Det verste med Netflix’ nye, egenproduserte tv-serie «House of Cards» er at alle de 13 episodene av første sesong blir gjort tilgjengelige 1. februar.
Det betyr trolig våkenatt på undertegnede, før jeg kommer til å google etter premieredato for sesong to allerede morgenen etter.
«House of Cards» tar det amerikanske politiske systems «drep eller bli drept»-filosofi på kornet med en intelligent blanding av satire og drama. Man kommer knapt til å se fem sekunder av rulletekstene før vi er i gang med neste episode. Det var i alle fall følelsen jeg satt igjen med etter å ha sett de to første episodene (regissert av selveste David Fincher) som nylig ble presentert for pressen i Norden.
«House of Cards» er streaminggiganten Netflix’ første ordentlige egenproduserte serie – hvis vi ikke regner med «Lilyhammer». Serien er basert på BBCs originale og kritikerroste miniserie fra 1990 med samme navn.
Hovedpersonen i den amerikanske versjonen er Frank Underwood (Kevin Spacey i «American Beauty»-toppform) som jobber som innpisker i Representantenes Hus. Underwood er – akkurat som Urquhart i BBC-serien – en machiavellisk politiker. Han lever og ånder for å tilrane seg makt og stige i hierarkiet. «Power is a lot like real estate. It’s all about location, location, location. The closer you are to the source, the higher your property value», som han sier i en av de to første episodene.
Tidlig i første episode får Underwood vite at den nyvalgte presidenten, som aldri hadde blitt valgt hadde det ikke vært for innpiskerens hjelp, ikke har tenkt å gi utenriksministerposten til Underwood likevel – til tross for at han hadde lovet det. Utad spiller Uderwood den forståelsesfulle, oppofrende partifellen.
Innad koker han av raseri over å ha blitt forbigått til fordel for politikere som ikke har hans evner, loyalitet og politiske teft.
«Det handler ikke om hevn, men noe mye større», sier han til sin høyre hånd, Doug (Michael Kelly). Underwood er «playing the long game». Hevn er en rett som er best når den blir servert kald, og Underwood venter gjerne helt til den er blitt helt uspiselig.
Ved sin side har han sin minst like maktsultne kone, Claire (Robin Wright), og – takket være en «du hjelper meg, jeg hjelper deg-avtale – den unge journalisten Zoe Barnes (Kate Mara). Underwood får fart på karrieren hennes og får henne opp fra å skrive om lokale dyrehjem til «breake» store, seriøse saker. Disse figurene definerer det politiske landskapet i serien.
Bordet er altså duket for et politisk maktspill, ikke helt ulikt den nylig kansellerte Starz-serien «Boss» der Chicago-borgermesteren Tom Kane (spilt av Kelsey Grammar), er en murrende, konfronterende Al Capone-aktig politiker. Underwood er imidlertid mer en slags trådtrekker som korrumperer og manipulerer fra sin plass i skyggene.
Der Tom Kane skyver sine motstandere under bussen får Frank Underwood dem til at kaste seg foran bussen og tro at det var deres egen idé. Som han sier om en aldrende politiker som trakk det korteste strået i Underwoods politiske spill: «I gave him what every martyr craves. A sword to fall on».
Til tross for at historien kretser rundt det å sette seg selv foran alle andre og manipulere, lyve og presse seg til topps, er «House of Cards» fortalt med en satirisk distanse som gjør at vi er like nærme komiserier som «The Thick of It» og «Veep» som «Boss» og mesterverket «The West Wing».
Tidvis er Netflix’ nye serie nesten for smart med sine kvikke replikker og doble betydninger. Det er kanskje også litt merkelig at Frank Underwood til stadig er tjue skritt foran samtlige andre politikere, strateger og spindoktorer i Washington.
Men dersom man sluker denne kamelen og ser på «House of Cards» som en (morsom) allegorisk fortelling om makt, ambisjon, korrupsjon og det politiske systems sårbarhet, kan dette bli en av de virkelig store serie-suksessene i 2013.
