Netflix’ egenproduksjoner har blitt en kraft å regne med, og de fleste, i alle fall de som ser like mye serier som Filter, vil i dag ha en mening om hva som er best av «House of Cards», «Orange is the New Black» eller nykommeren «Narcos» (selv om fasiten naturligvis er «Bojack Horseman»). Aziz Ansaris nye serie «Master of None» er nok en fjær i hatten for strømmegiganten av flere gode grunner.
Utover de delene av standupen hans som handler om alle rapperne han har møtt (noe som utgjør brorparten av materialet hans) har de fleste et forhold til Aziz Ansari som den elskelige, men i bunn og grunn fryktelig slitsomme playboyposøren Tom Haverford i «Parks and Recreation». Ansari gjør seg altså så enormt mye bedre i «Master of None» at de to karakterene ikke lett lar seg sammenligne. Der Tom er en i overkant karikert taperfigur som snakker for mye og for høyt, er Dev Shah en jordnær og relativt realistisk thirty-something skuespiller som gjør reklamer for yoghurt og hageredskaper mens han jakter på prøvespillinger for mer seriøse prosjekter.
Dette er ikke i seg selv et veldig originalt utgangspunkt, men Ansari passer rollen og gjør Dev til en – for flere av oss – gjenkjennelig fyr: han er både sympatisk og kynisk, morsom og sår, han er fullstendig uperfekt når han kjeder seg rundt i New York i sin søken etter å ha det bittelitt bedre, mens han snakker med vennene sine om hvordan dating har forandret seg eller hvordan filmindustrien fortsatt er en systematisk rasistisk bransje. I det hele tatt er Ansari en mye mer habil skuespiller enn noen burde ha forutsetning for å se for seg.
Det er flere som har sammenlignet «Master of None» med «Louie», men for min del blir likheten nesten utelukkende estetisk. Den leker seg med narrativer og filmspråk på noe av den samme måten. Der Louie tidvis er nådeløst kynisk i sin hverdagsmisère, er Master of None søt og sjarmerende uten å være naiv. Noen av scenene er regelrett koselige, og dette er følelser Louie sjelden eller aldri har siktet mot å formidle. Master of None er mer lettbeint, uten å miste viljen til å eksperimentere visuelt og fortellermessig. Det er prisverdig.
Dette betyr heldigvis ikke at de sukkersøte øyeblikkene overskygger de passasjene hvor temaer som for eksempel kjønn eller etnisitet står sentralt. Det finnes for eksempel en episode som tar for seg at jenter sjelden kan gå på byen uten å bli trakassert. Dev og kompisen Arnold (hele internetts favorittkjempe Eric Wareheim) er på vei hjem fra baren til munter musikk mens et mye dystrere soundtrack akkompagnerer Devs kvinnelige skuespillerkollegas tur hjem fra den samme baren mens hun prøver å unnslippe en ekstremt klengete selvproklamert «nice guy». Dette er utsøkt cinematisk fortalt, og tematisk sjelden kost, til og med for en progressiv komiserie i 2015. En annen episode takler hverdagsrasisme, og en tredje viser kulturforskjellene mellom en mann som har vokst opp i New York og hans indiske foreldre som har jobbet hardt hver dag fra de var små for å kunne flytte dit og legge forholdene til rette for ham. Det er fascinerende, og ikke minst er det en genistrek at Ansari har gitt rollene til sine egne foreldre. Man merker at de ikke er skuespillere, men de er så ekte at det ikke gjør noe.
Det går selvfølgelig fint an å argumentere for at mye av dette ikke er spesielt banebrytende. Man kan bruke en hel Girls-episode på å ramse opp serier som tar for seg mellommenneskelige forhold som vennskap, generasjonskløfter og dating i slutten av tjueåra i New York. Det finnes imidlertid mengder av originalitet her. Episoden «Mornings» er en av de mest treffende skildringer av progresjonen i et kjærlighetsforhold jeg har sett, i alle fall i serieformatet. Et års tid er komprimert ned til femten minutters skjermtid med gode og onde dager, hverdagslig sex og krangling om hvem som er verst til å rote til gulvet med skittentøy. Dev og Rachel (Noël Wells) er et – innenfor dramakomediens rammer – fullstendig troverdig par.
Det er fortsatt noe uforløst med denne serien, men jeg tar meg i å bli såpass fengslet av formatet at jeg håper vi får se mer om et års tid. Den er godt nok skrevet til at den klarer å si, uten å lene seg for mye på klisjeer, at det er sykt rart å bli voksen. Man burde ringe familien oftere. Ta vare på vennene dine. Det er greit å være i tvil av og til. Og det er helt greit å bruke noen timer på å se denne serien.
