Vi har sett mange bra filmer i løpet av året, men det er ofte de dårligste som klistrer seg fast i hjernen. Dette er de ti aller verste vi led oss igjennom på kino i 2012!
10. «STEP UP: REVOLUTION»
Dette er den fjerde filmen i «Step Up»-danseserien, selv om vi ikke klarer å skille dem fra hverandre uten jukselapp. Alle har akkurat den samme historien, og resirkulerer de samme klisjeene. Alt sirkler som vanlig rundt et danse-crew som prøver å vinne en konkurranse.
En tekkelig overklassepike som forelsker seg i en barsk dansegutt fra arbeiderklassen, og foreldre som ikke forstår at dansen er hele livet deres. I «Step Up: Revolusjon» danser de for å protestere mot en kakse som akter å rive nabolaget deres for å bygge et luksushotell. Litt som «Occupy Wall Street»-bevegelsen, bare med mer dubstep, uttrykksfulle håndbevegelser og bedre hygiene.
En skikkelig danserevolusjon, som ender med at «The Mob» selger seg med hud og hår til reklamebransjen. Moralen sin, det! Slutten er så fantastisk feilslått, og så åpenbart sanksjonert av en kynisk storkorporasjon at den forvandler hele filmen til en farse.
9. «W.E.»
Vi kan nok trygt slå fast at Madonna er omtrent like dyktig til å regisserte filmer som hun er til å spille i dem.
«W.E.» er først og fremst Madonnas narsissistiske hyllest til seg selv, i form av en fantasifull hjerteroman-biografi om Walls Simpson. Den fraskilte, amerikanske streberen som forførte den britiske kongen Edward VIII med en sånn kraft at han abdiserte fra tronen. En nasjonal skandale iscenesatt av selvfikserte egoister, som i filmen har magisk forvandlet seg til «the greatest love story of the century». Ha, right!
Madonna hopper glatt over kong Edwards nazisympatier, men har til gjengjeld inkludert en scene der Wallis danser til Sex Pistols «Pretty Vacant» – rundt førti år før den ble spilt inn. Man kan mistenke at Madonna har forandret den britiske kongehistorien fordi hun så desperat ønsker å være en del av den.
Denne inkompetente historieforfalskningen sier fint like om virkelighetens Wallis Simpson, men desto mer om Madonnas grunne psykologiske landskap.
8. «STAR WARS: EPISODE 1 – THE PHANTOM MENACE 3D»
Flere i redaksjonen er hardbarka «Star Wars»-fans, og for oss brast barndomsdrømmen i det forrige årtusenet etter de første minuttene av «The Phantom Menace». Så kom George Lucas snikende tilbake i februar 2012 for å strø mer salt i sårene våre, ved å relansere filmen på kino i 3D.
O lykke, Jar-Jar Bings som tråkker i bæsj – nå i tre dimensjoner! Ellers: knusktørr dialog om handelsføderasjoner og skuespillere som kjeder seg skvatt i hjel foran et blålerret mens de snakker med pingpong-baller festet til en pinne.
Jar Jar er enda mer irriterende enn vi husket, og en av filmhistoriens mest uutholdelige karakterer. For å sitere Rifftrax: «It’s as if Roger Rabbit was redesigned by Satan!». Fremfor å konvertere filmen til 3D burde Lucas ha viet energien til å digitalt fjerne Jar Jar fra filmen og kutte ned på alle de pinlige scenene. Vel, det er bare å glede seg: 3D-relanseringene av «Episode II» og «III» kommer høsten 2013.
Vi får i det minste håpe at den vonde tiden snart er over, nå som Lucas solgte hele «Star Wars»-universet til Disney. Yippee, indeed.
7. «ROCK OF AGES»
Hurra, en puddelrocka karaokekveld der vi får høre Catherine Zeta-Jones synge Twisted Sisters’ «We’re Not Gonna Take it». En åleglatt tøysegutt-musikal i ekte plast, som spytter rett i fjeset på alt som er i nærheten av å rocke.
Eneste lyspunkt er Tom Cruise, som faktisk har bra sangstemme og fikser Axl Rose-poseringen med innøvd flittighet, eksentrisk galskap og undertrykket raseri. Resten av «Rock of Ages» er ren tortur.
Fans av teatermusikalen vil reagere på at historien er drastisk forandret, mens resten av oss kan være forundret over at sangnumrene i filmen er så klossete koreografert, dårlig redigert og iscenesatt med en total mangel på oppfinnsomhet. Regissøren Adam Shankman har tidligere stått bak flere episoder av «Glee». Det sier alt du trenger å vite, egentlig.
Denne «Glee»-ifiseringen av musikkarven vår er en kreftsvulst på hele popkulturen, en ondsinnet utvekst som forvandler ting som en gang betydde noe for oss til sjelløst, glatt, uvesentlig, veikt sukkerspinn.
6. «MIRROR MIRROR»
Dette var årets andre gjenfortelling av Grimm-eventyret om Snøhvit, som i denne versjonen er en revolusjonær frihetsforkjemper med veldig bustete øyenbryn. De sju små dvergene er en gjeng banditter som hopper rundt på spesialdesignede stylter, som om de var med i en syrete «Cirque du Soleil»-forestilling – mens den onde dronningen er Julia Roberts på sitt mest selvtilfredse og likegyldige.
Alt ender med et sangnummer i beste Bollywood-stil. «Mirror Mirror» er en usjarmerende, syntetisk, overdekorert barneforestilling som er vakker utenpå, men helt hul inni. Filmen er ille nok i seg selv, men elendigheten blir opphøyd mange hakk ved at «Mirror Mirror» ble vist på kino her hjemme med helt katastrofal dubbing.
Den norske oversettelsen er så formell, knotete og oppstyltet at de norske stemmeleggerne stadig blir sabotert av replikkene de er nødt til å deklamere. Det er helt bisart å høre stemmen til Linn Skåber komme ut av Julia Roberts, som hun er besatt av en sarkastisk NRK-demon!
5. «WHAT TO EXPECT WHEN YOU’RE EXPECTING»
Denne østrogenkrydrede portemonekomedien er basert på en populær guidebok, også kjent som «Den amerikanske graviditetsbibelen». Huh, vi som trodde det var Bibelen.
«What to Expect» er alt du kan frykte fra filmatiseringen av en håndbok for gravide amerikanere. En samling flaue småhistorier som alle handler om å ha en bolle i ovnen. Cameron Diaz spyr i et «Skal vi danse?»-trofe, Elizabeth Banks promper og tisser på seg, Jennifer Lopez tar babybilder og Chris Rock dukker opp med et bredt «bare her for pengene!»-flir, som lederen for gjeng dagpappaer med barnevogner.
Alt ender i en orgie av barnefødsler, flaue floskler om å «finne den indre gløden» og «det viktigste av alt er familie». Filmen utspiller seg i en parallelldimensjon der ingen har hørt om abort, men fungerer trolig best som en reklamefilm for prevensjon.
Morgenkvalmen er garantert!
4. «THE DEVIL INSIDE»
En lat blanding av «The Exorcist», «The Rite» og «The Blair Witch Project», laget totalt uten talent – og et rett igjennom kynisk produkt laget for å cashe inn på suksessen med «Paranormal Activity». Gimmiken med «found footage» fungerer kun med stor kompetanse foran og bak kamera, og dermed ikke i det hele tatt i «The Devil Inside».
Denne demongrøsseren er ubehagelig bare i den forstand at det er slitsomt å se skrikende, spastiske TV-skuespillere leke besatte foran et veivete videokamera i en drøy time. «The Devil Inside» har også en av de verste «finalene» i den moderne filmhistorien. Vi har plassert ordet «finale» i gåsetegn fordi «The Devil Inside» mangler en avslutning.
Etter åtti minutter gir den bare helt opp, og stanser med en tekst som oppfordrer oss til å besøke filmens offisielle webside! Nei, slutten er ikke der heller. For et skamløst lureri!
3. «LOL»
Her er en ide: hva om man tar en prisbelønt, fransk dramakomedie om forholdet mellom en rebelsk datter og hennes fraskilte mor, og gjør den om til et prosjekt for Miley Cyrus? Den franske regissøren Lisa Azuelos ble flydd over til Hollywood for å nyinnspille sin egen «LOL (Laughing Out Loud)» fra 2008, i «samarbeid» med Mileys stab av PR-rådgivere, managere og advokater.
Etter at Miley benyttet sin rett til å velge motspillere, trumfet igjennom at hun skulle ha filmens fortellerstemme, og fjernet alle referansene til rollefigurens hasjrøyking – vel, da sitter du igjen med en film som ikke lenger har noe annet formål enn å være en totalt mislykket PR-strategi for et forhenværende fjortisidol. Det er dessuten noe med Mileys selvsentrerte, furtne oppførsel som gjør henne til en ekstremt vemmelig hovedperson.
Hvis «LOL» var en Muppet-film ville rollen hennes blitt spilt av Miss Piggy. Dette sjelløse produktet veksler mellom scener som er så langtekkelige at man får lyst til å skrike, og pinlig feilvurderte øyeblikk som bare er en kromosom unna å være en parodi på seg selv.
2. «GHOST RIDER 2: THE SPIRIT OF VENGEANCE»
Vi var skikkelig skuffet over den første «Ghost Rider»-filmen, men i forholdt til oppfølgeren er den et fordømt mesterverk. Selv ikke Nicolas Cages febrilske (men totalt uengasjerte) overspill kan redde denne ydmykende flausen.
«The Spirit of Vengeance» er den verste Marvel-filmen noensinne laget med god margin: en lurvete, patetisk, spektakulært feilslått kalkun laget på lavt budsjett av «Crank»-skaperne Mark Neveldine & Brian Taylor. Radarparet er nødt til å beherske seg innenfor en lav PG13-aldersgrense, så de må nøye seg med billig rumpehumor og total forakt for kildematerialet – mens Johnny «Ghost Rider» Blaze (en oppblåst, resignert Nicolas Cage) pisser flammer og spyr opp pistolkuler i elendig, migrenefremkallende, etter-konvertert jukse-3D.
Kun den lave aldersgrensen forhindrer at han bæsjer etsende sprutdiare rett i trynet på publikum, mens han ler hånlig av at vi har betalt penger for denne dritten.
1. «BATTLESHIP»
«Dette er et godt eksempel på historiekrisen i Hollywood, der produsentene er mer interessert i å lage filmer basert på varemerker enn å fortelle engasjerende historier». Ikke våre ord, men James Camerons – som gikk hardt ut mot den totale kreative tørken «Battleship» representerer. Hør, hør.
En kostbar mega-produksjon basert på et gammelt strategispill fra 1930-tallet? Hele konseptet høres ut som en dårlig vits, men er laget uten er snev av selvironi. En gledesløs, idiotisk, totalt fantasiløs oppvisning i ujevne spesialeffekter og aggressivt lyddesign, alt stjålet fra forbilder som «Transformers». Med dataanimerte romvesener som ser ut til å ha blitt designet tidlig på nittitallet, og Rihanna i en sentral birolle.
Sånn ellers består «Battleship» for det meste av masseødeleggelser og eksplosjoner, etterfulgt av soldater som pumper nevene i lufta og jubler. Hvis du ikke setter den jingoistiske, militærpornografiske, «drep alt som rører seg og spreng restene i filler», «USA, fuck yeah!»-attityden i vrangstrupen, da er det mer enn nok av andre ting å forakte her.
Det eneste positive med dette enorme feilskjæret er at «Battlefield» egenhendig torpederte Universal-studioets produksjonsavtale med leketøyfabrikanten Hasbro, så det kan bli en stund til neste gang vi får se noen sløse bort over 200 millioner på å filmatisere leketøysreklamer. The sug.
Så hva er det verste du så på kino i 2012? Kom og kommenter i kommentarfeltet, kompis!
