«Friends with benefits» (tilgjengelig på video on demand fra i dag, lei den her) er en slick og til tider velskrevet komedie om to smellvakre og vellykkede venner som bestemmer seg for å ligge med hverandre uten å involvere dølle ting som forelskelse eller følelser.

God idé, men den gang ei. Emosjonsløs sex praktiseres sjelden i Hollywood, og det spørs vel om ikke følelsene kommer snikende etter hvert likevel.

Men øy, stopp en halv – låter ikke dette fryktelig kjent? I så fall kan det være fordi det kom en annen en film med nøyaktig samme premiss i fjor, men i «No Strings Attached» (lei den her) var det Natalie Portman og Ashton Kutcher (og ikke Mila Kunis og Justin Timberlake) som kopulerte. «No Strings Attached» skulle til alt overmål egentlig hete «Friends with Benefits», inntil produsentene av førstnevnte fikk vite at det var en annen film underveis med samme tittel.

Du kan jo sammenlike selv:

Og:

Gudene skal vite at pressen brukte mange spaltemetre på å sammenlikne «Friends with Benefits» og «No Strings Attached» da de gikk på kino, og til slutt – under fjorårets Teen Awards (der begge filmene var nominert) – sprakk Mila Kunis av frustrasjon da hun fikk enda et spørsmål om de mange likhetene:

– Hør, det finnes bare et begrenset antall historier man kan fortelle. Dette er bare én av mange, sa hun, uten egentlig å oppklare saken i det hele tatt.

Om Kunis insisterer på at de to filmene kom samtidig som et rent sammentreff, skal vi ikke påstå at hun lyver. Men slike tilfeldigheter har oppstått litt for mange ganger i filmhistorien til å at vi skal tro på at det skjer på slump hver gang.

Jeg kom selv i snakk med den amerikanske produsenten Christine Vachon da hun gjestet Norsk filminstitutt for noen år siden, der hun var invitert for å snakke om utfordringene og gleden ved å lage uavhengige filmer. Praten fløt greit, helt til vi kom inn på filmen «Infamous» (lei den her), som hun var med på å lage. «Ja, timingen var ikke helt heldig med den», sa hun, og avbrøt all videre samtale.

Uvilligheten til å snakke om «Infamous» er forståelig. Filmen omhandler forfatteren Truman Capote og hendelsene som ledet opp til hans litterære mesterverk «In True Blood» i 1959 – med andre ord akkurat samme fortelling, hovedkarakter og infallsvinkel som i «Capote», som kom ut like i  forveien og ga Philip Seymour Hoffman en Oscar for hans  tolkning av den karikerte forfatteren.

Mange såkalte kjennere er enige om at Toby Jones‘ Capote-portrettering er best (og jeg er tilbøyelig til å være enig), men Hollywood handler om spisse skuldre og budsjetter – og Sony brukte mer penger på å pushe «Capote»s Oscar-kampanje enn det «Infamous» tjente inn til sammen.

Det at noen venter 50 år før de velger å fortelle en historie, for deretter å velge nøyaktig samme infallsvinkel, hinter mot industrispionasje – et svært brennbart ord i Hollywood.

Anklager om industrispionasje har også haglet mellom Disney/Pixar og Dreamworks, som har en pussig evne til å slippe filmer med samme tematikk omtrent på samme tid. «A Bugs Life» og «Antz», begge om insektkolonier, kunne ses med få måneders mellomrom i 1998. I 2001 hadde filmselskapenes fokusgrupper åpenbart funnet et behov for grønne monstre, for da dukket «Shrek» og «Monsters Inc» opp. To år etter var det klart for «A Sharks Tale» og «Finding Nemo» og 2006 var rottenes år med «Flushed Away» og «Ratatouille».

Det at grunnleggeren av Dreamworks, Jeffrey Katzenberg, også pleide å jobbe for Disney, har ikke gjort saksøkningsgrunnlaget noe mindre, og det hele nådde et klimaks når Katzenbergs drømmefabrikk slapp den første «Kung-Fu Panda»– filmen. Ideskissene minnet nemlig til forveksling om «Kung-Fu Panda Power», et prosjekt som ble levert til Disney under Katzenbergs tid der.

Et annet ufravikelig filmfaktum er at en vellykket produksjon baner vei for andre i samme territorium. Her til lands så vi plutselig ny interesse for filmer om 2. verdenskrig, etter braksuksessen med «Max Manus».

I Hollywood er filmer basert på eventyr det store om dagen – til alt overmål kommer det for eksempel to filmer om Snøhvit i løpet av året (selv om de har vidt forskjellig utgangspunkt):

Anklager om spionasje og plagiat kommer alltid til å eksistere så lenge vi har film, men samtidig er det jo også et sørgelig faktum – som for eksempel regissør Kevin Smith har vært inne på – at vi lever i en stadig mindre global landsby der mange i den kreative bransjen tyr til de samme inspirasjonskildene. Vi hører den samme musikken, leser de samme nyhetene og ser de samme tv-seriene.

Smith har flere ganger luftet sin frustrasjon over å se en film på tv for deretter å finne en tilnærmet blåkopi i form av et ufullfbyrdet førsteutkast i sin egen skrivebordsskuff. Han konkluderer derfor med følgende:

Ikke vent med å sende den rundt om du sitter på en briljant filmidé – hvis du venter, kommer noen andre til å lage den for deg.

Tro meg, jeg hadde en idé til en Facebook-film allerede i 2001! Neida.

Her er noen andre eksempler på filmer som likner fælt, og som kom ut omtrent samtidig:

«Deep Impact» og «Armageddon», 1998
Fremmedlegemer fra rommet truer med å ødelegge jorden. Økt tilgjengelighet på datagrafikk truer med å ødelegge film. Millenniumsfrykten sørger for at begge filmene drar inn nær en milliard norske kroner:

«The Illusionist» og «The Prestige», 2006
Viktoriansk rivaleri, sjarlatanisme og flørt med det overnaturlige i to filmer hvor trylletriks og filmtriks går hånd i hånd.

«Saving Private Ryan» og «The Thin Red Line», 1998 og 1999
Heltemodige individer utligner stillingen på de snille amerikanernes side under andre verdenskrig. Førstnevnte konker ut sistnevnte, og inspirerer til og med en pornofilm, med tittelen «Shaving Ryans Privates».