspillingen?

– Det er alltid sykdom på en innspilling. Kombinasjonen av lange arbeidsdager, høyt stressnivå, dårlig kost og masse folk stuet sammen på et lite område, gir gode vekstvilkår for viruser. Vi opplevde et utbrudd av noroviruset som fikk en dominoeffekt på nesten hele staben og skuespillerne. Folk måtte løpe i rute fram og tilbake mellom settet og toalettene.

Vi forsøkte å sende folk hjem så snart de viste symptomer, så jeg fikk det travelt med å booke inn nye medarbeidere som kunne erstatte de som ble syke. Vi måtte endre innspillingsplanen for å ta høyde for dem som manglet, men vår største skrekk var om hovedskuespilleren vår, Jeremy Piven, skulle bli smittet. Vi tok alle hygieniske forhåndsregler og måtte få studioet profesjonelt desinfisert fordi alle kulisser og rekvisitter er ømfintlige overfor kjemikalier.

– Har du råd til andre som ønsker å bli produksjonskoordinator?

– Hvis du tror at det er glamorøst å jobbe i filmbransjen er ikke dette jobben for deg. Ja, du får jobbe med kjente skuespillere, regissører og produsenter, men produksjonskoordinatoren drukner i kontorarbeid, og må tåle mye stress og press. Du må være 100 prosent dedikert til jobben, fordi under selve innspillingsfasen av en tv-serie må du gi avkall på all fritid. Du jobber fra tidlig morgen til sent på kveld, og når du endelig kommer hjem, får du masse telefoner om ting som må ordnes før du kan legge deg. All energien din blir tømt.

– Hva er belønningen for det harde arbeidet ditt?

Når jeg ser det spektakulære settet, og at alt går som smurt for medarbeiderne under innspillingen, gjør det meg stolt å vite at alle mine anstrengelser har lykkes. Den beste belønningen er å se «Mr Selfridge» på tv og vite at jeg var med på å skape serien som millioner av mennesker nå har glede av å se på.

«Mr Selfridge» vises på NRK1 i kveld, søndag 24. februar, kl 21:40.