• Lei «Flypaper» her

Vi liker alle kuppfilmer, men selv til å være en fjærlett krimkomedie er «Flypaper» en fjollete bagatell.

Med et slurvete manus skrevet av folka bak «The Hangover», og ustødig regi av en mann som tidligere har stått bak Disney-produksjonene «The Lion King» og «The Haunted Mansion»! Hey, jeg liker «The Lion King» like mye som noen (og omtrent like mye som jeg hatet Eddie Murphy-kalkunen «The Haunted Mansion»), men en tegnefilmklassiker om syngende løver er ikke nødvendigvis den beste kvalifikasjonen for å lage en skikkelig kuppfilm.

Vel, «Flypaper» gir i alle fall regissøren Rob Minkoff sjansen til å bruke replikken «Hakuna matata, motherfucker!». Og det har han sikkert gledet seg til lenge.

Så dette er konseptet: Credit International Bank i Louisiana er i ferd med å bli ranet, av to forskjellige bander som ved et uheldig sammentreff drar frem våpnene samtidig. På den ene siden finner vi de rødnakkede idiotene Peanut Butter (Tim Blake Nelson) og Jelly (Pruit Taylor Vince). På den andre: en langt proffere hi tech-operasjon under ledelse av yrkeskriminelle Darren (Mekhi Phifer). Et sted midt i mellom står bankkunden Tripp Kennedy (Patrick Dempsey), en neurotisk eksentriker med ADHD, som prøver å megle mellom de to konkurrentene.

Tilsynelatende for å sørge for at ingen av de bankansatte blir skadet i kryssilden, men muligens også fordi han har sin egen agenda.

Gislene inkluderer den søte kassadamen Kaitlin (Ashley Judd), som skal gifte seg om bare noen dager, men allikevel tar seg tid til å flørte litt med Tripp – pluss den engstelige bankdirektøren Gordon («Arrested Development»-kjenningen Jeffrey Tambor). I mellomtiden blir en ukjent person funnet drept, og Tripp mistenker at gjerningsmannen er et kriminelt geni som planlegger å henrette gislene så fort ranet er over. Så han har en mordsak å løse, mens ranerne krangler med hverandre, og blir drept en etter en.

I tillegg til å være en kuppfilm og en temmelig bred tøysekomedie, er dette dermed også et slags Agatha Christie-mordmysterium – med doktor McDreamy som en mentalt ustabil Miss Marple. Stilpoeng for originalitet, i det minste.

«Flypaper» ser ut til å ville kopiere litt av den lettbente sjarmen fra seksti- og syttitallets elegante kuppkomedier (komplett med tegnefilm-åpning og et Henry Mancini-inspirert musikkspor), men treffer aldri helt den rette tonen. Så godt som hver eneste rolle er besatt av dyktige karakterskuespillere, som alle ser ut til å være med i hver sin film. De gjøglete «redneck»-idiotene Peanut Butter og Jelly er så fordømt karikerte at de hadde passer rett inn i en «Looney Tunes»-tegnefilm! Mens Patrick Dempsey og Ashley Judd ser ut til å tro at de er med i en romantisk krimkomedie fra slutten av sekstitallet.

Den vinglete tonen og usynkroniserte skuespillerprestasjonene er et problem i seg selv (vel, teknisk sett to problemer), men «Flypaper» holder seg på et vis i lufta frem til den feilslåtte finalen. Tempoet er såpass høyt og spilletiden så kort at man i alle fall ikke rekker å kjede seg.

Filmplakaten skryter høyt av at «Flypaper» er «from the writers of «The Hangover», men sier ikke et knyst om at manuset ble skrevet for over tolv år siden. Ikke rart «Flypaper» føles som en rett-på-video-produksjon fra nittitallet.

Så ja, dette var et skrinlagt, gammelt prosjekt man bare tørket støv av fordi «Hangover»-serien tjente inn så vanvittig mye penger.

For all del, «Flypaper» har noen vittige replikker og skrullete situasjoner som fikk undertegnede til å flire litt – men mesteparten av den opparbeidede godviljen spoleres av en fjollete «The Usual Suspects»-aktig narreslutt som er mer irriterende enn overraskende.

Det er lett å se hvorfor filmen ikke er satt opp på kino i noe annet land enn USA, der den totalt tjente inn ganske nøyaktig 1.098.- dollar!

  • Lei «Flypaper» her