Hvordan i all verden kan Eddie Murphy forbli en av de høyest betalte skuespillerne i Hollywood?
Jeg aner ikke hvordan Eddie Murphy har klart å forbli en av de høyest betalte skuespillerne i Hollywood i nesten tretti år – siden han har spilt inn flere økonomiske katastrofer enn de aller fleste. «A Thousand Words» er den siste i rekken, et tapsprosjekt som ble filmet tilbake i 2008. Den lå på hylla til DreamWorks i flere år før de til slutt snek den ut på amerikanske kinoer i mars – etter en runde med omfilminger.
Jeg vet at «John Carter» (lei den her) er allment kjent som årets store kassaflopp i USA, men den er en undervurdert godbit – som fortsatt tjente inn mye mer penger enn «A Thousand Words». Filmen fikk også episk slakt av kritikerne i hjemlandet, med en Rotten Tomatoes-snittkarakter på null prosent. Noe den britiske avisen The Guardian feiret med en artikkel som hadde den fornøyelige tittelen: «Eddie Murphy’s A Thousand Words: is this the worst reviewed film of all time?».
Ja, filmen er like forferdelig som jeg fryktet. Eller rettere sagt håpet på, siden den eneste grunnen til å se «A Thousand Words» frivillig er som et påskudd til å tyne Eddie Murphy skikkelig. Gudene skal vite at han fortjener det, etter å ha spilt inn den ene forferdelige kalkunen etter den andre. Jeg mener; «Daddy Day Care»…? Selv ikke Eddie klarte å skjule sin totale forakt for den filmen, og det er en forakt jeg deler hundre prosent. Fortsatt en av de aller verste filmopplevelsene jeg har hatt som anmelder, sammen med «Eat Pray Love», «Sex and the City» og «I Don’t Know How She Does it». Brrr, ondskapens filmtriangel.
Etter en ydmykelse som «Daddy Day Care» skal det mye til å bli rehabilitert. Og hver gang Murphy er på nippen til å få et comeback, som med Oscar-nominasjonen for «Dreamgirls» (2006), så klarer han å skusle bort all godviljen på nok en avskyelig familiefilm. For oss som vokste opp med Eddie i «48 Hours», «Beverly Hills Cop» og «Trading Places» er det sørgelig å se hva denne fyren har blitt redusert til de siste årene. Jeg vet ikke om han bare totalt har mistet interessen, kun jobber for pengene eller bare har mistet grepet – men de siste femten har gitt oss fint få lyspunkter. I 2010 ble han tildelt en Razzie-statuett som tiårets verste skuespiller, og det er ham vel forunt.
Vi kan alltids håpe at bunnen er nådd med «A Thousand Words», men kjenner jeg Eddie Murphy rett slår han snart til med noe enda verre. Han er Jack McCall: en sleip, munnrapp litteraturagent med en ekstremt plagsom kone (Kerry Washington) og en liten sønn. Jack er en profesjonell bullshitter som hevder han kan «talk anyone into anything». Hans store mål for dagen er å overtale den populære New Age-guruen Dr. Sinja (Cliff Curtis) til å signere en bokkontrakt. I en smartere film ville Dr. Sinja ha vært en lurendreier, som 99 prosent av alle sånne guruer er i virkeligheten, men nei – han er en magisk mann full av visdom. Sinja går med på å la Jack publisere boken, uten å fortelle at den bare er fem sider lang.
På samme tid materialiserer det seg plutselig et magisk tre ved svømmebassenget hjemme hos Jack, som mister blader hver gang han sier noe. Treet er en slags manifestasjon av Jacks syke sjel, som blir svakere for hver gang han åpner munnen. Et blad faller av treet for hver eneste ord han sier (eller skriver), og når det ikke har flere blader igjen vil både treet og Jack dø. Høres plausibelt ut. Så denne mannen med munndiare er nødt til å veie ordene sine med omhu. Gjett om det blir mye moro mens Jack bestiller kaffe på Starbucks med uttrykksfulle håndbevegelser, har møte med mektige forlagssjefer uten å si et ord – og prøver å vinne tilbake kona med gryntelyder. Eller vent, hva er det stikk motsatte av moro? Jo, denne filmen.
«A Thousand Words» er av disse høykonsept-familiefilmene der en egoistisk, materialistisk forretningsmann ved hjelp av en magisk forbannelse lærer seg en skikkelig moralleksjon om de sanne verdiene i livet. Det vil si: de amerikanske familieverdiene. Der småunger betyr alt, koner maser til de får det de peker på, og lykken kommer til dem som ikke bryr seg om å betale regningene sine. Bare for å være sikker på at vi får med oss budskapet, passer Jacks senile mor (Ruby Dee) på å understreke at: «Life’s not worth living without a family! Right? Right?!», mens musikken sveller opp og et sakralt kor synger «Aaa-aaa-aaa!». Kvalm nå.
Akkurat det samme konseptet ble brukt i Murphys «Imagine That» (2009), som heller ikke ble satt opp på kino her hjemme. En blanding av flaue ablegøyer og sentimentalt føleri, som følger formelen fra første til siste sekund. Eddie har bare seg selv å skylde, siden dette er tredje gangen han jobber med regissøren Brian Robbins etter «Norbit» og «Meet Dave». Manuset er skrevet av Adam Sandlers faste samarbeidspartner Steve Koren, som tidligere har skrevet og produsert bl.a. «Bruce Almighty», «Click» og «Jack and Jill». Så det er naturlig å tro at manuset til «A Thousand Words» var innom skrivebordet til Adam Sandler før Eddie Murphy takket ja. Siden Nicolas Cage er en av produsentene mistenker jeg at han også var inne i bildet for hovedrollen – noe som tross alt hadde vært en forbedring.
Selv Jim Carrey hadde klart å gjøre noe mer ut av dette slitne konseptet, men det har han har jo for så vidt allerede gjort i «Liar, Liar». Jeg klarer ikke å opparbeide det samme intense hatet for «A Thousand Words» som jeg i sin tid hadde for «Daddy Day Care». Den er ikke engang gøy å gjøre narr av. Så sjelløs, kynisk, ubalansert, malt etter nummer, mekanisk, syntetisk, full av produktplassering og rett igjennom feilslått at jeg bare ble nedstemt. Et sted i Hollywood håper jeg det er et tre som mister en gren hver gang Eddie Murphy laget en film som dette. For å forsikre at jeg etterlater deg den samme vonde følelsen i magen, her er et raskt oppsamlingsheat av hva Eddie Murphy har gjort mot oss de siste årene:
«The Adventures of Pluto Nash»
«Daddy Day Care»
«Norbit»
«The Nutty Professor»
«Meet Dave»
«Imagine That»
Kan en «Lifetime Achevement Razzie Award» være langt unna?
