Det er langt ifra alle bøker jeg husker hvor og når og hvem jeg var da jeg satte meg ned for å lese dem, men Stephen Kings «The Gunslinger» er en sånn fortelling.

Jeg var 16, satt i en temmelig komfortabel stol hjemme hos søskenbarnet mitt, hun hadde nettopp introdusert meg for Massive Attack og «Mezzanine»-skiva deres som sto på (digresjon: mange år senere fikk jeg signert den for henne, komplett med små tegninger, av en fyr som nå viser seg å sannsynligvis være Banksy), jeg drakk en kopp te og brydde meg ikke om at det var sommer ute fordi jeg hadde funnet en bok av King jeg ikke hadde lest ennå, etter å ha slukt alle de andre King-bøkene jeg kom over.

«The man in black fled across the desert, and the gunslinger followed.»

Når det kommer til romanåpninger, er få setninger bedre enn den, en kortfattet introduksjon til en verden hvor western-ridder-med-pistol Roland Deschain er i en tilsynelatende uendelig kamp mot en sortkledd sabotør ved navn Walter gjennom utallige dimensjoner (vår egen verden inkludert), som alle er vevet rundt et stort mørkt tårn.

Faller tårnet, faller verdenene.

I boka jeg brukte en sommerdag på kom Jake Chambers, en ung gutt fra New York, ramlende inn i Rolands verden via en magisk portal.

Snart var jeg i gang med å pløye gjennom resten av fantasy/sci-fi-fortellingen, kjent som «The Dark Tower».

Bøkene var Kings forsøk på å skape sin egen «Ringenes Herre», med stadige koblinger mot andre King-fortellinger («The Dark Tower»-bøkene binder sammen mye av forfatterskapet – King skriver til og med inn seg selv) og som etter hvert strekker seg over tusenvis av sider (spinoff-tegneserier og to attpåklatt-bøker ikke medregnet) og mange tiår med skriving.

Typ, at skrivingen startet i 1978, første bok kom i 1982 og sjuende bok ble fullført i 2004.

George R. R. Martin-fans, jeg vet hvordan dere har det.

Det unike litterære universet i «The Dark Tower» har fenget generasjoner av lesere som meg, som parallelt med å vente på fortellingens finale også har ventet på at den omfattende og til tider uhåndterlige serien skulle finne veien til kinolerret eller tv-skjerm.

Nå er planen at begge deler skal skje.

Neste uke har  filmen «The Dark Tower», med Idris Elba i hovedrollen som Roland og Matthew McConaughey som Walter amerikansk kinopremiere.

Fantastiske rollevalg, og man skulle tro at alt lå an til en gedigen fan-fest – spesielt siden filmen er lagt opp både som en gjenfortelling og oppfølger til bøkene (hvordan det er mulig kan du spoile deg til på egen hånd på nett).

I stedet er oppkjøringen til filmslippet preget av bekymring blant fansen.

Det finnes tre hovedårsaker til dette, og de er alle relatert til avvik fra det som er normen for sommer-blockbustere av denne typen:

1. Det har blitt sluppet svært få trailere og klipp

For all del. Trailere som gir bort hele fortellingen er og blir en uting, og da den første traileren for «The Dark Tower» endelig dukket opp i starten av mai (sent for en storfilm som har premiere i august) var den forbilledlig i å få opp pulsen uten å avsløre mye mer enn utgangspunktet for fortellingen.

Problemet (slik mange ser det) er at Sony Pictures i de to månedene som har gått siden da stort sett ikke har sluppet nye klipp fra filmen med unntak av noen nye glimt i et par tv-spotter og (se punktet under), en bakomfilm og et par kortere trailere som fokuserer mer på andre ting enn selve filmen.

Nettstedet Flickering Myth oppsummerte det slik i mars, da forsinkelser, nyheter om at scener måtte skytes på nytt og fraværet av en trailer til sammen får det til å virke som om filmstudioet ikke har tro på filmen:

– Det ser ikke bra ut. Og hvordan ting ser ut er spesielt viktig for filmer om du vil fylle kinoseter og få ut budskapet om et prosjekt som ikke har gjennomsyret kulturen på den måten for eksempel Harry Potter har gjort. Du må hausse opp filmen. Signalene stillheten sender er ikke lovende.

2. Markedsføringen fokuserer på andre Stephen King-fortellinger

Nå, i slutten av juli, er markedsføringsapparatet til filmen omsider i gang, med to tydelige mål.

Det ene er å forklare den intrikate mytologien i en sju bøker lang (vel, åtte og en halv, på en måte) fantasy/sci-fi-serie på en lettfattelig måte.

Det andre, som later til å ha fått mer og mer fokus i det siste, er å gjøre kinogjengere klar over at «The Dark Tower»-universet er koblet til svært mange av Kings andre storsuksesser, alt fra «It» og «The Shining» til «The Stand» og «Shawshank Redemption».

Som io9 skriver:

– Det er som om filmstudioet synes at filmens koblinger mot andre berømte King-verker er mer interessante eller salgbare enn filmen i seg selv. Dette føles ikke som en tillitserklæring.

3. Spilletiden er på bare 95 minutter

Andre storfilmer denne sommeren, som «Dunkirk», «Wonder Woman», «Transformers: The Last Knight» og «Spider-Man: Homecoming» er alle på to timer eller (som oftest) mer.

Nå er det riktignok ikke lengden på en film som avgjør kvaliteten (Darren Aronofsky var henrykt da han klarte å få lavbudsjettdebuten «Pi» opp i 80 minutter), men som The Guardian-skribent Stuart Heritage nylig påpekte kan kortere spilletid enn forventet for en storbudsjettert Hollywood-filmer ofte indikere en omfattende nedklipp av materiale som ikke har fungert.

For Heritage gikk grensa ved en spilletid på under 90 minutter, så «The Dark Tower» er sånn sett fortsatt seks minutter i pluss.

Det skal også sies at filmen i stor grad tar utgangspunkt i den første boka i serien.

«The Gunslinger» er regnet som en kortroman med sine 224 sider, og byr på særdeles slank historiefortelling sammenlignet med de seks stadig mer murstein-aktige bøkene som senere fulgte.

Regissør Nikolaj Arcel har også forsøkt å berolige fans på akkurat dette punktet i et intervju med Bustle:

– Vi forsøker å gjøre som Stephen King gjorde med den første romanen, mystisk til tider og uten å avsløre for mye. Filmen skal ikke dekke hele mytologien. Dette er en introduksjon til rollefigurene og verdenen, en stram og presis måte å komme inn i den.

Om Arcel og filmen hans gjør bekymringene til skamme får vi svar på i neste uke.

Filmen slippes fredag 4. august på amerikanske kinoer, mens norsk premiere er 18. august, to uker senere.