I går hadde «Need for Speed» premiere. Filmen som er basert på de velkjente bilspillene med samme navn.
Jeg så den. Mer på grunn av … skal vi si akademisk interesse, enn at jeg trodde jeg skulle få to levelige timer. Fordi dette er et temmelig pussig valg av spill å filmatisere.
Ett og annet spill i serien prøver riktignok å passe billøpene inn i en fortelling, men det blir, som de sier på engelsk, «a square peg in a round hole». To størrelser som ikke passer sammen.
Historieelementer blir en distraksjon fra det som egentlig er moro: Konkurransen, farten, galskapen, de frenetiske biljaktene – kort sagt å få være i fred bak rattet. At det får være et spill, i betydningen lek.
Ordboka mi sier at lek betyr «fysisk og psykisk aktivitet (etter visse regler) uten særskilt formål». Nettopp den delen av spillopplevelsen det per definisjon er umulig å fange på film.
Ikke bare bilspill, men hele spillmediet handler mye om denne leken. Likevel går historier på kryss og tvers mellom mediene som om de var laget av samme ulla. Det kommer en bølge av spillfilmer, nå.
Senest forrige uke ble det kjent at det blir laget film av «The Last of Us», en gripende spillopplevelse som mange mener var fjorårets aller beste. Uka før ble «Minecraft»-filmen avslørt. Et spill som har blitt umåtelig populært nettopp fordi man er fri til å gjøre – og skape – akkurat hva man vil.
Michael Fassbender er knyttet til en «Assassin’s Creed»-filmatisering, og yndlingen Duncan Jones (han som lagde «Moon», og er sønnen til David Bowie) er godt på vei med å tilpasse «Warcraft» til kinolerretet. For å nevne noe.
Jeg mener ikke filmene trenger å bli dårlige, tvert imot. Jeg koste meg til og med (tidvis) med «Need for Speed», selv om kritikerne har gjort en kollektiv facepalm. «Historien» er en ren og skjær fornærmelse, sånn sett er den tro mot spillene. Den er ellers en godt laget, tidvis underholdene kjærlighetserklæring til spillserien. (Noe for spesielt interesserte, med andre ord.)
Det er forresten en av ytterst få filmer jeg vil anbefale å se i 3D, om du først tar turen. Om filmen har noe for seg er det nemlig at stuntene og landskapene føles ekte, noe som er forfriskende blant alt det animerte trikseriet vi får servert i dag. Morsomt, med tanke på kildematerialet. «Breaking Bad»-stjerna Aaron Paul, som har hovedrollen, kan i alle fall kjøre – han satte beste rundetid på banen til «Top Gear».
Poenget er at filmen verken gir mer eller mindre til spillene enn en offisiell serie med Matchbox-biler ville gjort. Eller hva et brettspill kan gi til «Hobbiten» eller en skalamodell av «Game of Thrones» sin verden «Minecraft». Det er knalltøft – men av helt andre årsaker enn vi digger originalen.
Bare med denne innstillingen – at man ikke ser film og spill som søskenbarn, men som at de bygger fiksjonsuniverser fra to helt ulike innfallsvinkler – kan spillfilm-trenden være bærekraftig. Er min ydmyke mening.
Det er samme problemstilling som gjorde at man trodde «Lego®filmen» bare skulle bli en helaftens reklamefilm (jeg mener, sjekk tittelen). Jeg ble ikke helt solgt, men synes fortsatt filmen reddes når det viser seg (eh, er dette en spoiler?) at hele drivkraften og budskapet er nettopp den spontane skapegleden. Jeg er spent på hvordan «Minecraft» løser det.
Eller den andre veien: Ett av ganske få «filmspill» som virkelig fungerer, og det beste fra «Ringenes herre»-universet, er sanntid-strategispillet «Kampen om Midgard». Fordi det ikke prøver å være boka eller filmene i det hele tatt, men omfavner spillmediet for hva det er. Det er (blant annet) «lek».
Filmer forteller historier, mens spill lar deg leve dem ut. De er potensielle historier, og det er der magien deres ligger. Også når handlingsforløpet er helt fastlåst. «The Last of Us», for eksempel, som ganske riktig er et fantastisk spill. Ikke fordi historien egentlig er så unik (det er en zombie-infisert reise i et postapokalyptisk USA), men fordi utviklerne Naughty Dog klarer å aktivere spillerens følelser, og får det til å fungere nettopp som spill.
Slagkraften ligger i at du investerer noe av deg selv i figurene du spiller – ikke bare opplever noe med dem, men som dem. «The Last of Us» treffer spikeren på hodet her (spoiler-advarsel!), på grunn av misforholdet når det viser seg at du spiller som en fyr du ikke ønsker å være (Polygon hadde en spennende sak på akkurat det). Jeg tror ikke de siste scenene i spillet uten videre kan overføres til film, uten tap. Hvordan skal filmen få deg til å tenke: «Hva er det jeg gjør!?».
Noen «spillfilmer» har vi jo sett allerede. «Tomb Raider» og «Prince of Persia» er mye omtalte eksempler. Eller kanskje du vil kalle «Gamer» med Gerard Butler for en spillfilm – i så fall er hele opplegget en katastrofe.
Men så snart en slutter å tenke på det som «spillfilmer», som sagt, er jeg optimistisk. Nettopp det har de gjort med «Warcraft».
– Vi bestemte oss for å ikke lage en spillfilm. Det vi ønsket å lage er en fantastisk fantasy-film der kildematerialet tilfeldigvis kommer fra en spillserie, har daglig leder i Blizzard Paul Sams sagt.
Hør, hør. Det blir spennende å se.
