Hvilken din Kongsvik-favorittfigur er, er selvfølgelig svært personlig.

Vi kan dog lett enes om Kine og Wenches folkelige appell – tross alt er disse to Norge slik vi er akkurat her og nå: en nasjon som i det ene øyeblikket hyler «YOLO!» i ukuelig fremtidstro, men i det neste må legge seg litt nedpå fordi fibromyalgien var ekstra kraftig akkurat i dag.

En slags Oluf Narvestad, for å si det sånn.

Men «Kongsvik ungdomsskole»s perler var – i hvert fall for meg – de sosiale outsiderne Victoria og André. Det var sårhet og ensomhet, portrettert med kjærlighet og respekt, så jeg må dra frem klisjéen om at vi lo med dem, ikke av dem.

Lene Kongsvik Johansen kunne gjort det lett for seg selv ved å skrive «to år senere» på en post-it-lapp og flyttet hele ungdomsskole-galleriet til videregående.

Riktignok tar hun med seg Kine og Wenche, men resten bygger hun fra bunnen av.

Det er modig, for å få folk til å le av noe nytt er en risikosport. Vi kjenner dem jo ikke, vi vet ikke helt om de er i «le av»- eller «le med»-kategorien, og det er lett å bli grinete når man ikke vet.

Ja, jeg savner Victoria og André, men unge Alexanders prøvelser som treddis-gutt med budsjettansvar for den kule gjengens russebuss har allerede fått meg til å rope «aaaaw!» til fjernsynsapparatet flere ganger. Særlig når han selv insisterer på at alt bare er så «smuud».

Kongsvik videregående er derfor et mørkere sted enn Kongsvik ungdomsskole. Kine og Wenche er friminuttene, hvor vi får lov til å knegge av Kines frustrasjon over «sedimentære bergaper» og Wenches svært vide definisjon av «ansvar for egen læring», men i timene må vi jobbe litt – og det er deilig.

Hvordan skal jeg forholde meg til den sexfikserte bed-øk-læreren Steinar?

Den skaplesbiske vaktmesteren Gunn Merethe? Den frådende gale, men selverklærte tiger-mammaen Birgitte? For ikke å snakke om tysklæreren, hvis sans for disiplin og orden falt ut av den norske skolesekken sammen med Margrethe Munthe…?

Jeg vet ikke ennå, men jeg liker at Lene Kongsvik Johansen gir meg såpass tillit som seer at hun ikke serverer alle disse nye menneskene som Fjordland-måltider.

Men uansett hvem av rollefigurene vi faller for (eller ikke), må vi alle bare bruke et par sekunder på å beundre kvinnen som gir dem liv.

Lene Kongsvik Johansen ikke bare imiterer mennesker, hun ser dem og hun forstår dem, selv når de er på sitt mest ufordragelige, og insisterer på at vi skal gjøre det samme.

Sminken har gjort en upåklagelig jobb, men det er Lene som gir Alexander den besynderlige L-en norsk dagligtale plutselig inneholder og som klarer å formidle tenåringsguttens barsk-barnslige kroppsspråk.

Det er Lene som får Kine til å snakke på inn- og utpust, bokstavelig talt, som gir bed-øk-lærer Steinar det breiale ganglaget, og Birgitte den avsindige skingrestemmen bare karrierekvinner med middelmådige barn har.

Men det føles aldri kaldt, eller kynisk, eller beregnende – for alle sammen er de litt deg, litt meg, og litt noen andre vi kjenner.

Og det er humor for videregående.

«Kongsvik videregående» sendes på TVNorge kl. 21.30. Du kan også se den første episoden på nett etter tv-premieren.