Den amerikanske prærien har alltid vært et ugjestmildt territorium, som har gitt vekstgrunnlag for de hardeste av film- og tv karakterer.
I serien «Hell on Wheels», som begynner på TVNorges nye kanal VOX søndag, finner vi en særdeles minneverdig utgave av typen – en hard negl av en psykopat kalt The Swede. Tross navnet er han egentlig norsk, og spilles av halvt norske Christopher Heyerdahl (faren hans var Thor Heyerdahls fetter).
I «Hell on Wheels» befinner vi i oss i et nysamlet dog splittet Amerika like etter borgerkrigen, og vi blir kjent med den tidligere sørstatssoldaten Cullan Bohannon som går kledd i sort og er på hevntokt.
Men den tidligere slaveeieren Bohannon har også et godt hjerte – han lot til og med slavene sine fri et år før borgerkrigen, som han bare motvillig tok del i.
Hans evne til å føle utfordres i møte med den iskalde skandinaven The Swede. Karakteren har bakgrunn bokholder og soldat, og har funnet den perfekte mellomvei som halvpsykopatisk sikkerhetssjef, selv om han som han selv innrømmer er mer komfortabel med tall enn med folk.
Som vi alle vet er få ting er skumlere enn en krigstraumatisert skandinavisk bokholder. Se ham i aksjon her:
De aller fleste amerikanske kritikere er enige om at The Swede er det aller beste ved «Hell on Wheels», og Christopher Heyerdahl er i ferd med å få et ordentlig gjennombrudd i USA.
Seinest i forrige uke kunne Deadline Hollywood melde at Heyerdahl er klar for en større rolle i femte sesong av «True Blood». «Hell on Wheels» kommer også tilbake på skjermen i USA på et seinere tidspunkt.
Artig med en ekte norsk western-badass, da!
Her er forresten fire karakterer man på ulike måter kan si The Swede har et slags løst åndelig slektskap til. Nå er på langt nær alle disse hentet fra westernserier, men samtlige besitter en eksentrisme som på en eller annen måte måte hører sammen med at de tilbringer mye tid nær ørkenen og fungerer som symboler på noe uramerikansk:
Al Swearengen – «Deadwood»
Frem til verdens beste westernserie ble laget i 2004, var Ian McShane mest kjent for å ha spilt antikvitetshandleren og hobbydetektiven Lovejoy, som foreldrene dine koste seg med over hjemmelaget pizza på 80-tallet. «Deadwood»s første sesong er så som så, men en karakter fenget umiddelbart – Al Swearengen, den foreldreløse og kompromissløse halliken på The Gem Theatre.
Som alle badguys gjør han fra tid til annen en (minimal) hyggelig gest for å holde seg inne med seerskaren, som å beholde den handicappede husholderen han vokste opp på barnehjem med til å feie i horehuset sitt. Als store styrke ligger i hans monologer, i en serie som til tross for ujevnt plott har den beste dialogen i noen moderne tv-serie. Blant mange høydepunkter er Swearengens samtaler med den kinesiske Wu, hvis engelske ordforråd tilsynelatende kun inneholder ordene «Wu», «Sweagen» (som i Swearengen), «San Fransisco», «Jew» og «Cocksucker».
—–
Daniel Plainview – «There will be Blood»
I dette oscarbelønnede oljedramaet av Paul Thomas Anderson møter vi den ambisiøse «olje- og familiemannen» Daniel Plainview, som strengt tatt er mer opptatt av den første delen av tittelen sin enn av den andre.
Karakterens uttalte mål i filmen er å anskaffe nok kapital til å kjøpe en egen øy, slik at han aldri mer trenger å møte mennesker. Dette forteller han til en person som utgir seg for å være hans bror, det nærmeste han kommer en menneskelig relasjon i filmen ut over adoptivsønnen som han sier fra seg når junior begynner å jobbe i samme bransje som ham selv og dermed blir hans konkurrent. Daniel Plainviews siste kommentar i filmen fungerer som et punktum for hans egen karakterutvikling, eller som to streker under livsregnskapet hans: «I’m finished!»
—–
Brother Justin Crowe – «Carnivale»
«Carnivale» ble kansellert etter to sesonger, og vi fikk aldri se hvordan den endelige kampen mellom godt og ondt endte (men jeg har en viss anelse).
I hver generasjon blir det ifølge serien født en lysets- og en mørkets skapning, og broder Justin er definitivt sistnevnte. Den dominerende frikirkeministeren, spilt av Clancy Brown, står i sterk kontrask til seriens hovedkarakter Ben Hawkins, spilt av Nick Stahl, som visstnok skal være det godes representant i serien men bruker størsteparten av skjermtiden sin til å sutre. I det fargerike fellesskapet som er 30-tallets freaksirkus, fremstår den nøytrale hovedkarakteren som relativt uinteressant, og må vike totalt for broder Justins Crowes reise inn i gudommelig galskap.
Og der Ben har evnen til å ta livet av fisk og gress for å helbrede brukne lemmer, blir broder Justins evangeliske monologer akkompagnert av fulstendig mørkelegging, torden, hjertestans eller reiser inn i lytternes personlige ringer av helvete.
—–
Anton Chigurh – «No Country for Old Men»
Prisen for dårligste sveis og beste badguy går defintivt til Coen-brødrenes leiemorder i deres Oscarvinnende katt- og musjakt fra 2007, som foregår i ørkenlandskapet i Vest-Texas i 1980. Over 100 år etter hendelsene i «Hell on Wheels» og «Deadwood» kommer den ordknappe hardhausen Llewelyn Moss, spilt av Josh Brolin, over en bunte lik, en god dose heroin og to millioner dollar i cash like ved Rio Grande.
I en kalkulert avgjørelse bestemmer han seg for å stikke av med pengene, men streken i regningen er at psykopaten har en viss egeninteresse – samt en aldri så liten radiosender – i kofferten.
Javier Bardems tolkning av den kaldkvelende, kompromissløse og kroneknipsende erkeskurken Anton Chigurh gjorde at han også mottok en statuett for beste mannlige birolle, og gjorde at filmen landet på totalt fire av akademiets priser i tillegg til drøssevis med nominasjoner. Selv mente Bardem at hovedproblemet med jobben var at det aldri ble noe på ham så lenge han gikk rundt med den forferdelige frisyren.
Som en del av rolleforberedelsene bestemte han seg for å jobbe med morderens seksuelle bakgrunnshistorie og preferanser, for å finne røttene til hans noe eksentriske ondskap. Dette er ekstra forstyrrende når man ser smilet han får om munnen når han kveler sine ofre, samt det avventende blikket han har når kan krever at de skal kaste mynt og kron om sin egen skjebne.
Gode gamle Anton har også skjønt noe en hver bad guy til en hver tid har visst. Skal du stå ut i forhold til de aldre pistolsvingerne i ørkenlandskapet, må du ha stil.
Og der andre, billigere karakterer valser rundt med en lettbrukt seksløper, går Bardems karakter for estetikk over pragmatikk og lokker ofrene helt inntil seg før han avliver de med en boltpistol, komplett med tank, slange, og to tommers rekkevidde.
