For ikke så lenge siden skrev jeg en sak her på Filter om filmer som har lykkes i å overskride sjangergrenser uten å gå helt på trynet.

Det som imidlertid slo meg underveis, midt oppi alle de etablerte suksesshistoriene, er hvor mye som fortsatt ikke er utforsket.

I den kinoaktuelle «Robocop»-nyinnspillingen med Joel Kinnaman i rollen som den biomekaniske drapsmaskinen med jussen på sin side, har vi for eksempel å gjøre med en typisk actionfilm av den gamle skolen, diltende etter mantraet om å gi deg såkalt «bang for your buck».

Det er vel og bra det, men hva om Hollywood-digerhalsene heller gølva noen risikoallergipiller og ble hakket mer gærne? Gærne nok til å ta «Robocop» ut av skuddlinjen og inn i «bromance»-terrenget?

Hør:

Robocop-Alex møter Robocop-Dave på firmatur, og etter at gutta krutt har bonda over en filmkveld med actionfilmer fra 80-tallet (meta), blir de kjent gjennom Youtube-kanalen hvor de prøver ut klisjeene i dagligdagse situasjoner.

I en av nøkkelscenene saboterer de en dobbeldate ved å overdrive bruken av ordspill på draktene sine («Alex er ikke akkurat en ridder i skinnende rustning, men har stålkontroll på avtrekkeren») før de gjør en brofist som sender veritable sjokkbølger gjennom lokalet.

Tagline: «Part-man. Part-robot. All bro.»

Robrocop

Og sånn apropos folk som heter Alex:

Tenk i et øyeblikk tilbake på 80-tallsfavoritten «Flashdance», den tidløse skildringen av en arbeiderklassekvinne som må trosse alle odds for å oppnå drømmen om å bli ballerina.

Noen vil til og med hevde at det er filmen som gjorde det kunststykket å appellere til den lille eksotiske danseren og stålarbeideren som spreller i magen på oss alle – selv om jeg er usikker på hvem som ville ha hevdet akkurat dét.

Det er uansett ikke viktig.

Det som er viktig, er å stille seg spørsmålet: Hva om «Flashdance» ikke ble et musikalsk drama? Hva om «Flashdance» opprinnelig ble skrevet inn i en annen klassisk 80-tallssjanger, gjort kjent av ikoner som Sylvester Stallone og Arnold Schwarzenegger (så vel som Robocop)?

Hva om «Flashdance» heller var en actionfilm, med musikal- og dans som tyngste skyts?

Plutselig følger vi historien om jenta med overkroppen til Marit Bjørgen og hoftene til Shakira, som tross sin marxistiske klassetilværelse møter en velstående flamenco-instruktør med forbindelser på høyt nivå: den tidligere opprøreren Ernesto Rojas.

Om ikke lenge har hun vrikket seg inn i en dekkoperasjon som på en eller annen måte involverer den latinamerikanske geriljagruppen Popular Liberation Army, under påskudd av å være en eksotisk danser med fribryterkarriere på si.

Når Ernesto så blir forrådt av den samme geriljagruppen, er det opp til henne å bekjempe en hær som for anledningen er vilkårlig spredt rundt i en jungel, alt gjennom sirlig koreograferte montasjer med innslag av jazzballett og fusion disco.

I en av scenene demonstrerer hun dessuten sin ukuselige stå på-vilje ved å ta knekken på hele fire soldater i en eneste seksuelt sprengladet lapdance-sekvens.

Fimens tagline? «Hips don’t need reloading».

Flashdance

Greit nok at sjangre er der for å gi trygghet. Visshet. Men ettersom konvensjonene har blitt forutsigbare og publikum mer kritiske, blir filmfolka også mer tilbøyelige til å utfordre dem.

Se for dere følgende splitter nye satsinger:

Politisk-historisk horror

Den maskekledde øksemorderen med en agenda trapper opp sin kamp mot flertallsdemokratiet. Dagene før og etter riksforsamlingen på Eidsvoll danner bakteppet for et blodig oppgjør med lex superior.

Romantisk thriller-komedie

Den biologiske klokken tikker til døden skiller oss ad. Unn deg en halsbrekkende jakt på kjærligheten med Liam Neeson i rollen som en hodestups forelsket etterretningsveteran med ekteskapskontrakten som eneste våpen.

Filosofisk «whodunit»-krim

Glem alt du vet om krimsjangeren. Deretter: glem alt du vet. Mark Ruffalo spiller privatdetektiven Brian Hoff i en zen-aktig, audiovisuell søken etter det perfekte resonnement. Hvem kan tenkes å drepe tjenestepiken? Hvem er tjenestepiken? Hvorfor er tjenestepiken?

For ikke å nevne min definitive, og definitivt hypotetiske, favoritt:

Biografisk indie-action

Den ikke helt usanne og grensesprengende beretningen om en selvmedisinerende cellist som ikke fikk sitt gjennombrudd på 90-tallet. Jason Statham spiller en stadig mer arbeidsløs, stadig mer utagerende musiker, som i et oppgjør med sine ambisjoner velger å finne trøst i voldsomme gateslagsmål med andre gatemusikanter.

Og da mener jeg virkelige gateslagsmål, ikke noe á la «The Warriors».

Forresten hevder «Blues Brothers»-regissør John Landis i et intervju med Thestar.com følgende:

– Hvis du kan regissere film, kan du regissere en hvilken som helst film. Hvis du kan regissere en sci-fi, kan du regissere en western. Du kan regissere en musikal. Du kan regissere en film noir, komedie eller horror. Prosessen er den samme.

Han er allsidig, det skal han ha – men om det stemmer har jeg en saftig utfordring til Landis her på tampen.

Apokalyptisk chick-flick-mockumentar

Julia Roberts og Reese Witherspoon blir ufrivillig vitne til den høyst reelle effekten av global oppvarming mens de er på isbjørnsafari med Roland Emmerich. Bli med et usannsynlig venninnepar på en strabasiøs seilas gjennom familiekriser, kvikke replikker og massive flodbølger. «Sex and the City» møter «Armageddon» i en found footage-komedie av bibelske proporsjoner.

Hvem som tar på seg manusjobben får være opp til deg, Landis.

Filmplakater: Vidar T. Aune