Opp gjennom historien har det skjedd noen skikkelig drøye ting. Cæsar ble myrdet. William Wallace gjorde noen greier i Storbritannia. Titanic sank. Hitler gjorde noen greier i Tyskland.

Ofte blir disse store hendelsene filmatisert. Det skulle bare mangle, ingenting er da bedre enn å se en spennende film og i tillegg sitte der og tenke «shit, man, dette skjedde faktisk, for det har jeg lest et sted.»

Men noen hendelser har av en eller annen grunn aldri fått en storslått Hollywood-film laget om seg. Skjer med det, a? Jeg veit. Og jeg vil ikke finne meg i det. Derfor skal jeg i denne spalten ta tak i faktiske historiske hendelser som har blitt forbigått av Hollywood av grunner intet menneske noensinne vil kunne begripe. Hendelser som i seg selv er så filmbare at man ikke vil trenge å forandre på noe som helst for å gjøre filmen spennende nok.

Jeg har tidligere skrevet om tre store historiske personligheter som fortjener store filmer, men i denne spalten skal jeg altså fokusere mer på selve hendelsene. Disse kan være kjente eller ukjente, spiller ingen rolle. Så lenge de er hyperfilmbare.

Og når jeg her skriver om å lage film, da mener jeg LAGE film. Eventuelt lage FILM, jeg vet ikke helt hvilket ord jeg burde utheve av de to. Jeg vet at det hver år lages tusenvis av små pissefilmer om kule, obskure hendelser, og at disse i 100 prosent av tilfellene aldri blir vist på noen kino. Disse filmene driter jeg i. Jeg snakker høybudsjetts, høykvalitetsfilm og ingenting annet.

For selv om «Pearl Harbor» er vår tids verste krigsfilm, så er den fortsatt uendelig mye mer underholdende å se enn «Straight into Darkness», fordi «Pearl Harbor» har et høyt budsjett.

Dødninghodene symboliserer døden.

Nok introduksjon, la oss komme i gang.

I dette første innslaget, skal jeg ta tak i den hendelsen i historien som har gitt meg flest mareritt (cirka fire i året). Den hendelsen er senkingen av USS Indianapolis.

 

Historien bak USS Indianapolis

USS Indianapolis var en svær, amerikansk krysser som tjenestegjorde som flaggskip under admiral Raymond Spruance under andre verdenskrig. Hun (krysseren, altså. Raymond var mer mann enn du noensinne vil være) så masse action og fikk det ærefulle oppdraget å levere verdens første krigsanvendte atombombe, Little «Fuckings» Boy til flybasen der flyet Enola Gay skulle ta det med til Hiroshima.

Dette er et tilfeldig illustrasjonsfoto av en krysser, den har ingen relasjon til USS Indianapolis. Neida, det er riktig skip.

Like etter den hadde levert fra seg lasten, atombomben Little Boy, ah, det har jeg allerede nevnt, sorry, uansett, like etter den hadde levert den, ble den senket av en japansk ubåt. Krysseren sank på tolv minutter, noe jeg gjetter er dritkjapt. Spørsmålet er bare om det føltes like lenge som andre halvdel av «Titanic». Satire!

Men nok fjas. Den ble senket. Ombord var 1196 sjømenn, og cirka 300 av dem døde momentant.

Ok. Trist å lese, tenker du. Men so what? Det der må jo ha skjedd hele tiden under andre verdenskrig? Er ikke den krigen kjent for nettopp tap av menneskeliv?

Jo. Men det som skjedde etter den ble senket, er grunnen til at denne hendelsen burde lages storfilm om I MORGEN.

Som nevnt, 300 av mannskapet på cirka 1200 sank med skipet. Da gjenstår 900 menn. Hva med disse? Hadde de det chill der de lå og venta på å bli reddet? Nei. De måtte klare seg med kun en håndfull livbåter, og oppi disse var det påfallende få livvester. Så de måtte bare flyte rundt i havet i mange dager uten stort annet å gjøre enn å ikke dø. Det klarte de færreste av dem.

Mange døde av sult og dehydrering, noen av hypotermia, andre av den sterke solen de ble utsatt for om dagen. Men verst av alt:

USS Indianapolis resulterte i det høyeste antallet haiangrep på mennesker noensinne. Noensinne.

De lå nemlig der og klumpet seg sammen gjennom dagen og gjennom natten, og under dem vrimlet det av flere og flere haier. Svære haier. Hvitfinnet hai, kjent som en av de mest aggressive mot mennesker, dominerte. Men også tigerhai og hvithaier gjorde sitt. Og for hver dråpe blod som ble spilt, ble enda flere haier tiltrukket åstedet.

Mange, mange ble spist av disse. Helt drøyt mange. Du kan jo tenke deg hvordan det må ha vært, der de lå oppå det lille de kunne finne av vrakrester og febrilsk prøvde å stikke så lite som mulig av kroppen under vann. Sannsynligvis må de ha byttet på å få ligge oppå det som fløt rundt, mens flere til enhver tid måtte flyte i det åpne havet.

Helt fucka.

Og husk: siden de nettopp hadde levert tidenes første stridsklare atombombe som skulle brukes mot en fiende, var oppdraget superhemmelig. Så hemmelig at det ikke ble rapportert at skipet hadde sunket.

Tre og en halv dager senere, ble de omsider oppdaget av et skip ved ren tilfeldighet og ble etter hvert reddet. Det vil si, 321 ble reddet. Flere hadde ikke overlevd.

Men at jeg sitter her og babler kan umulig skape et godt nok bilde av hvor jævlig dette var, så jeg gir ordet til Robert Shaw, skuespiller og birolleinnehaver i filmen «Jaws». Mange av dere har sett denne scenen, det er blant de mest ikoniske i filmhistorien, men den tåler å bli sett igjen, ass. Her er karakteren Quints tale til sitt mannskap:

Denne scenen alene, skrevet av Robert Shaw selv (!), burde være grunn god nok til å ha laget 20 høybudsjettsversjoner av denne hendelsen siden 1975, men det er ikke tilfellet.

Ja da, én og annen rett-til-tv-versjon har blitt prumpa ut på markedet med jevne mellomrom, men aldri på ordentlig vis. Og tilbake i 2011 var det snakk om at Robert Downey Jr. skulle produsere en film om dette, men siden har ingen hørt noe som helst.

Det blir for dumt. Jeg kan personlig ikke tenke meg en kjipere, mer jævlig historie å fortelle på det store lerretet.

Ok, da.

 

Filmtittel

«USS Indianapolis». Denne tittelen er hovedsakelig inspirert av navnet på krysseren som ble senket, USS Indianapolis.

 

Hvem som burde regissere den

Jeg vil lansere to navn. Det første er James Cameron. Og nei, det er ikke bare fordi han allerede har regissert en film om et svært skipsforlis.

Husk at denne mannen lever og ånder for undervannsfilming, og jeg får gåsehud bare jeg tenker over hva denne mannen kunne gjort med dette materialet. Ingen klarer bedre enn ham å skape storslåtte filmer som fortsatt har et bankende hjerte i sentrum, og samtidig er han en mester av klaustrofobi (se «The Abyss» for bevis).

MEN … mannen lager jo aldri filmer. Nå for tiden er han mest opptatt med å kjøre ubåt og være usympatisk.

«I’m picking up a huge, dark spot on my radar. It’s coming closer. Oh wait, it’s just my oversized ego.»

Derfor vil jeg også lansere en mer realistisk kandidat, nemlig Guillermo Del Toro. Han har i løpet av sin karriere pumpet ut flere av de mest creepy filmene i nyere tid, blant annet «Cronos», «The Devil’s Backbone» og ikke minst «Pan’s Labyrinth».

Han har en helt egen evne til å skape uggen stemning i en hvilken som helst setting, og har et av de mest fascinerende visuelle uttrykkene i vår tid. Jeg vil påstå han er den fremste visuelle fortelleren innenfor film akkurat nå, og har en ekstrem kvalitetssans. Han dro tross alt fra «Hobbiten»-prosjektet før det var for seint.

Det sies at kjøkkenscenen i «Hobbiten» er lengre enn hele «Titanic».

 

Hvem som burde spille i den:

Å se Joaquin Phoenix i en hovedrolle her ville gitt meg en kronisk benner på størrelse med bennern min. Aldri har en skuespiller klart å få meg til å grine kun ved å rynke på nesen, slik som han gjorde i «The Master».

I en birolle ser jeg gjerne Matthew Goode fordi han ser ut som han er klippet ut av årboka til et amerikansk college på 40-tallet.

 

Sannsynlighet for at denne filmen blir noe av: 9/10

Jeg tror det er snakk om en slags rift i kosmos som har gjort at det ikke har skjedd ennå. Jeg klarer ikke finne noen annen forklaring.

Eller hva synes dere? Er det bare meg? Dette virker sikkert som tragisk kommentarsanking for at redaktøren min skal bli fornøyd, men jeg lurer oppriktig på om denne livslange visjonen jeg har om den ultimate vannskrekkfilmen er urealistisk.

Kunne ikke denne filmen blitt en perfekt mash-up av «Titanic», «Jaws» og «Band of Brothers»? Svaret er ja, men jeg later som om det er oppe til diskusjon.