«Fragglene» gikk på HBO. Det er et faktum du kan tygge litt på mens jeg kjefter litt på det som nok kan være en stråmann, men i så fall en uhyre livaktig en: surmulingen om at TV-seriens gullalder er over, kun få år etter at den startet.
Det er et syn som er representert i artikler som simpelthen kan være usaklige – ta for eksempel denne harangen, som argumenterer for at «Sopranos» ødela TV-mediet ved å være nærmest selvutslettende serialistisk på bekostning av Den Gode Enkeltepisoden, trass i at den italiensk-amerikanske familietragedien kanskje først og fremst utmerket seg ved å på sitt beste ligne timeslange spillefilmer (Jeg tror muligens det er «The Wire» han egentlig siktet til, men man vet jo aldri, det kan hende at Ryan McGee ikke får med seg hva han ser på).
Eller ta denne hysteriske bekymringsmeldingen fra Salon fra 2008, som på bakgrunn av ett slapt år, noen kansellerte serier og ensformigheten til «Entourage» konkluderer med at nå er det over, og at vi alle sammen kan finne oss noe annet å drive med i stedet. Bekymringen over TV-seriens ve og vel finnes også i dagligtalen, eller det vil si, i den daglige TV-samtalen, du har sikkert hørt noen hevde det eller kanskje du til og med har hevdet det selv (det har jeg).
Men den er liksom aldri mer skråsikker enn når en eller annen kommentator savner favorittserien sin og setter i gang med å trekke de store linjene. Og selv om det på sitt beste kan være bra lesestoff, er det på sitt verste noe av det dølleste og mest selvrettferdige en synser kan holde på med, et surt og skrikende krav om å bli underholdt og som samtidig, altfor ofte, er en dårlig skjult måte å hylle sin egen mangel på nysgjerrighet på. I det øyeblikket du ser en eller annen skribent erklære døden til et kulturfelt bør du begynne å lete i underskogen, for du kan ta deg faen på at det er noe bra og nytt som skjer der.
Et eksempel til, fra en litt annen underholdningssjanger: Da et samlet fotballkommentatorkorps før semifinalene i Champions League pratet om spansk fotballs totaldominans, burde egentlig ethvert tenkende menneske satt sparepengene sine på en finale mellom Chelsea og Bayern München. For selv om virkeligheten kan vere vond, vrien og vrang, har den også noen forsonende trekk: Ett av dem er at den ikke lar disse folka vinne. (Se også: «Gitarhelten er død», «Hellas, EM, 2004»)
Som sagt, «Fragglene» gikk på HBO. HBO er også hovedarenaen, både for TV-seriens påståtte gullalder (for øvrig i seg selv et fingertuppgnagende døllt tema) og i sin utsterkning TV-seriens påståtte gullalders påståtte død. Det er for så vidt fortjent at HBO har den posisjonen. De siste ti-femten årene har den lille lyden på starten, overgangen fra statisk støy til det der mwaaaaaah-et, kvintakkorden som formelig synger (nå kommer det no) braaaaaaa, føltes som en garanti, en slags audiovisuell michelinstjerne som trass i at den er til forveksling lik lyden du får når du skrur på pc-en din innevarsler at du er nådd ukas høydepunkt, eventuelt at du har gitt tapt og falt for fristelsen til å bare se én episode til.
Så kommer ikke den lyden lenger rett før seriene som blir assosiert med TV-serieformatets bråmodning rundt årtusenskiftet lenger. Den kommer ikke rett før Tony Soprano nok en gang skal kjøre fra New York til hjemmet sitt til New Jersey eller rett før bylydene fra Baltimore fades inn eller rett før den småirriterende men, det skal sies, ikoniske musikken til «Sex og singelliv». Nå kommer den i stedet foran andre serier, «Game of Thrones», «In Treatment», «Eastbound And Down», og det kan være forvirrende, litt som å høre åpningen på «Marseillasen» og faktisk få resten av «Marseillasen» i stedet for «All you Need is Love».
De to seriene som utgjør kjernen i den påståtte gullalderen er «The Wire» og «Sopranos». Det er ironisk eller passende, alt ettersom hvordan du ser det, all den tid dette er serier som helt eksplisitt ser på sin egen samtid som noe som er i ferd med å gå rakt åt skogen. I åpningsscenene av den første episoden av «Sopranos» sitter Tony og føler at han kom inn idet festen var i ferd med å dabbe av, at mafiaens glansdager er omme. Etter hvert som serien utfolder seg, ser vi Tony vasse i velstand, og i den grad det er en industriell dose med stress og trøbbel forbundet med det får vi også, etter hvert som serien og den psykologiske dybdeboringen går sin gang, inntrykk av at det var en god del stress og møl i gamle dager også. Vi vasser i bra TV for tiden. Ikke alt er like bra, og det er kanskje ikke noe for øyeblikket som er akkurat så bra som de nevnte bautaene, men det er et nokså trivielt poeng.
Det er allikevel et poeng Aslak Nore gjør god nytte av over i bloggyndlingen OP-5, når han tar «Boardwalk Empire» opp til vurdering. Der skriver Nore (som for øvrig mener at vi er inne i TV-seriens gullalder, ikke ute av den) at noe av grunnen til at han er lunken til «Boardwalk Empire» er at serien lider under sammenligningen med bedre serier. At noe av problemet med nye serier for tiden er at «Sopranos» og «The Wire» alltid vil være bedre. Jeg tror for så vidt han bommer: Det kan fort vekk komme noe som er like bra eller (gulp) bedre enn de beste seriene vi har sett til nå. De vil bare ikke nødvendigvis ligne på det vi har sett før. Og hvis «Boardwalk Empire» sliter med å fenge, er det først og fremst fordi «Boardwalk Empire» er en historie som ikke er spesielt godt fortalt.
Etter hvert som HBO har vokst, er alt blitt større, også feilgrepene. Det skaper større oppmerksomhet når en serie som «Luck» blir kansellert eller en serie som er under utvikling blir lagt på hylla, noe produsent Jack Lechner skriver om i sin ypperlige og forholdsvis personlige beretning om selskapets vekst. Chris Albrecht, en av de viktigste mennene bak de klassiske seriene rundt milenniumet, har måttet forlate selskapet og mener at de med tiden er blitt hakket mindre dristige og egenrådige i takt med veksten. Men hvis HBO og de andre ambisiøse selskapene har skapt problemer for seg selv, er det først og fremst det at de har høynet produksjonsstandaren så formidabelt at de får dritt til å se til forveksling likt ut som knallgode TV-serier. «Boardwalk Empire»s største problem er at den ikke er en knallbra TV-serie, den bare ligner på en.
Men det er allikevel et poeng her som kanskje er verdt å ta tak i: «The Wire» og «Sopranos» har skapt en forventning om hva en god dramaserie skal være, og som andre serier blir målt opp mot, selv om de ikke prøver på det samme. Hvis man skal koke disse forventningene ned i en enkelt påstand må det være at disse seriene gikk bort fra en dualistisk virkelighetsbeskrivelse i TV-ruta, hvor det finnes gode og dårlige karakterer. Grovt gjengitt finnes det en oppfatning om at de to seriene på en måte innførte den komplekse TV-karakteren, og at den komplekse TV-karakteren gjerne kjennetegnes ved å ikke være helt ond, men heller ikke helt god. Det er en halvsannhet. Riktignok kryr det av karakterer som tilhører gråsonene på sympatiskalaen i både «The Wire» og «Sopranos», men ærlig talt: Det gjør det i «Mot i Brøstet» også. Moralsk ambivalens er ikke nytt, det er ikke forbeholdt gode serier og det er ikke mulig å sette et definitivt likhetstegn mellom moralske gråsoner og dybde.
Videre kunne det kanskje hevdes at nyvinningen disse seriene brakte med seg var at de var fri for klare ettertrykkelige moraler, for moralistiske pekefingre. Og selv om det er en beskrivelse som passer nokså ypperlig både på «Sopranos», «Sex og singelliv» og «Six Feet Under», passer den påfallende dårlig på «The Wire».
David Simon, arbeidsjernet som står bak «The Wire» så vel som HBO-seriene «The Corner», «Generation Kill» og «Tremé», er en utpreget moralist. Det kjennetegner så godt som alt han gjør, selv om det kanskje ikke er det som først blir trukket frem. Hver eneste institusjon han skildrer er befolket som er mer eller mindre kompetente og mer eller mindre gode eller onde, men det finnes alltid en soleklar tanke om hva institusjonenes oppgave er og hvordan folk ideelt sett burde forholde seg til dem. «The Wire» er full av pekefingre, hver sesong har helt spesifikke lekser som det er meningen at publikum skal få med seg, og der andre skapere ofte har en tendens til å ikke ville svare på akkurat hva de mener med det de har lagd i den tro at det står til mottageren å gjøre fortolkningsarbeidet, er David Simon mer enn villig til å si akkurat hva det er han vil fortelle.
Selv om det finnes både snille og slemme politimenn og skurker, er det ikke alltid vanskelig å skjønne hvem det er serieskaperne heier på eller hva de mener. Det må være en bittersøt ironi for Simon, en kar som altså har nokså spesifikke ideer om hva det er du skal ta med deg fra seriene hans og hvordan du skal se dem, at de er så pokkers bra laget at de kan sees som ren underholdning, at folk er tilbøyelig til å hoppe rett over samtalene om hva som er gæli med detta samfunnet og går rett på krangelen om hvem som er kulest av Bunk og McNulty (det er forresten Bunk). David Simon virker i hvert fall nokså oppgitt over det.
Da en serie som «Game of Thrones» kom, eksisterte det en slags forventning om at den skulle gjøre det samme for fantasysjangeren som «Sopranos» hadde gjort for mafiasjangeren og/eller «The Wire» hadde gjort for politiserien. Etter slike kriterier er serien dømt å mislykkes, i hvert fall kritikermessig. «Game of Thrones» er en fundamentalt annerledes greie: Et stort og svulmende stykke kitsch som kan gå fra pseudoshakespeare til mykporno på et blunk.
Serien har utfordringer, men de utfordringene er ikke nødvendigvis å pløye dypt inn i menneskesinnet eller å si noe vesentlig om samfunnet rundt oss. Skaperne bak serien er bedre tjent med å tenke over hvordan de skal filme den hundreogførste sexscenen eller hvordan de etter hvert faktisk blir nødt til å vise episke krigsscener i sin helhet i stedet for å dra en «Rome» og klippe direkte fra kampens start til siste mann er spiddet. Selve spiddingen er de allerede svært gode på, der har de lite å bekymre seg for.
Om noe gjør «Game of Thrones» det samme for fantasyserien som det «Sex og singelliv» gjorde for chick flicks: Drøyere, støyende, større og, ja, en dæsj mer komplekst. Når det passer. I likhet med «Sex og singelliv» har den tilsynelatende også lyktes i det som HBO kanskje har et talent for framfor noe: å skape kultlignende tilstander rundt en TV-serie.
Det gjelder ikke bare «Game of Thrones», prøv for eksempel å være i samme rom når to folk som liker «Eastbound and Down» møter hverandre. Eller «Community», herregud, «Community», en serie som antageligvis er på lufta fremdeles fordi folka i NBC simpelthen er redd for juling fra en fanskare som framstår som dedikerte, for å si det mildt. De er kanskje ikke de store samlende kulturelle familietreffene som gjør at du for en gangs skyld er enig med mora di om hva som er bra her i verden – men det er kanskje ikke så farlig så lenge hun kan se på «Downton Abbey».
Jeg skal allikevel innrømme at det er en ting som suger litt med timingen til den påståtte gullalderen. Det er synd at serier som «The Wire», «Sopranos» og til en viss grad «West Wing» ikke kom noen år seinere i løypa. For det er vanskelig å se for seg serier som hadde klart å skildre finanskrisen på en original og innsiktsfull måte. På samme måte som Norge har et behov for god fiksjon om oljeregimet, er det etter hvert naturlig at det globale økonomiske klyngeknullet blir behandlet på en skikkelig måte i amerikansk TV. Om «The Wire» og «Sopranos» fremdeles hadde gått på skjermen i 2009, er det lett å se for seg at sisteepisoden i begge sesongene hadde hett «Foreclosure».
Det er dermed en forventning det går an å ha av TV-mediet fremover. Det har vært laget filmer om temaet – Oliver Stone kviknet til og mekka en nestenanstendig oppfølger til «Wall Street», og HBO har kommet med TV-filmen «Too Big to Fail». Men et såpass komplekst og omseggripende tema fortjener det vidstrakte lerretet vi har lært oss å sette pris på i moderne TV. Fra det lille vi har sett så langt fra Aaron Sorkins bebudete serie «Newsroom», kan det se ut som om det kommer til å bli et av kjernetemaene når den ruller i gang. Det skal for øvrig også bli nokså spennende å se hvordan han gjør seg på kanalen. NPR har gjort en både kjærlig og fullstendig rammende oppsummering av de mest klassiske Sorkin-momentene i den første traileren. Den fremfører et svært troverdig argument for at «Newsroom» blir gjenkjennelige saker. Samtidig forteller en Vanity Fair-reportasje fra settet om en serieskaper som blir dyttet ut av komfortsonen sin av produsenter som ikke ønsker seg en helt klassisk Sorkin-serie.
Fasiten får vi til høsten. I mellomtiden er det for de fleste av oss en erkjennelse at vi ikke klarer å gape over alt det som skapes for øyeblikket. Hver og en av oss har våre kjeledegger som føles selvinnlysende obligatoriske, og presset for å se seriene vennene våre elsker føles i hvert fall for meg som større og mer reelt enn behovet for å se noe nytt som ikke finnes. Jada. JADA. Jeg skal se «Breaking Bad» snart (hvem pokker har egentlig tid til alt dette?). Til syvende og sist er den beste grunnen til at det aldri vil komme en ny «The Wire» denne: Serien finnes allerede. Hvis du ikke har sett den, har du antageligvis et drøss med venner som er mer enn villige til å tilveieskaffe et eksemplar eller ørten. Hvis du har sett den, går det fint an å se den på nytt. Eventuelt kan du sette på noe annet.
• Denne uka dekker Comoyo Filter De nordiske mediedagene i Bergen, der HBO-sjef Simon Sutton skal intervjues av Hege Duckert. Følg med hele uka for bakgrunnsartikler knyttet opp til mediedagene!
