Et lite stykke inn i «This is 40» konfiskerer filmens ektepar, spilt av Paul Rudd og Leslie Mann, datterens iPad. Det er en eksistensiell krise for tenåringen. Hun får ikke streama «Lost»-episodene sine. Hun får ikke chatta med vennene sine.

Og det blir verre.

Sluskeforeldrene leser chatloggene hennes, finner ut om han gutten på skolen hennes som har laga en hot-liste og ikke vil ha henne på lista (tilsynelatende mobbing, men egentlig bare fletterøskende flørting), hvorpå Leslie Mann tropper opp på skolen og skjeller den lille spurven av en guttevalp (Her er metaforene mine muligens litt blanda. Er han en fuglehund? Hundefugl?) etter alle kunstens regler.

– Looks like you put your Justin Bieber wig on backwards. So next time you think about writing something nasty on my daughter’s Facebook page, just remember me. Remember me. I will come down here and I will FUCK. YOU. UP.

Paul Rudd på sin side sliter med at nesten ingen kjøper skivene han gir ut på det totalt usannsynlige indie-plateselskapet sitt (FIRE ANSATTE?!?). Og at alle som gjør det, kjøper dem digitalt. Samtidig er han veldig glad i å bruke iPaden sin på do. Jeg kan relatere til den siste.

Og nei, badet er ikke det mest bakterieinfiserte stedet i huset, så ikke kom med æsjinga deres. Teknikken min er veldig hygienisk. Så fort toalettpapiret kommer frem, legges enheten bort.

Dette er nettet i 2013: Noe vi bruker på do. Et sted hvor vi utveksler trivialiteter. Eller WordFeud-stikk. Slik er det også blitt på film. Nettet er et sted hvor hverdagen skjer. Mystikken og moroa fra forrige århundre(som jeg skrev om her) er visket vekk. «The Matrix» strakk cyberpunk-strikken så langt den gikk, og derfra fantes det ingen steder å gå lenger.

Nettfilmene gjorde som William Gibson har gjort med romanene sine, de forlot fremtiden og inntok nåtiden. Det finnes imidlertid en forskjell. I 00-tallets «Pattern Recognition»-trilogi fra Gibson brukes dagens teknologi på en måte som får den til å virke like kul som de futuristiske cyberpunk-ideene Gibson tidligere fascinerte sine lesere med.

Twitter blir et verktøy hvor FBI kan kommunisere med informanter. Viralvideoer blir mysterier. Augmented Reality brukes til kunstprosjekter i stedet for å vise deg veien til nærmeste McDonalds.

Samtidig skriver Cory Doctorow actionfylte romaner som «For The Win», som handler om MMO-gullfarmere i Asia som begynner å fagorganisere seg for å få bedre lønnsvilkår. Det er fantasifullt, det er spennende og det er realistisk. Friske ideer i handlingsdrevne fortellinger som like gjerne kunne dukka opp i en film – det er ikke poetisk fortettede vendinger som gjør dette til medrivende saker.

Hva har vi fått på film hittil dette årtusenet? Hvor kneip og hverdag er internett blitt på lerretet? Så kneip og hverdag at en punchlinene i «Transformers» er når Optimus Prime forteller at han fant Sam Witwicky på eBay:

Og at brukernavnet til Sam er Ladiesman217.

Å, Michael Bay, produktplasseringa di er alltid så classy! Men Bay har rett. I blant finner vi hverandre på nett. Og i blant samsvarer ikke måten vi fremstiller oss på nett med hvem vi er i det virkelige liv. Dette er etter hvert en velprøvd øvelse på film.

Som i Kevin Smiths «Red State», hvor noen tenåringsgutter tror det skal få trailerpøk men i stedet ender opp i en noe ugunstig situasjon som gisler hos en gjeng kristenfundamentalister.

Eller «Catfish» (visstnok en dokumentar, men det har blitt betvilt av flere) hvor fotografen Yaniv Schulman bestemmer seg for å møte nettflørten sin.

(Han møter henne til slutt):

Eller «Me, You and Everyone We Know», hvor en dame med en noe alternativ fetisj åpner seg for det hun tror er en likesinnet.

Og i blant er selvsagt personen man møter akkurat det de gir seg ut for å være, men intensjonene er kanskje litt andre enn det man så for seg. I «Hard Candy», en «To Catch a Predator»-variant fra hælvette, går for eksempel en ung Ellen Page på nettdate med en noe eldre mann. Det utvikler seg til kammerspill-utgaven av Rødhette og ulven i revers.

Internett i disse filmene spiller rollen som kvikksand, grunnen er tilsynelatende fast men forsvinner under føttene dine så fort du våger å stole på den. Teknofobien lever ennå.

Vi finner den i en mer interessant utgave i flettverket «Contagion», Steven Soderberghs glimrende thriller om et virusutbrudd som truer med å drepe store deler av befolkningen. Desperasjonen etter å finne en kur stiger stadig, og Jude Laws rollefigur er en borgerjournalist og videoblogger som pusher en homøopatisk kur basert på planten forsythia fordi den gjorde ham frisk.

Samtidig sprer han skepsis rundt forsøkene til helsemyndighetene på å stoppe epidemien.

Etter hvert kommer det frem at Law bare har lata som han var syk og kurerte seg selv med forsythia fordi investorene i mirakelmedisinen betalte ham for å booste salget. Nettet = konspiranoia-kammeret hvor skumle ideer spres. Bloggere = onde.

En annen ond ting? Onlinespilling. I hvert fall hvis vi skal tolke den symbolske behandlingen den får på film. Få fenomener har flere dystre fremtidsvisjoner knyttet ved seg enn dagens rimelig uskyldige digitale ekstraliv.

Akkurat som 1995 var det store året for hackerfilmer, ble 2009 hat-trick for filmer om avatarer. Eller, om hvordan teknologi utraderer menneskeligheten vår.

Først kom «Gamer», hvor en 17 år gammel gutt får styre en lys levende Gerard Butler (han har total kontroll over alle kroppsfunksjoner fordi teknologi) i direktesendt deathmatch. «Call of Duty» på ordentlig, altså. Samtidig er kona hans tvunget til å jobbe som avatar i en «The Sims»-klone hvor folk lever ut ekle fantasier gjennom andres kropper.

Omtrent samtidig kom «Surrogates», en litt vassen filmatisering av den glimrende tegneserien ved samme navn. Her har store deler av befolkningen fått bygget robotutgaver kroppene sine som de fjernstyrer ute i verden, slik at de kan leve livet i ro og mak hjemmefra. Hvor grusomt og unaturlig dette er symboliseres i filmen ved hjelp av hentesveisen til Bruce Willis.

Den eneste teknopositive filmen i buketten fra 2009 er «Avatar», filmen hvor James Cameron brukte så mye penger på effekter at han ikke hadde råd til noe annet enn papyrus-fonten til logen. Her får Jake Sully leve ut hvit-mann-akseptert-av-innfødte-fantasiene gjennom den blå smurfekroppen han kobles til, samtidig som han går fra rullestolbruker til å løpe fritt rundt i 3D-gresset.

Nå høres det kanskje ut som om jeg mener at alle nettfilmer skal være overpositive og ha innlagte applauslyder hver gang noen er kobla på nett. Neida. Ta deg en roligbolle. Det jeg savner er heller (som nevnt tidligere) litt mer kreative benyttelser av teknologien på lerretet enn ensidig pessimisme. At noen drømmer opp noe nytt og overraskende i stedet for å bare gulpe opp det åpenbare om og om igjen.

I så måte kom den beste avatar-dystopien året før Hollywoods fjernstyrt-bølge, og den kom fra Mexico. «Sleep Dealer» handler om fremmedarbeidere fra Mexico, de som før pleide å krysse grensa til USA for å jobbe og sende penger hjem til familien.

Nå står en stor mur mellom dem og den amerikanske drømmen, men behovet for billig arbeidskraft finnes fortsatt. Gjennom å plugge seg inn i et virtual reality-lignende system kan de kontrollere roboter som utfører konstruksjonsarbeid i byer de bare får se gjennom robotens kamera. Fattig/rik-problematikk skildret på meget fengslende vis.

Samtidig, i et sidespor om en dronepilot med samvittighetskvaler, diskuterer filmen også hvordan fjernstyrte angrep dehumaniserer dagens krigføring. En problemstilling som ikke har blitt mindre aktuell i de fem årene etter at filmen kom ut.

Midt oppi all dystopien er det paradoksalt nok hackerne som kommer best ut av dette årtusenets nettfilmer, selv når de er kriminelle.

Vi kan liksom ikke la være å heie på Hugh Jackman i «Swordfish» der han sitter med blondine på tissefanten og pistol mot hodet og forsøker å hacke det amerikanske forsvarsdepartementet på 60 sekunder. Er du såpass flink fortjener du å vinne, selv om det du gjør kanskje er litt ugreit.

Om Noomi Rapace i rollen som Lisbeth Salander bryter seg inn på journalist Mikael Blomqvists private datamaskin er det også helt ok, hun er jo tross alt ganske snill og hjelpsom.

Og om noen hackere mot formodning skulle vise seg å være slemme (sånn, ødelegge aksjemarkedet og føkke opp trafikken-slemme) kontrer man bare med snille hackere. Som Justin «I’m a Mac» Long i «Live Free or Die Hard» (dette kan forøvrig også beskues i et klipp Hasse Hope nettopp gravde frem her på sida).

Hvor går veien for nettfilmene fremover? Vel, det kan i hvert fall hende de blir litt gøyale igjen.

I 2014, når sci-fi-Hollywood er er ferdig med årets postapokalypse-boom (Jeg klager ikke, men seriøst: «Oblivion», «World War Z», «After Earth», «Pacific Rim», «Elysium» OG «The Hunger Games: Catching Fire»? Hvor mange brune og grå kamerafiltre finnes det her i verden?) vil nemlig filmatiseringene av sci-fi-romaner som «Snow Crash» og «Ready Player One» gi oss en stor dose hackerhelter og «nettet som virtual reality-tumleplass».

Om de ikke blir utsatt, da.

Blir det først noe av de to filmene, skal du ikke se bort i fra at også cyberpunk-urteksten«Neuromancer» med sine nettprofetier rekker å feire 30-årsjubileet sitt i 2014 med en lenge utsatt filmatisering.

Og da er vi jo egentlig tilbake til starten.