Animasjonsstudioet Pixar, som har ledet an i den digitale revolusjonen av moderne animasjonsfilm, står nå selv ved et veiskille.
Fra og med selskapets kinodebut med «Toy Story» i 1995 til fjorårets «Toy Story 3» hadde alle Pixars elleve spillefilmer uten unntak blitt omfavnet både av kritikere og publikum. Filmenes berømmelige fokus på gode historier og karakterer har overskygget selskapets mange teknologiske nyvinninger, og Pixar har blitt behørig hyllet for sin kunstneriske suksess.
Men filmenes høye kvalitet har også skapt nesten uforholdsmessige forventninger til hva som blir det neste.
Dermed måtte det til slutt komme: Årets kinofilm fra studioet, sommerfilmen «Cars 2» regissert av studiosjef John Lasseter, ble den første kritikerslaktede produksjonen i Pixars historie. Publikum lot dog ikke «Cars 2» i stikken, men med kun 38% i kritikeroppslutning hos Rotten Tomatoes ble denne filmen et vannskille for mange analytikere og forståsegpåere.
Kritikken vakte såpass oppsikt at Lasseter i høst måtte svare for seg i en artikkel hos The New York Times, i forbindelse med at filmen har blitt sluppet på video. Ikke at Lasseter var særlig mottagelig for kritikk:
«I typically don’t read the reviews. I make movies for that little boy who loves the characters so much that he wants to pack his clothes in a Lightning McQueen suitcase.»
I sitatet over kan man spore et fokus på merchandise (kanskje ubevisst fra Lasseters side), et kommersielt element som i etterkant av at selskapet i 2006 ble overtatt av Disney har blitt trukket frem som en mulig snubletråd for Pixars egenart.
På toppen av dette kan vi føye til den vedvarende kritikken mot Pixars kjønnsbalanse; at de ikke har nok kvinnelige filmskapere i sin stall, at det er for få sterke kvinnelige karakterer i deres filmer. Summen av dette er en stadig krassere tone mot et selskap som på rekordkort tid har blitt en av verdens viktigste leverandører av film til barn.
Så med Pixar tilbake i en posisjon hvor de igjen må bevise hva de er gode for, er det interessant å se fremover mot selskapets neste filmer.
Eventyrfilmen «Brave» er neste film ut, med premiere sommeren 2012. Dette blir studioets første spillefilm med en kvinnelig hovedperson, den unge bueskytteren Merida, som kastes ut i et dramatisk eventyr på det skotske høylandet når hun trosser tradisjoner og får en forbannelse å stri med. Filmen skulle opprinnelig også regisseres av en kvinne, men Brenda Chapman («Prinsen av Egypt») ble underveis i produksjonen byttet ut med Mark Andrews.
Pixar scorer dermed kanskje ikke like mange kjønnspoeng på «Brave» som antatt, men så handler sluttsummen da også alltid om filmenes endelige kvalitet. Regissørbytter er heller ikke uvanlig hos Pixar. Noen husker kanskje at Brad Bird tok over «Rottatouille» midtveis, til det bedre for filmen.
Tiden vil vise om «Brave» reiser kjerringa etter «Cars 2», mens det til neste film er tryggere mark igjen: «Monsters University», som har premiere i 2013, vil bli en forløper til «Monsterbedriften» og gi oss muligheten til å høre hvordan Sulley og Mike ble venner på, ja, universitetet. Utover disse to produksjonene er det foreløpig ikke annonsert navn eller innhold på flere fremtidige Pixar-filmer, men ryktene sier at et prosjekt skal handle om dinosaurer, og at et annet er igangsatt av Pete Docter («Se opp»).
Studioet henter alltid regissører fra egen stall, og der er en del av profilene i disse dager opptatt på andre felt: «Mission: Impossible 4» og Disneys storsatsning «John Carter» er to kommende live action-filmer som midlertidig har berøvet Pixar for to av deres fremste regissører, henholdvis Brad Bird («De utrolige», «Rottatouille») og Andrew Stanton («Oppdrag Nemo», «Wall-E»).
Det er foreløpig ingen konkrete indikasjoner på at harmonien i Pixar slår sprekker, og det skal nok mer enn én kritikerslaktet film til for at John Lasseter mister motet. Men dette mønsteret viser likevel at Pixar nå går sin tøffeste tid i møte. Rekken av uslåelige kvalitetsfilmer er brutt, og mange av Pixars konkurrenter er nå på nivå med dem rent teknisk. Forhåpentligvis kommer dette oss til gode i kinosalen – med bedre konkurranse kommer høyere krav, og et Pixar som presses til å yte enda mer høres svært tiltalende ut.
