Michael Fassbender. Smak på det navnet, om du ikke allerede har gjort det tidligere.

Denne tysk-irske skuespilleren i løpet av det siste året har fått sitt definitive gjennombrudd, og er per i dag å regne som en av den internasjonale filmscenens aller mest markante mannlige skuespillere. Og kanskje den første virkelig enigmatiske nye filmstjernen av sitt kaliber som har dukket opp på flere år.

Nå er han aktuell på to fronter, som understreker 35-åringens bredde: I kinoaktuelle «Shame» og i blockbusteren «X-Men: First Class», som i dag ble sluppet på Video on Demand (lei den her).

Det siste året har han også dukket opp i Cary Fukunagas adaptasjon av «Jane Eyre» (lei den her), der han i den ikoniske rollen som Rochester gjorde en tolkning mange mener var en av de beste utgavene av denne figuren på film.

Så Fassbender håndterer altså både supertheltfilm og periodedrama, og egentlig også alt i mellom. Men et gjennombrudd som 35-åring er kanskje lovlig sent, vil noen si.

Hvor har han vært frem til nå?

Hans første store rolle var i tv-serien «Band of Brothers» (2001), produsert av Tom Hanks og Steven Spielberg. Seriens enorme popularitet ledet til nye muligheter for de mange unge skuespillerne involvert, og for Fassbender betød det flere utviklende år i diverse tv-serier, før han i 2006 ble synlig i sin første virkelig store filmrolle – i Zack Snyders «300».

Og det er her kanskje de mest oppmerksomme husker å ha oppdaget Fassbender: som Stelios, og hardt arbeidende for å kommunisere gjennom noen følelser, så vidt synlig innimellom all staffasjen i denne ekstremt estetiserte filmen.

 

«300» ble nok en døråpner, men filmen som plasserte Michael Fassbender som et seriøst lovende navn på leppene til både kritikere og andre i filmbransjen, var hans gjennomtrengende, fysiske rolleprestasjon som sultestreikende Bobby Sands i det kompromissløse britiske dramaet «Hunger» fra 2008, regissert av Steve McQueen.

Filmen tok Cannes-festivalen med storm, og Fassbenders bærende rolle er komplett uforglemmelig for alle oss ytterst få som så denne krevende filmen.

Fra og med dette var Fassbender aktuell for nærmest alle store roller for menn tidlig i 30-årene, og i denne jungelen har han på imponerende vis klart å gjøre nesten utelukkende gode rollevalg.

I 2009 var det særlig Lt. Archie Hicox i Quentin Tarantinos «Inglourious Basterds» og den ambivalente mannsfiguren Connor i Andrea Arnolds «Fish Tank» som gjorde størst inntrykk.

Men i 2011 kom altså den store vårløsningen, og etter «X-Men: First Class» og «Jane Eyre» om sommeren fortsatte høsten med filmer Michael Fassbender spilte hovedrollen i.

Double-punchen som var utgjort av rollen som Jung i David Cronenbergs «A Dangerous Method» og hans kritikerroste portrett av sexavhengighet i Steve McQueens «Shame» på filmfestivalen i Venezia sementerte inntrykket. For rollen i «Shame» tok han dessuten hjem festivalens skuespillerpris.

Så Michael Fassbender har verden i sine hender. Men hva er dette «enigmatiske» som han har i sine hender, og som han henter frem i film etter film? Et uttrykk som ofte brukes av kritikere og filmskapere for å beskrive en god filmskuespiller er at de «kommer ut av lerretet» eller «har en egen utstråling».

Ikke spesielt konkrete uttrykk, men det koker ned til en type karisma som først stråler ut gjennom aktørens øyne. Selv i «Hunger», der Fassbender var på randen av sultedøden og karakteren var blek og forvitret, lå det en gnist bak der i øynene hans som kommer gjennom og treffer publikum. Som Magneto i «X-Men: First Class» hadde Fassbender Ian McKellens isklare øyne å slekte på, men dette klarte han også med bravur. Ytterst få internasjonale filmskuespillere har dette, men det er ofte nettopp disse som blir stjerner. Og som klarer å bevege seg fra film til film, sjanger til sjanger, uten å miste grepet om publikum.

2012 starter friskt med Fassbender rett der på kinoplakatene; norsk premiere på «Shame» er altså i dag, og i februar dukker han opp igjen i Steven Soderberghs allerede kritikerroste actionfilm «Haywire».

Til sommeren er det nok en blockbuster som drar nytte av Fassbenders kamelonevner; Ridley Scotts «Prometheus» smykker seg med vår tysk-irske venn i en av hovedrollene.

Michael Fassbender, altså. Du kjenner smaken av det. Filmstjerne er navnet.