Det japanske språk, eller sprog, har en rekke fete ord som vi i vesten har inkorporert i vår dagligtale. Ninja, sushi, kamikaze, tsunami og ikke minst Karate Kid. De fleste av oss har en idé om hva disse ordene betyr, og bruker dem som om de var norske fremmedord, noe de er.

Men ett av ordene jeg nevnte har opprinnelig en helt annen betydning. Og merkelig nok er det det midterste ordet i min rekke av eksempler over som jeg skal ta tak i: Kamikaze.

Kamikaze er for mange synonymt med «selvmordsbomber», etter japanerne mot slutten av andre verdenskrig som en siste utvei lot sine piloter kræsje inn i amerikanske hangarskip og kryssere. Japanerne selv kaller dette fenomenet for «tokubetsu kōgeki tai», men vi har en tendens til å ikke like treleddede ord som er vanskelige å uttale.

I denne artikkelen vil jeg fortelle den egentlige hendelsen som ligger bak dette uttrykket, men ikke minst få alle til å innse hvor fett det ville vært å se en storslått filmatisering om dette helt rå kapittelet i verdenshistorien.

LES OGSÅ: Historiske hendelser som bør bli blockbustere – Del 1: USS Indianapolis

 

HISTORIEN BAK KAMIKAZE

Før vi kommer til Kamikaze, må jeg først skrive litt om mongolerne. Men seriøst, ikke hopp over de neste avsnittene, det er litt viktig.

Det mongolske imperiet var på 1200-tallet det feteste imperiet som noensinne har eksistert, og det er mange grunner til dette. For det første, er det tidenes største sammenhengende imperium. 30 millioner frickin’ kvadratkilometer, kompis. Det romerske imperiet var på 6,5. For det andre ble de ledet av tidenes kuleste hærfører, en viss Djenghis Khan. For det tredje var de helt, 100 prosent uovervinnelige i sin tid.

Hovedgrunnen til sistnevnte, er at soldatene deres var verdens beste ryttere og verdens beste bueskyttere i én og samme pakke.

De mongolske krigerne kunne skyte med pil og bue mer treffsikkert fra en hest i full galopp enn de fleste andre soldater kunne når de sto stille eller satt i en kontorstol med god støtte i ryggen.

Sykt fet hær, altså. Og grunnen til jeg vil dere skal vite dette, er for å skjønne hvor totalt fucka det ville vært om du på 1200-tallet fikk vite at denne hæren hadde lyst til å invadere landet ditt.

Imperiet nådde nemlig sin største utstrekning først etter Djenghis’ død, under hans barnebarn Kublai Khan, og for denne fyren var det ikke nok å legge under seg hele det eurasiske kontintent. Han ville også rævpule den mest krigerske øya han visste om – Japan.

November 1274 dro så 12.000 menn om bord i 800 skip i retning Japan. De tok raskt de to øyene Tsushima og Iki, og i kjent mongolsk hvorfor-i-helvete-er-dere-så-kjipe-stil spikret de fast japanske kvinner på skrogene av sine skip før de dro videre mot hovedøyene.

De gikk så i land ved havnen i Hakata der de barket sammen med den japanske samurai-hæren. Som nevnt var mongolene sin tids suverent mest avanserte hær, men samuraier er som kjent ikke fremmede for å gi faen i hvem de sloss mot (den siste slagscenen i «The Last Samurai» er ikke så fjern fra virkeligheten) og de hadde forberedt seg.

Det ble harde kamper, såpass harde at mongolene feilaktig trodde at de hadde tapt, og trakk seg tilbake til sine skip. Sannheten var at de hadde vunnet.

Tough luck. Men ikke nok med dét, for her kommer endelig Kamikaze inn i bildet. Den mongolske flåten ble nemlig angrepet av en helt massiv tyfon. Skipene deres var ikke bygget for å stå imot slik vindstyrke, og de freaka helt ut. Noen av skipene prøvde å stå imot stormen, andre prøvde å seile tilbake mot fastlandet, det spilte ingen rolle. De ble redusert til pinneved.

Japanerne var deretter jævlig kjapt ute med å navngi tyfonen «Kamikaze» eller «hellig vind». Sorry at jeg brukte så lang tid på å komme til poenget, men det er jo litt fett, da.

Ja ja, big woop, tordner det fra deg der du sitter alene i bokseren fordi du har ferie. Sånt skjer. Naturen kan være kjip.

Slapp helt av, kølla, det sjuke kommer nemlig nå.

Du skjønner, Kublai Khan var ikke vant til å tape slag. Det hadde faktisk aldri hendt ham, og knapt heller hans farfar Djenghis. Så han noterte hendelsen i sin Moleskine under overskriften «Sykt random ting som har skjedd i det siste», og bestemte seg for å gi det et forsøk til.

«Et forsøk til» er kublaikhansk for «sende den største invasjonsflåten verden noensinne har sett».

4000 skip. 140.000 fuckings soldater. Syv ganger så stor hær som han hadde sendt over i første runde. Ikke før D-dagen i 1944, 700 år senere, ville en større armada bli samlet. Kun fordi Kublai hadde fått en grudge mot disse små, hissige menneskene med like smale øyne som han selv.

Samuraiene hadde selvfølgelig forberedt seg i mellomtiden, de hadde mobilisert flere soldater enn sist og bygget en søt liten mur og greier, men tro meg, de hadde ikke sjans mot det som ventet dem. Overhodet.

Så mongolene returnerte til Hakata, den samme kaia som forrige gang, bevæpna til tenna og jævlig gira på å kløyve litt japanerskalle. Men herre min hatt, folkens, det gikk ikke så bra. For like før de skulle til å destruere den japanske motstanden på samme måte som en stor ting ødelegger en liten ting, skjer det vanvittige.

Flåten, den fuckings største flåten som noensinne var samlet, ble ødelagt av en tyfon. På nøyaktig samme sted som sist.

Og før du knekker fingrene dine i forberedelse av å rive meg et nytt rumpehull i kommentarfeltet kan jeg fortelle deg at NEI, det er ikke vanlig med tyfoner i Hakata-området. Og NEI angrepene var ikke i tyfonsesongen. Og FAKTISK sånne tyfoner finner sted maks én gang i århundret.

Men tilfeldigheter er en jævla bitch og mongolene ble beseiret. Historikere ser på disse tapene som begynnelsen på slutten av det mongolske imperiet. Japanerne ser på det som den definerende hendelsen i sin nasjonale historie og noe som virkelig samlet riket til det det er i dag.

Og de lagde et jævlig fett ord til å beskrive det.

FILMTITTEL

«Holy Wind» er kanskje mest passende, men det er jo en jævla døv tittel på linje med «Eat, Pray, Love». Det må vel nesten bli «Kamikaze» selv om de fleste da vil tenke at filmen handler om fly som eksploderer til lyden av Hans Zimmer. Og dette vil få en hel hær med nerdete japanskstudenter på Blindern til å rase på 4chan.

Haha, sjekk han taperen med skjegget 🙁

 

HVEM SOM BØR REGISSERE

Det er ingenting i veien med å gi oppgaven til en japaner som virkelig brenner for sitt lands historie og gjør sitt for å unngå historiske feil, men jeg vil jo at dette skal bli et kjempeprosjekt med massiv amerikansk støtte, og da trenger man en stjerneregissør.

Kanskje Edward Zwick? Jeg synes faktisk «Den siste samurai» var himla rå og han viste at han kunne regissere japanere. Og han klarte å få New Zealand til å se ut som den japanske landsbygda, hvilket er et pluss.

Men han klarte ikke få Tom Cruise til å se ut som en ikke-douche.

Også må vi ikke glemme at Steven Spielberg lagde en kriminelt undervurdert film satt i øst-Asia, nemlig «Empire of the Sun».

 

HVEM SOM BØR SPILLE

Hovedrollen, som jeg ser for meg er en japansk samurai-kriger med ingenting å tape, bør bli spilt av Hiroyuki Sanada fordi blikket hans kan rive en telefonkatalog i to.

Han er så bad-ass at han sluttet å synes Chuck Norris-vitser var morsomme allerede i 2007.

Den japanske øverstegeneralen, som sitter trygt i hovedstaden Kyoto og river seg i skjegget, kan godt spilles av Ken Watanabe rett og slett fordi man ikke kan lage en film om Japan uten at han er med. Kublai Khan kan spilles av Sammo Hung fordi han er bittelitt kjent utenfor Asia og fordi han er lubben i ansiktet.

Dobbelhaken hans er den egentlige stjernen her.

 

SANNSYNLIGHET FOR AT DENNE FILMEN BLIR NOE AV

6/10

Jeg kan se for meg at man i Japan lenge har siklet over dette prosjektet, det ble til og med laget en veldig middelmådig film om temaet i 1958, men den gjorde det ræva hos både kritikere og publikum.

Denne hendelsen, som jeg tør påstå er den råeste tilfeldigheten noensinne, fortjener flere hundre millioner dollar i budsjett, en flink regissør som skjønner seg på den japanske folkesjela og ikke minst fortjener den at du, der du sitter, nikker anerkjennende når du ser den på kino om fem år.