Er barnet ditt sykt, vet du at råd som regel bare er et tastetrykk unna. Barneprodukter, fra leker til babymat, blir gjennomtestet i alle medier.

Men hva man skal streame eller vise på Blu-ray-spilleren for sin treåring – ja, det finnes det færre synspunkter på.

Kanskje fordi det ikke er så lett.

Hva er bra? Hva er budskapet? Og kanskje det viktigste: Skal man være en sånn slitsom forelder som sondemater sine barn med håndtegnede Studio Ghibli-filmer om miljøfarer? Eller er det sikreste bare å stappe inn noe fra Pixar og håpe på det beste?

Svaret er ja og ja.

Her er en ganske personlig liste over «barnefilmer» jeg kan gå god for – i anledning Barnefilmfestivalen i Kristiansand som nettopp startet. Pluss bonus: Et par du for enhver pris bør unngå!

     Plass fem: Asterix inntar Rom (1976)

Mange mener «Asterix og gallerne» (1967) er den vasseste filmen om den hissige lille slåsskjempen og hans hengivne venn.

Det er kanskje fordi den er den første filmen, og det er lett å slutte «opprinnelige» filmen automatisk er den beste.

Men «Asterix inntar Rom» er toppnoteringen, i hvert fall i min familie. Kanskje kommer det av at dubbingen er så god, i tillegg kaster Obelix et spyd i bane rundt jorda og det er unektelig ganske heftig.

Budskap: Det er spennende i naturen. Det er greit å lure folk. Med overmenneskelig styrke følger knapt noe ansvar. Det siste er viktig. Hver generasjon av barn har jo sine egne symboler for enorm styrke. Om Hulken er for sint og Bamse for snill, er Obelix det perfekte forbilde. Positiv grunnholdning. Glad, tjukk og kjekk. Gøy å dra på ferie med.

Risiko: Middels. «Asterix inntar Rom» er en slags førmoderne «Jackass». Det kan være greit å forklare barna dine at det ikke er lurt å gå på en usynlig line over en flod full av krokodiller.

      Plass fire: «Havoc in Heaven» (1965)

Også kjent som «Apekongen», «Opprør i himmelen» eller «Sun Wukong». Uansett: Den ble vist på skandinavisk tv flere ganger på 80-tallet, og er du mellom 30 og 40 år husker du den sikkert.

Ikke noe annet kunstnerisk verk har berørt meg så mye. En gang så jeg den hos mormoren min. Da ante jeg ikke at filmen markerte den fullendte slutten på en epoke i Folkerepublikken Kina.

For året etter at filmen var ferdig, i 1966, kjørte Mao Zedong i gang Den store proletære kulturrevolusjonen (han trengte nye fans etter pr-kampanjen Det store spranget, som ikke gikk så bra). Én av effektene: Farvel, verdensledende animasjon.

Handling? Om den kranglete lille apen som trosset keiseren, ødela hele den taoistiske himmelen og siden ble tatt til fange av Buddha.

Buddha mente en rimelig straff var å stenge apejævelen inn i «De fem elementenes berg» i et halv millennium. Det er 500 år, altså. Josef Fritzl og Anders Behring Breivik kommer kanskje å sitte i fengsel i 100 år til sammen.

Budskap: Kinesere er farlige og spennende. Det er et fryktelig gammelt land med mye frukt. Vold eksisterer. Om du gjør dumme ting kommer straffen til å bli hard.

Risiko: Høy. Mareritt, angst, det holder å se den hvert femte år – maksimum. Barna dine kommer til å kreve besøk i Dyrehagen i Kristiansand kjempeofte, for selv å kunne se at apene fremdeles lever. Men framtidige psykologbesøk må man ofre for kunsten. Uten «Havoc in Heaven» har ikke barna dine sett hele verden.

     Plass tre: Biler (2006)

«Biler» er et moderne mesterverk, det er ikke tull. Den beste Pixar-filmen.

Jo, såklart – det eksistensielle voksenbabbelet om konsumsamfunnet i «Wall-E» imponerer kanskje surdeigsbakeren i deg.

Og visst, tanken på at komiguder som John Goodman og Billy Crystal skremmer barn om natten («Monsterbedriften») er kanskje mer fristende sett fra en voksens perspektiv.

Men dette er fakta: Ingen annen Pixar-film er så pedagogisk rendyrket og gjennomsiktig i sitt budskap. Den vil si én ting: Samarbeid er bra. Ja, nettopp det, og så vil den fylle – og har allerede fylt – samtlige barnerom i Den vestlige verden med Lynet McQueen-matbokser og leketelt, men det er en annen historie…

Budskap: Samarbeid er bra. Tuuut tuut beep beep. Om man ser originalen kan man kose seg med at det er Owen Wilsons knirkete stemme som kommer til denne innsikten. I den norske versjonen er det Espen Sandvik som synger, tuller, tuter og som første rookiebil noensinne planlegger å vinne den prestisjetunge Pistoncupen.

Risiko: Lav. Dette er en perfekt «bruksfilm», uten tankevekkende eller polariserende meningsinnhold som forstyrrer kjernebudskapet.

     Plass to: Charlie og sjokoladefabrikken (1971)

Tim Burtons sjokoladefilm er kanskje objektiv sett mer imponerende, men denne er viktigere. Rent kulturhistorisk.

Alle barn må så tidlig som mulig komme i kontakt med Gene Wilder. Det, samt å børste tennene og hilse ordentlig er nok de eneste ordentlige oppdragelsesrådene jeg kan gi (i samme dannelsespakke inngår selvsagt også parhesten Richard Pryor, men han er dessverre ikke med her…).

Budskap: Verden er ond. Fantasi er bedre enn virkelighet. Hør på læreren din. LSD er gøy.

Risiko: Middels. Da filmen kom lyktes den med kunststykket å både skape moralsk panikk blant bekymrede foreldreorganisasjoner og å floppe kommersielt. I dag har tida tatt igjen Willy Wonka og Charlie. Selv de minste barna vet at verden er ond, men det forhindrer jo ikke at man kan sette pris på reisen.

      Plass én: Min nabo Totoro (1988)

Det er kanskje forutsigbart, men iblant er det bare sånn: Rembrandt malte de fineste maleriene, Maria Callas sang den fineste operaen, Hayao Miyazaki gjorde (og gjør, tror jeg) den fineste weirdo-barnfantasyen som kan kjøpes for penger.

Det er sommer på landsbygda utenfor Tokyo. 1950-tallet, kanskje. En vennlig universitetsprofessor og hans to små døtre flytter til en husmannsplass. Moren er ikke med, hun har tuberkulose.

Husmannsplassen inneholder noen magiske svarte vesener kalt «sot-ånder». En magisk skog finnes også. Og en kattebuss. Den stammer fra gammel japansk folketro, basert på en tanke om at en veldig gammel katt kan oppnå magiske krefter og bli et annet framkomstmiddel, den blir da en bekeneko. En gammel dame dukker også opp. Hun er cirka 125 år, men snill.

Budskap: Alt går om man tror. Alt lever. Fedre kan ta hånd om barn. Tuberkulose er dumt.

Risiko: Lav. Men mine barn har ingen tiltro til kollektivtrafikk lenger.

…Og disse kan ungene dine godt holde seg langt borte fra:

     Styr unna #1: «Alvin and the Chipmunks» (2007)

Ekorn som synger r&b. Ingenting i denne verden kan måle seg med den mentale tiltrekningskraften som de tre gnagerne Alvin, Simon og Theodore har på ditt barn. De vil ikke se «Alvin and the Chipmunks» én gang, ikke ti ganger, de vil se den 1500 ganger.

Og nå de har gjort det vil de se toeren like mange ganger. I den får vi også stifte bekjentskap med jentegruppa The Korretts, bestående av tre vakre ekorn ved navn Brittany, Jeanette og Eleanor. Dermed vil alle verdens femåringer – uansett kjønn – vil bli et syngende ekorn.

Det er en diabolsk smart oppfølger.

Budskap: Nei.

Risiko: Man ser kjapt hvilke foreldre som har et eksemplar av «Alvin and the Chipmunks» hjemme. De har et litt trøtt og oppgitt blikk. Ørene deres har hørt alt. Den eneste som ser tristere ut er David Cross, som har lånt stemmen til ekornenes manager.

     Stay away #2: «Karlsson på taket» (1974)

Det finnes to «Karlsson på taket»-filmer. Den ene er en tegnefilm – mine barn avskyr den, siden Karlsson ser helt feildimensjonert ut. Pluss at husholdersken er så ulykkelig og selvhatende (hun har komplekser for nesa si) at de bare blir lei seg. Så den har vi aldri sett ferdig.

Det her er den «ordentlige» filmen, altså med mennesker. Der er Karlsson fysisk større enn sytegutten der nede (han som kalles «Lillebror» og gjennom hele filmen maser om at han «vil ha en huuuund»). Karlssons frisyre er en miks mellom munk og en hårtransplantsjon som har gått fryktelig galt. Deres vennskap bygger på at Karlsson spiller ut hele sitt martyrregister, stadig lurer Lillebror for godteri og med gråt i halsen forteller om sitt store kunstneriske virke.

Budskap: Voksne forstår ingenting. Du kan oppnå alt med litt emosjonell utpressing.

Risiko: Høy. Du må trolig gå til innkjøp av hund. Vennskap med avvikende eldre menn. Dette er, uten sidestykke, det sjukeste Astrid Lindgren har kommet opp med.