• Her kan du leie Arthaus-filmer hos Comoyo

Arthaus ble etablert i 1992. I de tjue årene som har gått har selskapet distribuert filmer av slike særegne, visjonære filmskapere som Dardenne-brødrene, Theo Angelopolous, Tom Tykwer, Darren Aronofsky, Laurent Cantet, Wong Kar-wai, Hayao Miyazaki, Michael Haneke, Shane Meadows, Jafar Panahi, Abbas Kiarostami, Lars von Trier, David Lynch, Ruben Östlund, Fatih Akin, Wim Wenders, Park Chan-wook, Gaspar Noe, Jesper Ganslandt, Carlos Reygadas, Maren Ade, Andrea Arnold, Deepa Mehta, Andreas Dresen, Ulrich Seidl og mange flere.

Tiårsjubileet markerte de med den vesle korttekstsamlingen «Filmen ifølge Arthaus», med bidrag fra slike oppegående folk som Kjartan Fløgstad, Harald Eia, Knut Nærum og Margreth Olin, bare for å ha nevnt noen.

Idag feirer Arthaus ytterligere ti år i bransjen – det skulle bli noe slikt som tjue til sammen, det – med visning av den kritikerroste «Weekend» under Skeive dager i Oslo.

Regissør Andrew Haigh er også til stede, med påfølgende festivitas. I tillegg har det vært markeringer både under Tromsø Internasjonale Filmfestival og Oslo Filmfest tidligere i vinter. Alle filmer som slippes fra Arthaus i år får dessuten en liten forfilm, Arthaus’ jublieumsvignett med klipp og rullende stillsbilder fra tjue år med filmdistribusjon, forteller markedssjef og daglig leder Unnur Sande.

– Og ellers handler det mye om det samme som før; forsøke å få regissører til landet og gi publikum noe mer enn bare filmen. Men så er det jo litt sånn her i gården, da, at hvert år er et jubileum.

– Dere har vært, som i alle år, i Cannes. Hvilke filmer fikk dere kloa i?

– Du, vi var jo så lure at vi grafsa til oss årets Gullpalme-vinner i Cannes, Michael Hanekes «Amour» (kinopremiere i desember, red.anm.), allerede før festivalen i det hele tatt hadde startet.

– I tillegg kjøpte vi rettighetene til den amerikanske indiefilmen og Sundance-vinneren «Beasts of the Southern Wild».

samt den britiske oppvekstfilmen «Broken» med blant annet Tim Roth i én av rollene. Det er filmer som kommer i løpet av året. Vi får ofte spørsmål om hvorfor det tar så lang tid fra filmene går i Cannes til de kommer på kino her hjemme, men det skyl…

– Det var også mitt neste spørsmål.

– Hehe, der ser du. Det skyldes faktisk noe så enkelt som at når disse filmene kommer til Cannes, da har de aldri vært vist før. De har rett og slett verdenspremiere der nede. Og det betyr at det ikke fins noe ferdigstilt materiell tilgjengelig. Det fins ikke pressemateriell eller plakater eller noen verdens ting – det eneste som fins er den faktiske filmen. Og dette er ofte den type filmer som ikke selger seg selv, men som trenger å bygges opp, enten det er i vanlige medier eller sosiale medier. Filmen får kanskje litt mededekning der og da under Cannes, men så forsvinner den fra folks hukommelse.

– Hvordan plukker dere ut filmer? Hvordan foregår den reelle utvelgelsen?

– Vi er et lite selskap med kun fire ansatte, så da er det sånn at vi ser veldig mye film, og minst to av oss må like filmen. Alle drar vi til Cannes, i tillegg er vi som regel også tilstede under filmfestivalene i Berlin, Venezia og Toronto; i alle fall noen av oss. Det er mye jobb, det er mange filmer som skal sees, ergo er du nødt til å brenne for filmen som medium hvis du skal overleve i jobben. I tillegg er det sånn at de fleste nasjoner har et nasjonalt filmorgan som ønsker å nå ut til andre land, enten det er det tyske eller franske eller italienske filmorganet, innimellom drar vi derfor over for noen dager med konsentrert påsyn.

– Tjue år, altså – det begynner jo å likne noe. Hva vil du si er Arthaus fremste fortrinn som filmdistributør etter disse årene?

– Jeg har i alle fall inntrykk at at vi blir oppfattet som rendyrkede og tydelige. Alle kan ikke like alt vi tar inn, men alle filmene skal ha en knagg, alle skal ha en større funksjon enn bare å underholde. Og så er det en del som syns at vi er både pompøse og selvhøytidelige, men da tenker vel vi at hva så – det er jo ingen andre som fyller den nisjen her hjemme, hehe. Det fins andre som tar seg av popcornfilmene fra Hollywood.

– «Buena Vista Social Club», om en gjeng aldrende cubanske musikere i Havana, gikk på kino i Oslo i mer enn ett år sammenhengende. Er det deres største seier som filmbyrå – om man kan bruke et ord som seier?

– Suksessen kom i alle fall veldig overraskende på oss. Samtidig traff den opplagt tidsånden veldig godt. Men du har også andre filmer, som den franske «Klassen», som hadde førti tusen besøkende. «Om guder og mennesker» hadde mer enn tretti tusen. Det er ikke alltid lett å forutse en films liv på kino. Det hender at du har filmer du tror skal gå kjempebra og som nesten ingen ser, og omvendt. Vi ser vel en tendens til at det er filmene som appellerer til mer enn bare cineaster og filmklubbentusiaster som gjør det best i billettluka. «Klassen» ble sett av mange lærere og skoleklasser, for eksempel.

– Oslo Kino er nå åpnet for salg til private aktører. Er det rene begravelsesstemningen nede hos dere nå?

– Vi er jo veldig avhengig av Oslo, det er der vi selger mange av kinobillettene våre. Privatisering betyr ikke nødvendligvis spikeren i likkisten for oss, men vi synes det er er liten kulturpolitisk skandale at kommunen tilbyr en veldrevet monopolbedrift på et sølvfat til private aktører i en situasjon der det ikke finnes alternative visningsarenaer. Salget er vedtatt, så det vi nå skulle ønsker oss er en skikkelig arthouse-kino, et sted for smal film. Det fins i Stockholm, og i Danmark fins det flere – i Oslo mangler vi dessverre noe slikt. Vi håper jo at det i den forhastede beslutningen det er å selge Oslo Kino ikke blir slik at de mindre filmene blir stående igjen som taperne.

– Hvilken film var den viktigste å få ut til publikum?

– Å, det syns jeg er vanskelig å svare på. All god film er viktig å få ut. Det viktige er å vise fram mangfoldet. At det fins mer enn bare blockbustere og Oscar-kandidater.

– Men fins det én film Unnur Sande vil si definerer Arthaus i løpet av disse tjue årene. Som rommer alt dere ønsker film skal romme?

– Da… må jeg nesten svare «Requiem for a Dream». Den var en skjellsettende film for meg, og den har alt – den har stil, den har form, den har fortellingen. Og den kommer fra en regissør (Darren Aronofsky, red.anm.) vi hadde fulgt med lenge. Vi ser i det hele tatt så mye film, og har alltid gjort det, at vi gjerne har sett de mest spennende nye regissørene veldig tidlig i karrieren deres, og det er selvsagt veldig moro når de etterhvert når ut til mange. I tillegg vil jeg trekke frem en film fra i fjor som alt for få dessverre gikk og så, nemlig en film som heter «Poesi».

– Den rommer også alt Arthaus-filmen står for, syns jeg. Og Hanekes «Det hvite båndet». God historie, solid filmkunst, innhold, form, fortelling – den har alle bestanddelene inne.

– Ser du noen gang en skikkelig tanketom blockbuster eller romantisk komedie?

– Å, ja. Jeg går ofte og ser store blockbustere sammen med sønnen min. Og vi kommer alltid like skuffet ut av kinosalen, hehe. Men jeg kan se alt, altså. Jo mer film man ser, jo bredere filmsmak får man. Ulikt hva mange sikkert tror.

  • Her kan du leie Arthaus-filmer hos Comoyo