I dag, på SELVESTE nasjonaldagen, slippes omsider Daft Punks etterlengtede «Random Access Memories». Oi. Akkurat det skal jeg ikke snakke så mye om her, annet enn å anbefale sporet «Touch», som gjør dagen litt bedre.

Derimot skal vi skue litt bakover. Foruten å gi ut noen av de siste tiårenes mest minneverdige dansegulvslagere begynner har robotene også en rekke visuelle godbiter oppi ermet.

Det starter godt med noen av musikkvideoene fra debuten «Homework», samlet under tittelen «D.A.F.T.: A Story About Dogs, Androids, Firemen and Tomatoes».

Den mest legendariske videoen i denne samlingen er og blir Michel Gondrys superkoreograferte «Around The World». I en making of-snutt på «D.A.F.T» forklarer han hvordan han i yngre dager pleide å digge Chic-låta «Good Times», kjent for sin distinkte basslinje som ble direkte knabba av Sugarhill Gang på «Rapper’s Delight» og indirekte knabba av Queen på «Another One Bites The Dust».

– Hver gang jeg lytta på låta som barn så jeg for meg en liten fyr som går opp og ned trapper slik bassen gjør i låta. Da jeg fikk «Around The World» av Daft Punk merka jeg at bassen var lik, og sa til meg selv at dette er den ultimate måten for meg å gjøre denne låta.

Gondry endte opp med å tildele hvert instrument i låta en unik rollefigur i videoen. Bassen ble for eksempel store kropper med små hoder «fordi de bare gjør fysiske greier». Og vocoderen? Roboter, selvsagt.

Også Spike Jonze (i likhet med Gondry en Charlie Kaufman-preget fra-musikkvideo-til-spillefilm-regissør) bidro med en minneverdig video. «Da Funk» følger Charles, en mann med hundeansikt og brukket bein rundt i New York mens han drar på en ghettoblaster som spiller låta.

Det er mer en kortfilm enn en tradisjonell musikkvideo, full av replikker og med låta nærmest i bakgrunnen. Mens usikre Charles har en øyeblikkelig og fumlende sjarm, gjør Jonze på en smart måte «Da Funk» til antagonisten i fortellingen.

Ghettoblasteren skaper nemlig større og større problemer for Charles, siden volumknappen er ødelagt og han ikke kan skru den av. Først får han kjeft av en bokselger og senere tør han ikke gå på en buss fordi den har ghettoblasterforbud. Slem låt.

Heldigvis går det bedre til slutt. Charles dukker opp igjen i Daft Punks regidebut, «Fresh». Varm sol og salte bølger skyller inn på stranda og setter tonen for det som viser seg å være en rimelig sjarmerende one-take-sak hvor hundemannen har flytta til California og blitt filmstjerne.

Igjen mer en kortfilm enn en musikkvideo, og denne gangen har ikke låta annen funksjon enn å varme opp strendene noen ekstra hakk.

Det var med 2001-albumet «Discovery» at Daft Punk for alvor sementerte det visuelle uttrykket sitt gjennom de nå ikoniske robotkostymene. Musikkvideoene deres tok imidlertid en helt annen retning – japansk anime, som lenge hadde vært en elsket sjanger blant barn i hjemlandet Frankrike.

– Det er et av de største minnene for oss og mange franskmenn på vår alder. Å gjøre noe slikt var som en barndomsdrøm som gikk i oppfyllelse, fortalte robotene i et intervju med Cartoon Network.

De tok kontakt med Leiji Matsumoto, en anime-skaper som hadde jobbet med serier som «Space Battleship Yamato» og «Galaxy Express 999», og endte opp med en helaftens tegnefilm. «Interstella 5555: The 5tory of the 5ecret 5tar 5ystem» forteller historien om et intergalaktisk popband som blir kidnappet – en slags science fiction-kritikk av musikkbransjen.

Rimelig tåpelig og ganske herlig.

Musikkvideoene som ble sluppet var ganske enkelt utsnitt fra spillefilmen. Konseptet er nemlig at alle låtene fra albumet er synkronisert med handlingen (det er null dialog, og lydarbeidet er minimalt), og det er en egen tilfredsstillelse i å la seg drive gjennom historien på en strøm av superpop og taktfast pulserende lys.

Og så… vel.. så ble Daft Punk litt vrangere. Tredjeskiva «Human After All» ble ikke fortsettelsen på «Discovery»-festen, heller et litt vassent nachspiel tuftet på hastverksarbeide.

Det eneste tilsynelatende lyspunktet var at man omsider fikk se dem opptre i robotkostymene i to egenregisserte videoer – «Robot Rock» og «Technologic» – som foruten en småmorsom VHS-estetikk og en creepy «Saw»-apende dukke ikke akkurat var gåsehudmateriale.

Det var derimot den direkte ekle videoen til «Prime Time of Your Life», regissert av den amerikanske effektmannen Tony Gardner som også hjalp Daft Punk med å lage robotmaskene sine.

Og så, i 2007, kom «Electroma». En helaftens spillefilm i duoens egen regi hvor de to robotene skal forsøke å bli mennesker i en småby hvor absolutt alle er roboter med de samme to robotfjesene som dem selv.

Det går så som så.

Thomas Bangalter, den ene halvdelen av bandet, står selv bak kamera, og han skaper noen utrolig vakre bilder. De bærer det som ellers er en utrolig saktegående (bokstavelig talt – en tredjedel av filmen er kun de to robotene som vandrer taust gjennom en ørken) affære, tom for replikker og med en handling som antagelig kunne vært fortalt på under 10 minutter.

– På et vis er den ikke så tilgjengelig, medga Bangalter til Clash den gangen.

– Det er ikke samme rytme og tempo som dagens filmer, det er mer som et visuelt dikt eller en type musikk for øynene.

Slikt kan være frustrerende. Når man kjenner på forventningen om at neste klipp vil ta handlingen videre, viser det i stedet den samme greia om igjen fra en litt annen vinkel. Ofte føles «Electroma» mer som det uklippede råmaterialet til en musikkvideo, noe den også delvis er. Prosjektet vokste ut av det som skulle bli duoens tredje egenregisserte video fra «Human After All», tittelsporet.

I stedet gikk de for musikk av alle andre enn seg selv – alt fra Brian Eno til Curtis Mayfield. Åpningssekvensen hvor robotene kjører gjennom en ørken i en Ferrari fra 80-tallet er belagt med Todd Rundgrens «International Feel» og skaper en forhåpning om at dette kan bli en heisatur.

Handlingen som følger er imidlertid et deprimerende bilde på annerledeshet, eksistensiell angst og ensomhet. Blant roboter.

– Akkurat den utfordringen var det vi ønsket av filmen, sa andre halvdel av duoen, Guy de Homem-Christo, til Filmmaker Magazine året etter at filmen kom ut.

– Hvordan kan du få noen som helst følelse ut av roboter uten øyne eller voiceover? Uten øyne, neser, munner eller noe.

Om filmen oppleves som hypnotisk eller dørgende kjedelig vil avhenge litt av tålmodigheten og toleransen for kunstfilm. Etter hvert har faktisk «Electroma» blitt en midnattsfilm, en kultfilm enkelte samles om i en kinosal når resten av byen sover, noe de Homem-Christo er godt fornøyd med.

– Det er stedet for «Electroma», heller enn en stor premiere med rød løper og greier. Vi er glade om den spiller en gang i uka for de rette folkene.

Er man likevel av dem som lett kjeder seg har YouTube-brukeren Thermometer10 klippet om filmens første halvtime så den faktisk blir en musikkvideo for «Human After All», så om du er nysgjerrig på åssen det ville funka om Daft Punk ikke fikk megaambisjoner (eller bare vil spare inn 25 minutter) er det bare å ta en titt:

Vær imidlertid obs på at du går glipp av den oppriktig hjerteskjærende slutten av filmen og et virkelig hjemsøkende siste bilde, tonsatt av Jackson C Franks nydelige «I Want to Be Alone».

Etter «Electroma» forble Daft Punk i filmens verden for å lage musikken til «Tron: Legacy» (Bangalter lagde forresten musikk til Gaspar Noés «Irréversible» og «Enter The Void» også).

Filmen er en sånn du strengt tatt ikke er nødt til å se, så det anbefales heller å kondensere den ned til musikkvideoen for soundtrackets høydepunkt,«Derezzed»:

Det er ennå usikkert hvilke visuelle stier duoen vil tråkke på med det nye materialet sitt. Foreløpig har vi denne veldig gammelskole «Get Lucky»-videosnutten å gå på.

Fin nok, om ikke akkurat så ambisiøs og fantasifull som den nye plata. Kanskje er mer spenstige syner likevel på vei.

I et intervju med Pitchfork forteller duoen nemlig at de har hatt møter med regissør Brian De Palma for å «diskutere noen greier».

De vil ikke gå i detalj, men vi krysser selvsagt fingrene for en veldig stillegående «Mission To Mars»-remake med robotmasker.