Det er ikke bare Facebook som bruker algoritmer og avansert maskinlæring for å fange deg som konsument i deres univers. Også Netflix analyserer brukerdataene dine og lar dem avgjøre alt fra hvilke nye filmer og serier de skal sette i produksjon, til hvilke titler som dukker opp i de forskjellige feedene når du åpner appen.

Det kanskje ikke så overraskende, men like fullt ganske interessant, å lese Netflix-programmernes egen forklaring av hvordan de også lar algoritmene styre hvilken plakat et serie som «Stranger Things» representeres av, når den kommer opp i «anbefalt for deg» eller andre scrollestriper.

For der noen lar seg lokke til å se serien fordi den er skummel, trigges andre av oppveksttemaet og ungene i hovedrollene. Noen har en dessuten en tendens til å klikke på nærbilder av skuespillere, andre på mer innholdrike foto.

Hvilken variant av plakaten som dukker opp hos deg, avhenger av hvilke filmer og serier Netflix har lagret at du har sett tidligere, og hvilke plakater som fikk deg til å gjøre det.

Et annet eksempel er Oscar-vinneren «Good Will Hunting» fra 1997, som framstår som en romantisk film med Matt Damon og Minnie Driver for den som ofte klikker på samlivsdramaer, mens den fremstår som en Robin Williams-komedie for den som har en tendens til å prioritere humor foran skjermen.

«Good Will Hunting» er naturligvis både en romantisk og en morsom film (ok, forsøksvis, da). At de forskjellige plakatene faktisk er representative for filmen er en av utfordringene Netflix nevner når de lager enorme mengder varianter av alle slags filmplakater for å kjøre ut i systemet. Noe annet ville utvilsomt virke mot hensikten å gjøre deg til en fornøyd abonnent.

På samme måte er det noen som lar seg friste til å se «Pulp Fiction» på grunn av Uma Thurman, andre på grunn av John Travolta (og et helt annet visuelt uttrykk enn kioskroman-pastisjen på den originale kinoplakaten).

En annen utfordring er at Netflix bare tillater seg selv å la en tittel bli representert èn gang i hver feed, slik at man ikke kan kjøre flere varianter samtidig for å se hvilken som går best hos èn enkelt bruker.

Også å isolere effekten av bildet mot annen informasjon (som innholds-sammendraget) og hvordan det «står ut» i forhold til alle de andre bildene du scroller forbi, er den typen heksekunst som bare kan gjøres med enorme mengder data (de er dessuten bevisst problemet med at en film eller serie blir vanskeligere å finne igjen senere, dersom de stadig skifter plakat på den).

Du kan lese mye mer og langt mer inngående om dette på Netflix Tech Blog.