Da unge David Robert Jones fra Brixton, England debuterte som plateartist i 1967, med singelen «The Laughing Gnome», kunne han ikke bruke sitt eget navn. Han kunne heller ikke forenkle det til Davy, slik han hadde gjort i noen år i diverse band. Han måtte ta navnet David Bowie (det første av mange «kreative hamskifter»).

For Davy Jones, det var «han kjekke fra The Monkees»…

Og det var altså Davy Jones fra The Monkees, eller David Thomas Jones, født litt over et år før Bowie, noen mil lengre nord i Manchester, som døde av et hjerteinfarkt tidlig om morgenen onsdag denne uken, i sitt hjem i Florida. Fortsatt mest kjent som «han kjekke i The Monkees», men i likhet med sine kolleger hadde han en karriere som strakk seg lenger enn de to årene tv-serien om The Monkees opprinnelig gikk, og de tre-fire årene de eksisterte som band.

Eller … i litt større grad enn sine kolleger hadde vel Jones i hovedsak en karriere FØR The Monkees, og ikke så mye å skryte av etterpå.

Som purung tenåring var han med i den dengang ferske britiske såpeserien «Coronation Street» (som i år går inn i sitt 51ste år på skjermen!). Noen få år senere fikk han rollen som The Artful Dodger i «Oliver!», en svært populær britisk musical basert på (årets jubilant) Charles Dickens‘ «Oliver Twist». Og som en del av dette ensemblet, under et gjestespill på Broadway, var han gjest på en såkalt «engelsk utgave» av amerikanske Ed Sullivan Show 9. februar 1964. En dato som har gått inn i TV-historien av en annen årsak: som The Beatles amerikanske TV-debut og det offisielle startskuddet for den internasjonale Beatlemania-en.

Her er Davys opptreden den kvelden:

Og her er The Beatles:

En TV-opptreden som skulle forandre verden. Og livet til Davy Jones. Den enorme interessen i USA for unge britiske sangere førte i første omgang til at han ble signert som skuespiller og plateartist til Columbia/Screen Gems/Colpix. De singlene og det albumet han slapp som soloartist skulle riktignok ikke forandre noens verden.

Men tilknytningen til Screen Gems ga ham en audition til en i høyeste grad Beatles-inspirert ny ungdomsserie produsert av de sultne oppkomlingene Bob Rafaelson og Bert Schneider. Og rollen som Davy i The Monkees – de fire tenåringsguttene som bodde i et hus i Malibu, California og prøvde å slå gjennom med rock’n’roll-gruppa si. Og den sure husverten deres, og alle de ablegøyene de fant på innimellom dette. Og noen catchy sanger fremført innimellom.

Så enkel var oppskriften til Rafaelson og Schneider. Men serien om The Monkees var allikevel så mye mer enn dette.

«The Monkees» var og er en ekstremt undervurdert TV-serie. Ja, grunnstammen er replikk- og forviklingshumor inspirert av The Beatles-filmene (særlig «A Hard Days Night»), blandet med klassisk amerikansk slapstick a la The Three Stooges (store deler av serien ble faktisk, av budsjettgrunner, spilt inn på gamle sett fra om The Three Stooges!).

Men for det første ligger det bare i dette en viktig innovasjon: det første møtet mellom britisk og amerikansk humor – husk at de unge tenåringene som så The Monkees på midten av sekstitallet var de samme som litt under ti år senere skulle plukke opp Monthy Pythons absurde humor, og med det forandre reglene for humor på film og TV for alltid.

For det andre var grunnkonseptet og manus rett nok enkle inntil det naivistiske, men formmessig var The Monkees full av dristige eksperimenter. Rafaelson og Schneider lot tenåringsserien være en lekegrind der de ubevoktet kunne ta i bruk alle de radikale grepene fra de franske nybølgeregissørrene de forgudet. Det var kanskje Godard, Truffaut og den gjengen som introduserte improvisasjon, jump cuts og bruddene med den fjerde veggen på det store lerrettet. Men det var Rafaelson, Schneider og The Monkees som for første gang introduserte disse grepene til et massepublikum. Et ungt og påvirkelig massepublikum!

Ikke minst var The Monkees tidlig ute med å gi den spirende amerikanske undergrunnsscenen en plattform. Kanskje mest påtakelig i den ikke videre vellykkede, men desto mer ambisiøse psykedeliske, pasifistiske Monkees-filmen «Head», men også i visse sekvenser i TV-serien.

For ikke å glemme at Schneider og Rafaelson benyttet suksessen med The Monkees til å produsere den bortimot definitive «motkulturfilmen» «Easy Rider». Og til i stor grad å lansere karrieren til Jack Nicholson – som har en liten rolle i «Head», og senere skulle lage fem filmer med Rafaelson i regissørstolen.

Riktignok er kun den første av disse – «Five Easy Pieces» – minneverdig, men den er til gjengjeld JÆSKLA BRA. Peter Bogdanovich‘ mesterverk «The Last Picture Show» ble forresten også produsert med Schneider/Rafaelsons The Monkees-cash.

Men nå har vi ikke snakket om musikken til The Monkees engang. Den er tross alt det viktigste her. The Monkees fikk tidlig et stigma som et «konstruert band», et stigma de aldri klarte å riste av seg, på tross av all den fantastiske popmusikken som kom ut av konstruksjonen The Monkees. Som her, med Jones på leadvokal.

For det første er The Monkees som band et gyldent eksempel på de aller beste sidene ved den industrielle, konstruerte popmusikken. Produsentene plukket sanger på øverste hylle fra de beste låtskriverne USA hadde å by på mot slutten av sekstitallet – vi snakker Boyce/Hart, Gerry Coffin, Carole King og Mann/Weil.

Samt mindre etablerte krefter – både Neil Diamond og Harry Nilsson fikk sine første store hits som låtskrivere for The Monkees. For det andre var ikke The Monkees de viljeløse marionettene de ofte ble fremstilt som. Ja, på sine første studioinnspillinger var det innleide studiomusikere som spilte instrumentene. Til protester fra The Monkees selv – som tok over instrumentene på de senere albumene. Og medlemmene skrev faktisk også låter selv – Michael Nesmith utmerket seg med noen av de kanskje aller fineste låtene The Monkees noensinne spilte inn. Og hadde da også en meget fin solokarriere etter The Monkees, både med bandet First National og som låtskriver for blant andre Linda Ronstad.

Her er vi dessverre nødt til å si: i motsetning til Davy Jones. Han hadde en nokså begredelig karriere etter The Monkees. Med unntak av noen gjesteopptredener på musicalscenen (blant annet for sin venn fra Monkees-tiden, Harry Nilsson, når sistnevntes brillefine barnealbum «The Point» ble satt opp i musicalversjon), var han for alltid redusert til en blek skygge og tidvis parodi på seg selv fra storhetstiden, «han kjekke fra The Monkees».

Men nettopp denne rollen var sentral for den massive suksessen som The Monkees opplevde. Og i noen korte, små år på sekstitallet lagde ikke bare The Monkees (og apparatet rundt dem) noe av den fineste popmusikken verden har sett. De forandret også verden. For real.

Av en eller annen grunn fikk jeg behov for å høre på denne nå. Om noen skulle tvile på den magien, den livsbejaende kraften som ligger i fenomenet The Monkees.