Richard Kiel, som spilte den ikoniske James Bond-skurken «Jaws», har gått bort i en alder av 74.

Han hadde ifølge The Guardian ligget på sykehus en ukes tid etter et beinbrudd, men det er usikkert om dødsfallet er relatert til dette.

For å minnes Kiel, republiserer vi dette intervjuet vi gjorde med ham før jul i fjor. Hvil i fred.

Richard Kiel (74) vil for alltid huskes som karakteren Jaws i «The Spy Who Loved Me» og «Moonraker», og i forbindelse med den nye utstillingen Bond in Motion fikk vår Bond-korrespondent Morten Steingrimsen en prat med den amerikanske skuespilleren.

Det var litt som bursdag og julaften på en gang:

– Først: Kan du fortelle hvordan du endte med å få rollen som Jaws? Var det regissør Lewis Gilbert som oppdaget deg?

jaws22

– Det var June Randall, som jobbet med skript på filmen, som først hadde sett meg i BBC-serien «Barbary Coast», der jeg spilte mot William Shatner og Doug McClure. Hun foreslo at Cubby Broccolli skulle ta et møte med meg da han kom hjem til Los Angeles. På den tiden jobbet jeg med filmen «Silver Streak» med Gene Wilder og Richard Pryor, da agenten min ringte meg og sa at Broccolli ville ha lunsj på Beverly Hills Hotel. I begynnelsen var jeg ikke særlig tent på prosjektet, da Cubby fortalte meg at de allerede hadde snakket med David Prowse om rollen. Dessuten fortalte han at karakteren ville ha tenner som en knipetang, eller som en hai, som han brukte til å drepe folk. Det låt helt uinteressant for meg, siden jeg hadde jobbet hardt for å unngå monsterroller.

– Hva gjorde at du ombestemte deg?

– Vel, jeg elsket James Bond-filmene, og hadde veldig lyst til å finne en måte å spille denne karakteren på som ville funke for både meg og for publikum. Jeg sa til Mr. Broccoli at jeg mente det ville være viktig å finne en ordentlig skuespiller for å gjøre ham troverdig. I mine øyne er selv drapsmenn mennesker med mødre, kjæledyr og kjærester, og hvis jeg skulle spille Jaws ville jeg gi ham menneskelige trekk og følelser som frustrasjon og utholdenhet. Cubby tok filmene sine seriøst, og svarte: «Dette liker jeg. Har du middagsplaner i kveld?». Jeg dro på middag med ham, møtte kona Dana, barna og manusforfatteren. Resten er historie!

– Hvordan vil du beskrive den legendariske produsenten Albert R. Broccoli?

Den legendariske Bond-produsenten Albert R. «Cubby» Broccoli (til høyre) med Roger Moore.
Bond-produsent Albert R. «Cubby» Broccoli (til høyre) med Roger Moore.

– Han hadde en veldig, veldig spesiell plass i livet mitt. Min egen far døde av hjerteinfarkt da jeg var 19, og han så aldri en eneste tv-opptreden jeg gjorde. Cubby ble som en adoptivfar for meg, et familiemedlem. Vi reiste masse med ham og kona Dana over hele verden. La meg fortelle deg en historie…

– Gjerne!

– Jeg gjorde en scene for den første filmen, og visste ikke om de hadde tenkt til å drepe karakteren eller ikke. Det var en scene der Jaws var i en tank med en hai, og de vurderte om jeg skulle overleve. Vi måtte være tilstede mens de bestemte slutten. Kona mi, Diane, var gravid med vårt andre barn, og de ville fly henne hjem uten meg, men hun ønsket ikke det. Hvis hun ventet ble hun nødt til å fly hjem mens hun var gravid i niende måned, og hun hadde ikke så lyst til det heller. Så Cubby fløy sin egen privatlege på første klasse sammen med henne, så han kunne være der om fødselen startet. Etter landing fløy legen tilbake til oss med en gang. At Cubby brydde seg så mye om Diane syns jeg var helt strålende. Vi ble veldig gode og nære venner.

– Da de hentet meg tilbake til den andre filmen, fløy de meg til Paris. Jeg hadde ikke sett manuset på forhånd, men hadde fått høre om kjæresten jeg skulle ha i filmen. Da jeg dro til studioet sa de: «Vi har en overraskelse til deg! Vi har fått tak i en dame på over to meter!». Jeg forklarte dem at det ikke funket for meg i det hele tatt, en dame på over to meter trenger da ikke noe hjelp. De sa: «Men du har jo signert en kontrakt?», hvorpå jeg svarte at det jeg har slett ikke. De spurte om jeg ønsket meg en Bond-pike, og jeg repliserte at jeg godt kunne tenke meg en dame på rundt 1,50 – kona mi er for eksempel kort. Da vi gjorde scenen, reflekterte lyset i tennene mine da jeg smilte, og det hele var ganske sjarmerende. Jeg overhørte Cubby da han gikk ut av visningsrommet med en journalist, og han sa «Richard og jeg kranglet om den scenen, og jeg må si at han hadde helt rett». Det var sånn han var, stor nok til å innrømme også når han gjorde feil.

– Hvorfor tror du Jaws er blitt en så ikonisk filmkarakter?

– Vel, som nevnt hadde jeg ikke lyst på noen monsterrolle da Cubby og jeg møttes for første gang – men jeg klarte å selge inn at jeg ønsket å gi Jaws menneskelige egenskaper. Cubby hadde ambisjoner om å gjøre Bond-filmene større og bedre. Da Bond dyttet meg ut av flyet, reiste jeg meg opp og børstet støvet av klærne. Jaws var litt som Per Ulv og Bippe Stankelbein, han vendte alltid tilbake.

– Den andre grunnen til at Jaws ble et ikon var at Bond alltid hadde klart å banke opp og drepe skurken, og det var i ferd med å bli litt forutsigbart. Men Jaws ga ham virkelig valuta for pengene. Roger Moore har mye av æren for at Jaws ble så underholdende – han er en strålende fyr med et lite ego og et stort hjerte. Han brydde seg ikke så lenge publikum ble underholdt. Regissøren var en følsom fyr med mye humor, og han lot oss holde på og gjøre småting som han tok med, men som andre regissører nok ville ha klippet vekk.

– Hva er ditt kjæreste minne fra «The Spy Who Loved Me» og «Moonraker»?

– Fra den første filmen er det nok visningen vi hadde for arbeidsfolka som jobbet ved MGM – sikkerhetsfolk, sekretærer og familiene deres. Da Jaws overlevde og dukket opp av vannet etter å ha drept haien, klappet de alle sammen. «Endelig har jeg klart det», tenkte jeg. De elsket Jaws.

– I «Moonraker» er det scenen der jenta som ender opp som kjæresten min hjelper meg ut fra trikkevraket. Bare måten det ble spilt på, med lyssettingen og alt, som bare fungerte, og jeg fikk endelig også si noen ord: «Well, here’s to us». Det spesielle var endringen i karakteren. Jaws hadde hjulpet Bond å rømme, og hadde lært at det var forskjell på å være en tøff medhjelper og å være gjennomgående ond og ønske å ødelegge alt som ikke er perfekt – når karakteren hadde såpass med feil selv. Det var en fin vending for figuren.

– Hva har suksessen med «The Spy Who Loved Me» og «Moonraker» gjort for din karriere?

– Alle rollene jeg fikk etter det, kom på bakgrunn av jobben som Jaws – alle reklamefilmene også. Det åpnet så mange dører for meg.

– Javier Bardem, skurken i «Skyfall» (2012), har sagt i flere intervjuer at Jaws var hans favorittkarakter. Hva syns du om Bardems innsats i «Skyfall»?

bardem

– Jeg elsker den fyren, han var så skummel i «No Country for Old Men» også. Han ga skurken i «Skyfall» en grunn og en motivasjon for handlingene sine. Det hang på greip. Javier så sin første Bond-film med faren da han var i 12-årsalderen, og det var «Moonraker». Han sa han elsket filmen, ikke først og fremst på grunn av Bond, men på grunn av Jaws – og det er et vanvittig kompliment.

Denne saken er også publisert i James Bond-magasinet