Hvis ikke du selger det, er det ikke et manus – det er en bunke papirer i en resirkuleringsdunk.

I hvert fall i følge Robert Ben Garant og Thomas Lennon, som i motsetning til de fleste «filmforfattere» faktisk jobber med å skrive manus.  Med titler som «Operasjon barnevakt» og «Herbie – Fully Loaded» i filmografien sin, er sjansen stor for at du hater det Garant og Lennon har skrevet. Men de har tjent $1,467,015,501 på filmene sine.

Og nå har de har skrevet en bok om suksessen sin, for å dele av det de har lært. Eller, mer sannsynlig, tjene enda mer penger på det.

Boken «Writing movies for fun and profit» er en selvhjelpsbok til Hollywoodsystemet, i større grad enn en instruktiv manual for hvordan man skal formidle en historie.

Å fortelle en historie er nemlig enkelt, i følge forfatterne. En film deles inn i tre akter: I første akt plasserer du hovedpersonen din opp i et tre, i andre akt hiver du stein på ham, og i tredje akt får du ham ned igjen.

De går litt mer i detalj, over cirka to sider, før de beveger seg inn på viktigere teamer i kapitler som: «Hvorfor er det ingen som kjøper mitt briljante manus?» (fordi du fokuserer på historier som er viktige for deg, men som ikke underholder),  «De elsket manuset mitt… og jeg fikk sparken?» (dette bør du tolke som et tegn på suksess – det viser at de er villige til å investere penger i prosjektet ditt ved å leie inn andre, og med litt flaks blir du, som i tilfellet «Herbie», leid inn på slutten når de glemte at du skrev originalen)  og «hvorfor suger nesten alle Hollywood-filmer balle?» (fordi alle i Hollywood angivelig er idioter, noe forfatterne mener forklarer nettopp hvorfor «Herbie» ble laget) .

Dessuten er kapittelet med tittelen «Jeg drikker for mye, er det et problem?» verdt å nevne.  Dette er bokas korteste, svaret er nei.

Grunntonen i boken er, i tillegg til å inneholde et snev tonnevis med sarkasme, av svært pragmatisk art. Man kan ikke være manusforfatter uten å bo i Hollywood, forklarerde to, men advarer deg likevel:Du kan ikke under noen omstendighet sitte på kafé og skrive.

I New York kan du slippe unna med å skrive på kafé. Folk i New York som skriver på kafé er gjerne forfattere.

I L.A. derimot, er det bare douchebags (et ord som blir brukt flittig gjennom hele boken) som skriver på kafé, de er som regel arbeidsledige filmarbeidere som har lyst til å plage vilt fremmede med endeløst snakk om sitt «prosjekt».

Boken er stappet med anekdoter, som gir deg like mye lyst til å ta første flyet til Hollywood som den gir deg lyst til å boikotte all amerikansk film i framtida til fordel for latvisk utekstet film fra 30-tallet. Men den er skrevet av to mennesker som gikk ut og grep tyren ved hornene, eller alternativt ved ballene, framfor å sitte og sutre på gutterommet om at ting burde være annerledes.

Om det så betyr å måtte jobbe for en 21 år gammel regissør som har fått tildelt et budsjett på 50 millioner dollar for å voldta en shakespeareklassiker, selv om 21-åringens erfaring begrenser seg til å ha laget en video som fikk mange facebooklikes på nettsiden Funny or Die. Og mens vi snakker om Funny or Die, her er en video gutta selv lagde for å promotere boken sin:

Den er rimelig elendig. Men gjett hvem som skal lage den nyeste filmen med selveste Vin Diesel?