Det første først. I denne artikkelen finner du megaspoilere for: «Homeland», «The Walking Dead», «Game of Thrones», «Breaking Bad», «Prison Break», «Spooks», «M.A.S.H.», «The Sopranos» og «Seinfeld».

Ok! Så:

Kjipt med Brody, gitt, selv om vi vel strengt tatt har venta på at mannen med seriens minste munn skulle møte en ublid skjebne siden slutten av første sesong.

Å drepe hovedpersoner er imidlertid ikke noe «Homeland» er alene om. Serieskapere ønsker gjerne å kverke flere rollefigurer enn de faktisk får lov til. Brody skulle egentlig dø i første sesong, men tv-kanalen Showtime satte foten ned.

Om du har klart å få publikum til å investere følelser i en rollefigur, er han eller hun et trekkplaster videre i kampen om seere. På den annen side, å drepe rollefiguren vil gi serien en mørkere undertone og få den til å virke som et farligere sted hvor det uventede kan skje – også et trekkplaster i seg selv.

For seriene som omfavner sistnevnte strategi blir endeliktene nærmest som en sport å regne.

I eliteserien finner vi «The Walking Dead», hvor hovedpersoner som dør er en del DNAet fra tegneserien den er basert på. Det er helt nødvendig for at universet skal føles så livstruende som det er.

Selv for oss som har lest tegneserien er det stadig overraskelser på lur – folk som dør før de skulle eller dør på en annen måte eller som ikke skulle dø.

Imidlertid er serien mindre brå (og dermed snillere) når det kommer til måten folk dør – i papirutgaven blir Lori og babyen kjapt og brutalt gjennombora av maskingeværsalver når fengselet angripes, mens hun i tv-serien får en tårevåt avskjed med sønnen.

Hittil er det få dødsfall i serien som har klart å matche de forpinte «HÆ!? NEI! IKKE HAM/HENNE/DEN/DET!»-ropene man kvekker ut med etter noen harde tak i tegneserien.

Da er «Game of Thrones» hardere kost, hvor den naturlige scenen å trekke frem selvsagt er The Red Wedding, hvor Stark-slekta går på en lei smell etter å ha fornærma vertskapet for ørten episoder siden.

De som har lest bøkene har grugledet seg i flere år, men for oss som ennå har romanene til gode ga det nesten begrepet pute-tv ny mening – det er så hjerteskjærende at man helst vil slippe å se det.

Egentlig burde det ikke vært så sjokkerende. Allerede i første sesong forsøkte serien så godt den kunne å lære oss om sin sanne natur og farene ved å være god i Westeros.

I dette maktspillet kommer du ikke langt med idealer, ære og gode hensikter, noe hovedperson Ned Stark bittert erfarte idet hodet skilte lag med skuldrene.

Både her og i bryllupsmassakren blir man av ren vane sittende og vente på at noen skal rope «STOPP! Vent nå litt!» og redde dagen på mirakuløst vis, ånden i historiemaskinen som forsikrer oss om at, jo, selvfølgelig skal da helten vår få lov til å kjempe nok en dag.

Slik er det også med årets kanskje tyngste tap – Hank i «Breaking Bad». Walter og vi som ser på tror helt til det siste at det kan finnes en løsning. Hank vet bedre.

– Du er den smarteste fyren jeg noensinne har møtt, og du er for dum til å se at han bestemte seg for ti minutter siden.

Med tanke på at episoden heter «Ozymandias», kan vi i hvert fall gi Hank en klapp på skuldra for å gå ut med en «Watchmen»-refereranse som (nest) siste ord.

I blant kan det faktisk være greit å la folk leve. «Prison Break» klarte kunststykket å bygge opp et interessant persongalleri i første sesong, for så å drepe alle de kuleste rollefigurene i andre sesong og gi oss to sesonger med stadig dårligere materiale og teite overraskelser.

Det teiteste vrien? Rollefiguren til Sarah Wayne Callies (som også spiller Lori i «The Walking Dead») ble på et tidspunkt halshugd. Neste sesong kom overraskelsen – hun var ikke halshugd likevel, folkens!

Det er ikke bare amerikanske serier som økser rollefigurer på sjokkerende vis. Britene er ennå traumatiserte etter andre episode av spionserien «Spooks», hvor MI5-agenten Flynn – tilsynelatende en hovedperson – blir drept på verste vis.

Først får Flynn armen dyppa i en frityrkoker. Så går ansiktet nedi, fulgt av en kule i hodet. Et av de jævligste tv-dødsfallene noensinne.

– Hva om vi har henne med i første episode og får publikum til å tro at hun skal være en fast rollefigur, og så dreper henne i episode to? Jeg tror at etter det hadde vi lov til å utsette rollefigurene våre for virkelig fare og få publikum til å tro at de ikke ville klare seg. Og, ofte gjorde de ikke det, sier produsent Jane Featherstone i denne videoen (som også inneholder Flynns endelikt, om du orker å se det):

Et dødsfall trenger ikke alltid synes for å sjokkere. I 1975 var «M.A.S.H.»-skuespiller McLean Stevenson på vei ut av serien etter tre sesonger. I sin siste episode tar den trivelige rollefiguren hans, Henry Blake, farvel med hele besetningen for å dra hjem. Trist, men fint for Blake.

Helt til scenen på slutten av episoden. Radar kommer inn i operasjonsstua og opplyser om at flyet til Blake er blitt skutt ned og at det ikke er noen overlevende.

I boka «Laughing Matters» forteller serieskaper Larry Gelbart om avgjørelsen:

– Å drepe en hovedperson var noe ingen halvtime-serier hadde gjort før. I stedet for å gjøre nok en episode hvor nok en rollefigur forlater nok en serie bestemte vi oss for å gjøre et poeng ut av det, i tråd med seriens holdning til krigens  sløseri: Vi lot en rollefigur dø som et resultat av konflikten.

I et Emmy TV-intervju med Loretta Swit, som spilte Hot Lips i serien, forteller hun om seerstormen som fulgte.

– De mottok telefoner og brev og at det ga dem en flott mulighet til å si at «Dere er ikke sinte på oss, dere er sinte på krigen. Krigen drepte rollefiguren du elska. Gjør noe med det.»

Det røsker hardt når folk man har fulgt en liten evighet plutselig blir drept. Et av de mest traumatiske dødsfallene i nyere tid er «Sopranos»-episoden hvor Adriana sitter i passasjersetet til Silvio, på vei ut i skogen for å bli skutt som en hund med rabies.

Mafiagjengen rundt Tony Soprano er som en liten familie. Silvio er den gøyale onkelen, via Steven Van Zandts sjarm fremstår han stort sett mer morsom enn skummel. Å la det være ham som dreper Adriana er forstyrrende på samme måte som foreldre som setter ungene sine ut i skogen i gamle folkeeventyr.

Han, som virker så varm, er plutselig så kald, mot en av rollefigurene i serien vi har mest medfølelse med. Og herregud så vondt deg gjør i sjela å høre Drea De Matteo «No, no, please! Please!» mens hun forsøker å holde seg fast, mens Silvio drar henne ut av bilen med et utålmodig «come on!» og skyter henne som om hun aldri har betydd noe.

På mange måter er dette kjernen i hva «The Sopranos» handler om. Seerne forelsker seg i sjarmerende monstre, for så å brutalt minnes på hvem personen de heier på egentlig er.

Heldigvis kan døden også være morsom. Da den sjuende sesongen av «Seinfeld» hadde malt George langt nok opp i ekteskapshjørnet med Susan, løste finalen opp i floka på akkurat så uventet og kreativt vis som vi forventer av serien.

Bryllupsinvitasjonene skal sendes ut, og gnieren George kjøper de billigste konvoluttene han kan få tak i. Limet viser seg imidlertid å være giftig, og Susan kreperer.

En kan George drepte henne med gjerrighet, og klarer nesten ikke skjule lettelsen over at det ikke blir noe bryllup – en perfekt «Seinfeld»-død som understreker akkurat hvor gla’-kynisk vennegjengen egentlig er.

Og slik er det gjerne. Måten et dødsfall behandles vil nesten alltid fremheve en god series ypperste kvaliteter, presse serieskaperne til å yte det lille ekstra. Kanskje er det derfor vi finner motivasjonen til å fortsette å se på, selv etter at favoritten vår er i grava?