Skriving har en tendens til å enten se ulidelig teit ut eller ulidelig kjedelig på film. Forsøkene på å jazze opp en aktivitet som til syvende og sist dreier seg om å sitte nokså stille og hamre ut ord på papir eller skjerm er flerfoldige, og nesten aldri ordentlig vellykket.

Ta for eksempel klimakset i filmversjonen av «State of Play», hvor Russell Crowe sitter og skriver selve scoopet, avsnitt for avsnitt, mens hele redaksjonen ser på i stum andakt og sitrende spenning.

Om Crowes karakter i filmen hadde vært noe mer enn et gjennomsnitt av alle garvet journalist-klisjeer i boka, hadde han enten niklikka i vinkel eller tatt med laptopen sin og funnet seg et eller annet stille sted å fullføre artikkelen på. Det er simpelthen ikke sånn det gjøres.

Skriving på film er blant annet vanskelig fordi handlingen å skrive noe dårlig og uviktig, en kjapp mail eller en huskeliste, er til forveksling likt hvordan det ser ut når noen skriver noe skikkelig bra.

Jeg kommer ikke i farten på så mange gode måter å unngå den fallgruben på, bortsett fra metoden Charlie Kaufman benytter seg av i «Adaptation», hvor han lar skrivesperren komme ved tastaturet, men får hovedpersonen til å lese inn tankene sine på en liten båndopptager når han er inspirert.

Men hva da med skriving om film? Det er en helt annen sak.

Du kan, hvis du vil, lese deg ør på knallbra artikler om filminnspillinger, skuespillere, TV-serier eller filmmusikkomponister, og det er enklere enn noen sinne å finne fram til godsakene. Et av de hyggeligste bekjentskapene jeg har gjort meg på internett de siste årene, er Longform, en side som samler journalistikk som tar plass innenfor alle sjangere og tidsperioder, fra Ida Tarbells klassiske takedown av John D. Rockefeller i 1906 til de nyeste artiklene fra engelskspråklig presse.

Det finnes mange lignende sider på nettet, deriblant den til forveksling klisslike Longreads, men Longform har en besnærende evne til å skille klimten fra hveten: Det finnes mye lang og omtalt journalistikk tilgjengelig på nett som ikke passerer kvalitetskontrollen deres, og resultatet er at jeg har til gode å lese noe via nettsiden som ikke er virkelig, virkelig bra.

Sidens utvalg av artikler om film og TV er formidabelt og fylt av godbiter, fra Truman Capotes portrett av Marlon Brando fra 1957 til et intervju med den tyske eksentrikeren Werner Herzog (bildet) fra i fjor hvor han blant annet hevder at det forrige århundre, i sin helhet, var en dårlig idé.

Selv om hovedvekten av sakene i arkivet deres er på de siste par årene, har de gjort en glimrende jobb med å finne fram til kremjournalistikk fra tidligere tiår. New Yorker-skribenten Pauline Kaels forsøk på å forklare hvorfor dårlige filmer spiller inn store summer er her, det samme er featureartikler fra settet til «Apocalypse Now». Den eneste mangelen jeg klarer å peke ut i farten, er Gay Taleses stilskapende Frank Sinatra has a cold.

Jeg kunne fortsatt å trekke fram høydepunkter, men det er enklere å sjekke selv.

Ikkefiksjon på dette nivået gir vanvittige lesekick, nesten samme hva det dreier seg om, og det blir stadig flere digitale fløteskummere å ty til. Før du vet ordet av det, sitter du der med 37 åpne faner på nettleseren din.

Det handler riktignok ikke om film, men det klassiske munnhellet «Å skrive om musikk er som å danse om arkitektur» får seg nokså kraftige utfordringer i møte med det beste det siste århundret med skribenter har å by på.

Dessuten så jeg en gang noen danse om arkitektur. Det var åpningen av operaen i Bjørvika, og TV-sendingen lot etter det jeg kan huske det hele begynne med å la en ballettdanser hoppe og sprette seg gjennom huset for å vise tv-seeren hver eneste krik og krok. Det gikk helt fint.