– Hvem ER han fyren?

Jeg og kone pauser mange filmer og tv-serier, og ikke bare fordi en av oss må ha tissepause til den andres store irritasjon. Si for eksempel at vi ser en skuespiller vi tror vi kanskje har sett før et annet sted. Det plager oss, som et myggstikk på ryggen vi ikke rekker borti for å klø.

– Hvor er det jeg har ham fra?

– Kan vi ikke bare se videre?

– Nei, jeg må vite.

Så vi pauser og graver frem iPhonen, ruller frem IMDB-appen og begynner letinga. Det kan gjerne være snakk om en liten gjesterolle i en eller annen tv-serie, og vi må grave dypt nedover lista før vi ser et headshot som kanskje ligner.

– Er det ham?

– Jeg trooor det…?

– Det står at han var med i en episode av «Firefly».

– Kanskje det er der vi har sett ham før da.

– Nei, vent, det er jo ikke han fyren der. Nå kalte de han vi leter etter for Roger, men han vi titter på spiller John.

Mer frenetisk IMDB-scrolling nedover rollelista. Føkk å vente til slutten og pause rulleteksten. Et annet headshot, denne gangen en sikker match.

– «Sopranos»! Det var der vi så ham!

Og så kan vi se videre, helt til vi innser at hun der har vi sett i en film en gang. Vi er ikke alene om å ha det sånn. Mobiler, nettbrett og laptoper er blitt andreskjermene i stuer verden over.

Enten man leter etter halvkjente fjes eller tweeter om #Spellemann-tabbe mens kleinheten ennå foregår er det nå flere og flere som oppdager at det å ha nesa halvveis i mobilen mens man ser tv gir opplevelsen en ekstra dimensjon.

Selvsagt er det nok av driftige hoder der ute som forsøker å ta dette et skritt videre. Andreskjerm-apper ramler inn i bøtter og spann for tida, selv om det foreløpig stort sett er befolkningsgrupper uten æøå i alfabetet sitt som får dem i fanget. Nettstedet Digital Trends lister opp fem bruksområder for denne nye måten å sluske i sofaen:

Oppdagelse av nye ting, tilleggsinformasjon om det man glor på, seerdeltakelse i programmer, shopping og sosiale medier.

Når deg gjelder det sistnevnte aspektet er det få som foreløpig slår Twitter og Facebook når det gjelder virtuelle sofakroksamtaler, ganske enkelt fordi det er så utbredt og umiddelbart.

Det finnes likevel andre innfallsvinkler som muligens har noe for seg. Apper som GetGlue og Miso lar brukerne sjekke inn i et tv-program, på samme måte som FourSquare lar deg sjekke inn på fysiske steder. Samtidig blir appene plattformer for å liveblogge tv-serier. Som Miso-grunnlegger Somrat Niyogi sier til nettstedet Fast Co.CREATE:

– Se for deg en historieekspert som kan mer om 60-tallet enn noen hos «Mad Men», som kan si at ‘dette er korrekt, det der er ikke riktig, det produktet har aldri eksistert’. Det finnes folk som vil si ‘jeg må se dette programmet med denne personen’.

Mens disse appene er ganske åpne løsninger som i teorien kan fungere for et hvilket som helst tv-program, er det også mange som utvikler mer programspesifikke løsninger. Amerikanske seere som ser AMC-premierene på episoder av «The Walking Dead» og «Breaking Bad» kan rette nettleserne på smartfonen, nettbrettet eller PCen mot StorySYNC på kanalens hjemmesider.

StorySYNC følger episoden i sanntid. Underveis i episoden kan man dermed delta i avstemninger om hvor gørrete den blodige spesialeffekten man nettopp så var (Barely Bloody? Serious Carnage?), få opp infografikk med killcounts og hvor lang kniven til Daryl er, svare på quiz-spørsmål og se stillbilder fra episoden.

Samtidig gjør dette at AMC kan få et bedre innblikk i hva seere liker og misliker med serien.

Mashable skriver på sin side om appen Peel. Som andre apper anbefaler den nye tv-programmer basert på brukerens smak, gjør det mulig å sjekke inn i tv-programmer og sende statusoppdateringer til Twitter og Facebook. Nylig utvidet de imidlertid virksomheten til å la tv-seerne bue eller heie på «American Idol»-deltagere og dommere under sendingen.

Dermed har Peel vært i stand til å forutsi hvem som er minst populære og sannsynligvis vil ryke ut.

En annen het potet er Zeebox, som automtatisk synkroniserer seg med det du ser på tv-skjermen. Foruten de vanlige sosiale medie-funksjonene tagger Zeebox også skjerminnholdet i sanntid. Ser du «The Voice» og Adam Levine er dommer, kan du dermed klikke på navnet hans og får opp et vindu med biografien, nyheter og muligheten til å kjøpe musikken hans fra iTunes.

Hvor ønskelig er egentlig denne måten å se tv på? Er det en god ting for opplevelsen vår av filmer og serier når jeg og kone til stadighet stykker dem opp ved å trykke pauseknappen og virre nesa ned i smartfonen?

Burde man ikke heller slå et slag for det å konsentrere seg om én ting av gangen, å fokusere på her og nå?

For egen del tror jeg andreskjermløsninger for filmer og tv-serier må bli adskillig mer oppfinnsomme før jeg ser verdien i dem. Fantasiløse lavterskel-avstemninger og quizer midt under «The Walking Dead» virker jo mer som overfladiske distraksjoner enn verdifulle supplementer. Det kan virke som om vi er i tråd med andreskjermbrukere generelt på det punktet.

En undersøkelse av analysefirmaet NPD Group viste at bare ti prosent av andreskjermbrukere foreløpig deltar i avstemninger, og bare ni prosent følger kommentarstrømmer om det de ser. Den vanligste bruken er fortsatt – som med meg og kone – å sjekke ut skuespillere (30 prosent), eller å finne ut mer om et program (23 prosent).

Likevel, under livesendinger som talentshow, idrettsarrangementer og lignende kan nok andreskjermen ha et stort potensiale – sofaengasjementet er jo halve moroa (minst). Muligheten til å streame alternative kameravinkler under et skiløp, se hvor på kartet syklistene befinner seg eller å få opp statistikk om fotballspilleren som har ballen akkurat nå er antagelig egnet til å gi oss dypere underholdningsopplevelser.

Når man kobler andreskjermen mot en smart-tv som en avansert fjernkontroll kan nok mulighetene bli enda større.

Et essensielt spørsmål er selvsagt hvordan det å produsere innhold for denne teknologien skal bli lønnsomt. Svaret så langt later til å være reklame. I øyeblikket teaser for eksempel StorySYNC andre show på AMC, og det er lett å se for seg at man kunne dratt inn gode inntekter på å tagge klær og dingser i «Mad Men» og koble dem direkte opp mot nettbutikker som selger varene. Hva med bilreklamer koblet opp mot «Breaking Bad»?

Eller, om vi skal se for oss et sant foreldrehælvette, hva med barnefilmer som viser leketøysutgaven av det som er på skjermen i øyeblikket paret med en impulskjøpknapp? Og hva med å la reiseselskaper gi deg et spesialtilbud på fly og hotell til stedet du ser på skjermen akkurat nå?

Nytteverdi til tross – det må sies at det foreløpig finnes få andreskjerm-apper som gir deg noen særlig wow-følelse. Sammenlignet med tv-spill, hvor f.eks. Wii U har basert en stor del av konsollopplevelsen rundt en ekstra skjerm bygget inn i håndkontrollen, er de rett og slett ganske trauste og lite fantasifulle.

Om de blir mer utbredt er også er også store for at ulike tv-kanaler velger ulike teknologiske løsninger, slik at man ender opp med ørten nær identiske apper på smartfonen og må prøve å huske hvilken som samsvarer til hvilket program.

For meg og kone sin del er det bare en funksjon vi vil ha. La oss fryse bildet på tv-skjermen og få det opp på smartfonen, trykke på ansiktet til han b-skuespilleren og kjapt, kjapt få svaret på hvilke birolle vi så ham i på 90-tallet så vi kan se videre uten å knote i det uendelige.

Tissepausene får vi dessverre ikke gjort noe med.