David Simon («The Wire») og David Milch («Deadwood») var på begynnelsen av 2000-tallet ansvarlige for å forandre måten vi ser på, forstår og – viktigst av alt – hva vi kan forvente av en TV-serie.

Nå har begge to kommet med ordentlige oppfølgere («Generation Kill» var en miniserie og «John From Cincinnati» snakker vi ikke om) titulert «Treme» og «Luck», og igjen revolusjonerer de oppfatningen av hva det er mulig å gjøre med en tv-serie.

Simons «Treme», som handler om New Orleans post-Katrina, har allerede to banebrytende sesonger bak seg, og nå er altså Milch’ serie om miljøet rundt en veddeløpsbane i California, «Luck», klar for å bryte nye barrierer.

Både «The Wire» og «Deadwood» var kjennetegnet av særdeles komplekse temaer, plot og karakterer. Spesielt «The Wire» fremstod som eksepsjonelt kompleks og hadde langt lavere seertall enn for eksempel «The Sopranos». De lave seertallene plaget dog ikke David Simon, som i sin sedvanlig lite ydmyke stil proklamerte i et intervju med The Guardian: «Fuck the average viewer!»

Det interessante med deres to nye serier er at de også fremmedgjør enda flere, også flere som i utgangspunktet tilhørerte deres fanskare, ved nok en gang å utfordre vår oppfatning av hva en tv-serie burde være og kan gjøre. Med andre ord de er klare for å «Fuck the quality tv-viewer».

I likhet med David Simons eminente «Treme» har David Milch’ nye serie minimalt med seere (rundt 500 000) i USA, som selv i forhold til HBOs standarder er svært lavt. I likhet med «Treme» er «Luck» beskyldt for å være uforståelig (språklig), ugjennomtrengelig (manglende sammenheng og kontinuitet) og saktegående til det utholdbare. I likhet med «Treme» er det ikke noen sexy sjanger eller spennende konsepter man kan kategorisere seriene i. I likhet med «Treme» er det, til HBO å være, minimalt med profant språk, pupper, sex og eksplisitt vold. I likhet med «Treme» er det ingen vampyrer, drager eller zombier.

Og, i likhet med «Treme», fremstår «Luck» mer og mer som den mest grensesprengende og innovative dramaserien på tv.

Grunnen til at Milch og Simon er tv-auteurer extraordinairé, er nettopp at de nok en gang er villig til å flytte grensene for tv-serien.

Denne gangen krever de ikke bare at du som seer skal holde styr på et enormt karakterensemble, kompliserte konsepter, serialiserte flexiplot og fremmedgjørende dialekter og syntaks. Denne gangen introduserer de deg også for den estetiske seeropplevelsen.

Det er nemlig ikke meningen at du skal forstå alle de narrative irrgangene i disse seriene. Det er ikke meningen at handling a nødvendigvis etterfølges av handling b. Det er ikke meningen at alt skal gi mening. Du skal ikke se etter plot. Du skal bare se.

Sammen med «Mad Men» er «Luck» og «Treme» de fremste eksemplene på det jeg kaller en estetisk vending i tv-serien. Den estetiske vendingen innebærer at tv-seriene brytes ned i, og dveler ved enkelt øyeblikkene og detaljene, det hverdagslige, de irrelevante hendelsene – tiden hvor ingenting viktig egentlig skjer – slik at seeren kan kontemplere den fiktive verden i all dens detaljrikdom. Dette er øyeblikk som når vi i «Mad Men», sammen med Don, blir vitne til en krangel om pærer mellom et eldre ektepar.

Eller episoder hvor vi blir invitert til å bare henge sammen med «Treme»s karakterer mens de feirer Mardi Gras.

I «Luck» er det spesielt en slik øyeblikksskildring. En hverdagslig, men likevel magisk scene som kan sammenlignes med Don Drapers Kodak-pitch i sesong én av «Mad Men» eller «Where’s Wallace?»-scenen fra sesong én av «The Wire». Denne scenen er dog annerledes, de andre to scenene var svært signifikante for plotet, mens denne scenen først og fremst står som prakteksempel på hvordan de estetiske seriene bør ses og forstås:

«Luck» er skapt av David Milch sammen med mesteresteten Michael Mann. Mann regisserte piloten og har utvilsomt satt malen for «Luck»s utsøkte stil («Luck» er antakeligvis den vakreste serien på TV) – kamerautsnitt, fargepalett og tone. Den magiske scenen fremkommer omtrent midt i episode fire. Scenen er en snau ni minutters beskrivelse av forløpet, selve løpet og etterspillet av det som i utgangspunktet skulle være et helt vanlig veddeløp. Scenens hoveddel, selve veddeløpet, ville i realtid vart i 1.07, men er strekt ut til over 3.17 for å la nok en av Milch’ signaturmontasjer utfolde seg (se for eksempel alle sesongavslutningsepisodene av «Deadwood»).

Det interessante med scenen er at den handlingsmessig kunne vært svært komprimert tidsmessig og likevel formidlet all den nødvendige plotinformajsonen.

Det blir ofte sagt at normen for god historiefortelling på tv er å «get in late, get out early». Med andre ord: historier bør fortelles så økonomisk som mulig. Det er nettopp dette prinsippet Milch, Simon og Weiner bryter, og det er nettopp dette bruddet som gjør «Treme», «Luck» og «Mad Men» til så innovative og grensesprengende seeropplevelser.

Veddeløpsscenen er strukturert slik at den i begynnelsen bygger spenning og forventninger, akkompagnert av en rytmisk spenningsbærende musikk på ganske tradisjonelt vis, selv om de repetitive bildene og bruken av slow-motion er dvelende også i denne delen.

I begynnelsen av scenen drives den av et plotspørsmål: vil hesten Gettin’ Up Mornin’ vinne eller ikke? Men så ca 5.30 inn i scenen, forandrer den tone og stilistisk uttrykk. Det er nå tydelig at Gettin’ Up Mornin’ vil gå av med seieren. Tagningene blir lengre og lengre, bruken av slow-motion blir enda mer dvelende og den rytmiske musikken byttes ut med Max Ritchers stemningsskapende «On the Nature of Daylight».

Bruken av slow-motion, gjentakelsene og utvidelsen av tid gir seeren tid til å oppleve, studere, føle og kontemplere alle detaljene – fra Nick Noltes blodsprengte øyne, en blodsprengt hestemulle, hestemuskler i bevegelse til tilskuernes (be)undrende ansiktsuttrykk. Denne scenens funksjon er dermed ikke at seeren skal samle plotinformasjon. Den er ikke spesielt informativ med tanke på utvikling, men formidler tilstand. Fetisjering av detaljene øker seerens egen opplevelse av å oppleve det flytende og magiske øyeblikket idet det utfolder seg. Som tv-redaktøren for The AV Club, Todd VanDerWerff påpeker: «En dag kommer Milch til å lage en scene som er et ca 3 minutters langt veddeløp strekt ut til å vare i flere timer, og det kommer til å være de beste tv-episoden noensinne».

Scener som veddeløpsscenen markerer et brudd med hvordan vi tidligere har sett og forstått serialiserte kvalitetsdramaer. Plotinformasjonen er minimal, og man trenger egentlig ikke ha sett de tre og en halv forgående episodene for å sette pris på eller forstå scenen. Den fungerer som selvstendig tv-poesi.

Serier som «Luck» og «Treme» er ikke for alle (ennå), som de lave seertallene også indikerer.

Akkurat som «Hill Street Blues» via «The Sopranos» til «The Wire» brukte lang tid på å trene opp den gjennomsnittlige tv-seeren til å bli en kvalitetstv-seer, vil det ta tid før «Luck» og «Treme» makter å trene opp kvalitetstv-seeren til å bli en tv-estet.