Enhver tv-serie med respekt for seg selv lager også en spesialskrevet episode til jul. Den er som regel tilpasset et publikum som vanligvis ikke følger så nøye med på serier, men som ser på tv fordi det er – o’glede – juleferie.

Dessuten er julespesialen ofte basert på Charles Dickens’ «Et juleeventyr», og norske TV-kanaler har en lei tendens til å sende den på våren eller tidlig sommer.

«Et juleeventyr», hvor den gretne og smålige Ebeneezer Scrooge blir hjemsøkt av tre spøkelser som forteller hvor mye bedre livet hadde vært uten ham, har dannet ryggraden for juleepisoder i serier så forskjellige som «Roseanne», «The Simpsons», «Dr. Who» og «Fem i Familien». Her dukker karaktergalleriet gjerne opp som spøkelser for å fortelle noe vesentlig til hovedkarakteren, slik at vedkommende forandrer seg til julaften (før han eller hun overraskende nok er tilbake i sitt vante jeg når serien starter opp igjen i januar).

Selv serier lagt til før-kristen tid, som «Xena, The Warrior Princess» klarer på snedig vis å flette inn den helligste av alle kristne tradisjoner, med spøkelser og hengivelse til handelsstanden.

I Xena-episoden «A Solistice Carol» bestemmer den onde kong Silvas seg for å ta 1000 dinarer av alle inbyggerene, noe som passer dårlig ettersom Xena bare har fem dinarer å bruke på presanger (en tradisjon krigerprinsessen i grunn mener er overflødig og lett kunne vært løst ved at man bare avtalte en sum og kjøpte det man ønsker til seg selv. Xena er nok ikke den første som tenker tanker, ei heller den siste).

Hun ordner for øvrig opp i saken så vel som i sitt forstyrrede julesjelsliv i løpet av episoden, og mot slutten sier hun til venninna at «hun er den største gaven av dem alle». Åååh.

Episoden varmet mangt et ungt og ensomt hjerte på de forskjellige studentbyene rundt om i landet, da TV3 ved en ren slump klarte å sende denne i riktig årstid på 90-tallet.

I Storbritannia har julespesialen utartet seg til en forholdsvis unik tradisjon. Julespesialene går da på 1. juledag, som er den virkelige julaften for britene – et folkeslag som for øvrig insisterer på å kjøre på feil side av veien samt drikke te i stedet for kaffe.

Den sendes i prime time og konkurrerer bokstavelig talt med selve dronningtalen. Målet for julespesialene har i nyere tid blitt å trekke oppmerksomheten fra den kongelige talen og over på deres kanal, ved for eksempel å bruke Ali G som lokkemat:

En av de bedre juleepisodene som noen gang er laget, kommer fra England og ikke overraskende fra den briljante Ricky Gervais. I dette tilfellet fungerte den to episoder lange julespesialen på «The Office» som avslutning på serien – den gir både de større og mindre historielinjene en konklusjon.

Ricky Gervais, som tradisjonelt er best når han kjempeslem, glimter til her og lar to av hovedkarakterene, Tim og Dawn, endelig få hverandre etter to sesonger med lengsler.

Tidligere i episoden drar Dawn avgårde i bil for å starte et nytt og dårligere liv med sin ubrukelige kjæreste, som i tillegg til å ville flytte langt pokkerivold ønsker at hun skal gi opp kunstnerdrømmen. I baksetet, på vei mot flyplassen, åpner hun julegaven fra Tim. Det er et malerskrin, og et kort med teksten «Don’t you ever give up», og jeg skammer meg ikke over å si at scenen som følger er en av tv-historiens mest rørende.

Som en kontrast til dette pleier julespesialene av «East Enders» og «Coronation Street» faktisk å være de mest depressive gjennom året, med smilsmisser, dødsfall eller spontanarborter midt i høytiden. Hvilken sosial funksjon dette er ment å ha, kan vi diskutere i en annen artikkel. Eller kanskje ikke.

Som i filmer er et bærende premiss for juleserier som oftest at en ekstern ond kraft truer med å ødelegge julen. Dette er tilfellet i «Die Hard», «Hjemme alene» eller Dr. Seuss’ eventyr «How the Grinch stole Christmas». Grunnpremisset er blitt gjenbrukt i alt fra Jim Hensons første julespesial med «The Muppets», til «X-Files»-episoden «How the Ghost Stole Christmas», hvor Mulder og Scully havner i et hjemsøkt hus med et bittert spøkelsesektepar som forsøker å få agentene til å drepe hverandre.

Mulder og Scully kommer seg uskadd fra affæren, og Scully nektet også etter dette å tro på spøkelser (til tross for at det ene blir spilt av Lily Tomlin).

Selv om julespesialene er ment å få frem julens sanne budskap, er det få ting ved siden av «Disneys julemorgen» som setter meg i julestemning som Jhonen Vasquez’ mesterlige fortelling om det lille aggressive romvesenet Invader Zim, i den sørgerlig oversette julespesialen «The Most Horrible X-Mas Ever».

Zim (utkledd som menneske) og hans tilbakestående robot Dib (utkledd som hund), forsøker å finansiere en verdensovertakelse, når de blir oppmerksomme på at menneskene overlater alle pengene sine til folk i nissedrakt i julestria. Zim forsøker derfor å kle seg ut som nissen for å gjøre menneskeheten til slaver, og får alle på jorden utenom en professor som hater jul, til å underkaste seg.

Det hele eskalerer til et gigantisk slag, før en snømann, rett før episodens slutt, forsikrer barna om at nissen lever videre til tross for de leie hendelsene.

«In the hearts and mind of us all?», spør et storøyd barn.

«No! In space, gathering power! And every Christmas he returns to earth, and that’s why we all live in this protective dome!» svarer snømannen, før han fortsetter: «Looks like Santa’s here! Raise the shields, children!».

Episoden avslutter med et gigantisk julemonster som forsøker å drepe dem alle.

Ikke milevis unna de andre, klassiske julefortellingene, med andre ord. Og for min del blir det ikke jul uten. Episoden kan ses i sin helhet her:

God høytid!