Etter to rettsrunder og tre og et halvt år i fangenskap i Kongo har Joshua French og Tjostolv Moland sagt takk og farvel til sin forsvarsadvokat Morten Furuholmen, kan Dagbladet melde i dag.
Inn i stedet for Furuholmen kommer Hans Marius Graasvold, som ifølge firmaet Rognlien, Djønne & cos hjemmesider «arbeider særlig innen områdene opphavsrett, medierett, arbeidsrett, personvern og forbrukerrettigheter.»
De to dødsdømte mener at en advokat med slik spesialkompetanse kan komme mer til hjelp enn en strafferettsekspert slik saken står nå.
– Vår juridiske posisjon gjør det mer hensiktsmessig med en forretningsadvokat enn en forsvarsadvokat. Dette er nå en diplomatisk sak mellom Norge og Kongo. Det er ikke lenger en straffesak, sier Joshua French til Dagbladet.
Furuholmen fikk beskjed om byttet på søndag, og sier til avisa at han ikke håper at de to ved å velge en opphavsrettsadvokat «forregner seg i forhold til arbeidet som gjenstår for å få dem ut av Kongo.»
– Dette er en praktisk vurdering. De har sittet der en stund og de har jo tidligere hatt behov for en strafferettsadvokat. De har nå andre behov. Det har jo vært nevnt både bøker og film. Da var det naturlig med et bytte, sier Graasvold til Dagbladet.
Allerede har Morten Strøksnes skrevet en bok om saken, «Et mord i Kongo», som de to visstnok ikke var helt fornøyde med. I tillegg har «Hodejegerne»-produsent Asle Vatn søkt manusstøtte for en filmversjon av boka.
Både «Max Manus»-regissørene Espen Sandberg og Joachim Rønning har i tillegg til Erik Poppe også tidligere uttrykt begeistring for tanken om å feste Kongo-saken til det store lerretet.
Men hva slags bok- og filmrettigheter gjenstår det egentlig for Graasvold nå å sikre på vegne av de to? Vi tok en telefon til opphavsrettsekspert Jon Wessel-Aas i advokatselskapet Bing Hodneland:
– Det er jo ikke noe opphavsrett til virkeligheten. Når virkelige personer sier at de gir en forfatter eksklusive rettigheter til å skrive sin historie, er det altså veldig folkelig sagt, sier Wessel-Aas til Comoyo Filter.
– Det betyr bare at de forteller den til noen, og at det dermed blir eksklusivt i seg selv. Det er formen denne fortellingen får, enten det er en bok eller film, som blir vernet som et åndsverk.
Veldig mye av historien rundt de to drapsdømte i Kongo er blitt kjent gjennom utallige nyhetssaker – og ikke minst rettssaken i seg selv.
– Men endel historier, sikkert også denne, vil inneholde informasjon som er privat. Dette gjør av og til at en forfatter må ha et implisitt samtykke til å skrive om private ting. Slik sett har de to et slags informasjonsmonopol – det er det de spiller på når de inngår avtaler eller selger rettigheter til sin historie. Men med en gang denne informasjonen blir offentliggjort, for eksempel i en bok, kan den brukes igjen i andre sammenhenger, sier Wessel-Aas, og legger til:
– Det er jo mange «sannheter» som har vært i omløp i denne saken, domstolen der nede har jo kommet fram til en helt annen historie enn det de selv har fortalt. Jeg vet ikke om vi noen gang får vite den virkelige historien.
