• Her kan du leie «The Echo»

Bø på deg! Så er det tid for fredagsskrekk igjen, med alt det medfører av spøkerier, smyging rundt i dunkle korridorer – samt skumle småunger med forvridde fjes som spretter frem fra mørke hjørner!

Traileren skryter av at «The Echo» er laget av sjefsprodusentene bak «The Ring» og «The Grudge». Det stemmer for så vidt, men da snakker vi bare om de amerikanske kopiene, ikke de asiatiske originalene. «The Echo» er naturligvis også en nyinnspilling: av den filippinske grøsseren «Sigaw»(2004), som jeg for å være ærlig ikke har sett. Denne amerikaniserte versjonen har i alle fall samme regissør: Yam Laranas – som med «The Echo» gjorde sin Hollywood-debut. Sånn til sammenlikning, dette er traileren til originalen:

«The Echo» starter med hvisking, tisking og uhyggelige ulyder allerede under åpningsteksten, sammen med stemmen til en livredd dame som klynker at «det begynner igjen, jeg er ikke gal!». Noe som er ganske virkningsfullt med høretelefoner på alt for høyt volum. Bobby (Jesse Bradford) er ute på prøve etter å ha sonet en lang dom for uaktsomt drap, og har flyttet inn i leiligheten til moren som døde mens han satt inne. En skummel bygård i et dårlig nabolag i New Yorks East Village, med naboer som snakker usammenhengende for seg selv i heisen og en katatonisk jentunge som spiller på mini-piano i gangen.

Moren til Bobby døde innelåst i leiligheten under mystiske omstendigheter – så ja, det var henne vi hørte under åpningsteksten. Bak pianoet hennes finner Bobby et merkelig hull i veggen, som er kilde til noen merkelige skrapelyder. Innimellom kommer det en finger ut av hullet, også. Personlig ville min prioritet ha vært å finne meg en annen leilighet kjapt som satan, men Bobby blir boende. Selv etter at han oppdager blodspor på pianotagentene, og inni pianoet finner han et papirtørkle full av avrevne negler. Ikke bra.

Og på natten kommer marerittene, der moren bønnfaller ham om hjelp. Mamma ser ut til å ha tilbrakt de siste ukene før sin død innelåst i et klesskap, mens hun brølte panisk inn i en diktafon. Men livet går videre. Bobbys gamlekjæresten Alyssa (Amelia Warner) er opptatt med studier og jobb, og har først ikke lyst til å ha noe med ham å gjøre – men de gjenopptar gradvis og nølende kontakten. Bobby begynner også å se merkelige syner på dagtid: raske glimt av en sammenkrøpet, gråtende kvinneskikkelse. Hvis han begynner å bli gal er han i det minste ikke alene om det: for snart opplever Alyssa de samme visjonene.

Bobby kan høre bitter krangling fra ekteparet i leiligheten ved siden av, mens en mystisk skikkelse observerer ham fra et vindu over gaten. Konemishandleren i naboleiligheten viser seg å være en diger, aggressiv politimann (Kevin Durant) som banker både den livredde kona og datteren deres til blods. Bobby klager til gårdeieren, og tilkaller til slutt politiet for å få slutt på mishandlingen – problemet er at leiligheten har stått tom i flere måneder. Uhu.

Regissøren Yam Laranas har førsteklasses fingerspissfølelse når det gjelder å skape skikkelig dårlig stemning, med god hjelp av et veldig effektivt lyddesign. Han beveger kameraet utstudert langsomt, på en måte som gjør at du konstant venter deg noe skummelt bak neste hjørne. Og det spretter frem når du som mest venter det. Laranas er mer opptatt av å bygge opp en kjip stemning enn han er i historiefortelling. Atmosfæren er dyster og tempoet dvelende, noe som fungerer fremragende den første timen … før alt raser sammen.

Spenningen synker betraktelig så fort vi får vite årsaken til uhyggelighetene, som følger den tradisjonelle formelen til de fleste andre asiatiske grøssere. Mytologien her er at (milde spoilers ahoy!) alle som prøver å snakke med spøkelsene blir hjemsøkt av dem. Som vanlig er det snakk om et mørkhåret barn og moren hennes, som ble myrdet på en voldsom måte. Hjelpeløse ofre som ble forvandlet til rasende, hevngjerrige ånder. Samme gamle. De siste minuttene er dessuten frustrerende diffuse, der skjebnen til hovedpersonene forblir helt uviss.

«The Echo» byr ikke på så mye nytt, noe som kan forklare hvorfor det har tatt filmen fire år å nå våre breddegrader. Den ble laget på den tiden asiatiske grøssere med langhårede spøkelsesjenter for lengst hadde mistet nyhetens interesse, og folk flest hadde blitt drit lei av amerikanske nyinnspillinger av dem. Noe som for så vidt ikke er «The Echo»s feil. Dette er sammen med Gore Verbinskis remake av «The Ring» (2002) og Walter Salles«Dark Waters» (2005) en av de bedre grøsserne i sin stil – og et høvelig vellyktet forsøk på å overføre en spesifikk asiatisk mytologi til amerikanske forhold.

Som sagt, den første timen er solid, og gir oss noen øyeblikk med skikkelig gåsehud. Men har du sett «The Grudge», «Dark Waters» eller «The Eye» (enten originalene eller nyinnspillingene), da har du allerede sett mye av «The Echo». Siden det har tatt så langt tid for «The Echo» å bli sluppet på markedet har Yam Laranas i mellomtiden rukket å skrive og regissere to filmer i hjemlandet Filippinene. Den første er skrekkthrilleren «Patient X» (2009):

Deretter regisserte han grøsseren «The Road» (2011), som ikke har noe som helst å gjøre med Cormac McCarthy, Viggo Mortensen eller verdens ende:

  • Her kan du leie «The Echo»