• Denne artikkelen ble opprinnelig laget i forbindelse med kinopremieren på «Beasts of the Southern Wild» i fjor høst. Vi kjører ønskereprise i forbindelse med at den nå også er ute på video on demand.

I den kritikerhyllede og videoaktuelle amerikanske filmen «Beasts of the Southern Wild» kjemper det lille barnet Hushpuppy og hennes alkoholiserte, dødssyke pappa for å overleve.

De bor i et falleferdig treskjul i Louisianas sump, på den andre siden av de dikene som skal beskytte New Orleans fra oversvømmelse. Det er en slags science fiction-verden i en ubestemt framtid.

«Beasts of the Southern Wild» ble belønnet med debutantprisen Camera d’Or i Cannes og den store juryprisen i Sundance. Alle som ser den blir tilsynelatende svært berørt av opplevelsen.

Filmen er innspilt på Isle de Jean Charles, en langsomt synkende halvøy utenfor New Orleans der et tjuetalls familier fra indianerstammen biloxi bor fremdeles, til tross for myndighetenes stadige råd om at de bør flytte til tryggere grunn.

Et sentralt tema i «Beasts of the Southern Wild» er konflikten mellom de egenrådige individene i Louisianas sump og de firkantede myndighetene. Og er det ikke slik at vi instinktivt sympatiserer med indianerfamiliene, eller med filmens far og datter, snarere enn med myndighetene som ville blande seg i livene deres?

Myndighetenes intensjoner er sikkert gode, men det er noe i oss som protesterer: Hvorfor skal staten tvinge dem til å bo noe annet sted?

Svaret på dette er egentlig enkelt: Fordi de vil at de skal overleve. Men dette er også et svar som virker å være umulig å gi i en spillefilm.

I «Beasts…» velter orkanen inn over sumpen og ødelegger hus, natur, dyr og menneskeliv. Fiskene og krabbene som familiene livnærer seg på flyter rundt døde i det grumsete vannet. «The bathtub», som de kaller sitt lovløse paradis i sumpen, har blitt ubeboelig. Når myndighetenes redningspersonale ankommer Hushpuppys falleferdige trehus kaster faren ting etter dem. Han vil ikke forlate huset sitt. Vi forstår ham og vil at de skal la ham være i fred.

Det er en fortelling som har en forførerisk kraft, og som amerikanske spillefilmer kommer tilbake til gang etter gang: Det ensomme, lille menneske mot den store truende staten.

«Beasts…» har dermed noe til felles med en annen av fjorårets mest omtalte filmer, «The Hunger Games», i sin orwellske skildring av statsmakten. Det er lærstøvler og kjølige protokoller snarere enn en hjelpende hånd. Filmen har også et slektskap med klassikeren «Gjøkeredet» i sin beskrivelse av konflikten mellom det egenrådige individet og det allmektige byråkratiet.

Milos Forman, som regisserte «Gjøkeredet» i 1975, forklarte nylig i en debattartikkel i New York Times hvordan han var drevet av sitt raseri mot kommunismen i det daværende Tsjekkoslovakia da han lagde filmen. Men Forman skrev også at han var bekymret over hvordan den samme antiautoritære impulsen i dag har sporet av i USA. President Obamas kritikere retter samme vrede mot det minste forsøk på å øke statens innflytelse, som Forman i sin tid hadde rettet mot totalitære diktaturer. Det er å ta for lett på de overgrep disse regimene faktisk stod for, mener Forman.

I takt med at Washingtons reelle makt krymper sammenliknet med for eksempel Wall Street og en gigantisk lobbyindustri, framstilles denne makten paradoksalt nok som stadig mer truende på kinolerretet.

Myndighetene i «Beasts…» er like umenneskelige som sykepleierne i «Gjøkeredet», like urørlig autoritære og byråkratisk følelseskalde. I denne verden av hvitmalte vegger og iskaldt lys er det ikke plass for at individene skal kunne blomstre. I stedet må de få lov til å være igjen ute i det «ville», i Louisianas sump, som er befolket av en like variert gjeng av eksentrikere som i mentalsykehuset i «Gjøkeredet».

Den orkanen som velter inn over Louisiana i filmen kan symbolisere flere ting: Det kan være den økonomiske krisen i 2010-tallets USA, eller det amerikanske samfunnet generelt, med sitt grovmaskede sikkerhetsnett. Eller så handler det helt enkelt om orkanen Katrina, som drepte mer enn 1800 mennesker sensommeren 2005.

Katrina var ikke bare en katastrofe for menneskene langs kysten, men også for den daværende Bush-regjeringen. Samtidig oppstod det et annet paradoks: Lærdommen som det amerikanske folket virket å ta var nemlig ikke at man trengte flere statlige ressurser for å unngå denne typen katastrofer i framtida – i form av økte investeringer i diker, katastrofehjelp, bedre informasjonssytem for å advare borgerne og så videre, men snarere handlet det om noe enklere og uramerikansk: At staten er inkompetent.

Siden 1970-tallet, Watergate og Vietnam har statlige myndigheter ofte blitt skildret som udugelige og truende på samme tid, og ingenting tyder på at det er i ferd med å endre seg. Reagan-årene hadde sine filmer, men hvordan lager man en film og de motstridende politiske strømningene som preger 2010-tallet?

Ett av paradoksene med Obama-årene er at folket har stemt for mer statlig innflytelse samtidig som tiltroen til staten er rekordlav. I filmer som «Beasts of the Southern Wild» virker det som om frustrasjonen over fattige amerikaneres utsatthet møter mistenksomheten mot statlige løsninger på dette problemet.

I fjor sommer var jeg i New Orleans og hørte på Louisianas republikanske guvernør Bobby Jindal, som delte sine lærdommer fra Katrina. For Jindal hadde orkanen bevist at vi ikke kan stole på staten når det gjelder å redde folk fra naturkatastrofer. Problemet var altså ikke at de hadde for få ressurser, men at de hadde for mange, ifølge Jindal. Som alternativ foreslo han en vag idé om at den mer effektive private sektoren i stedet burde ta seg av slikt – som om det noensinne ville bli lønnsomt å bygge milelange diker i Louisianas sump.

I «Beasts…» heier vi på Hushpuppy og hennes pappa når de bekjemper myndighetene, men spørsmålet om hvordan de egentlig skal overleve i sumpen blir hengende igjen i luften.

Det spørsmålet er tilsynelatende litt for komplisert til å kunne besvare i en spillefilm, som i stedet nøyer seg med å snakke til våre følelser og instinkter: Hold myndighetene borte, la de egenrådige menneskene fortsette å bo i sine finurlige små trehus, la dem være i fred.

Det er en utmerket fortelling i en film, men en tvilsom løsning for et skjørt samfunn.

«Beasts of the Southern Wild» er ute på video nå.