Liker du å prate om tv-serier? Det liker Hasse Hope og Christopher Pahle også, og det er nettopp det de gjør i denne spalten. Sist gang snakket de om tiårsjubileet for LOST.
Men hva skal de snakke om i dag? Hvis du leste overskriften, vet du allerede svaret på dette. Men du er ikke typen som leser overskrifter, du er mer en ingressperson. Derfor kan du med glede lese neste setning som sier alt du trenger å vite:
Dagens tema er åpningssekvenser.
Hasse Hope er humorist og kjendisbart, kjent fra blant annet NRK-serien «Karl Johan».
Christopher Pahle er manusforfatter i Seefood TV.
_____
CP: Tjänare, Hasse! (som er det jeg hadde sagt om vi satt fast i en timeloop i 2002.)
HH: Hei, Christopher! (Som er det jeg sier uansett hvilket tiår jeg er stuck i, litt som i «Quantum Leap»)
CP: Apropos «Quantum Leap», klar for å snakke litt om tv-serier igjen, i spalten vår som vi har valgt å kalle «Hasse Hope og Christopher Pahle snakker om tv-serier»?
HH: Artig at du skulle spørre, for av en eller annen grunn har jeg satt meg ned foran Macen min for å gjøre nettopp dét. Skulle nesten tro vi hadde avtalt en tid der det passet for begge å skrive.
CP: Sprøtt.
HH: For å begynne med begynnelsen, hva skal vi snakke om i dag? Kanskje nettopp begynnelser?
CP: Ooooh, smud overgang. La oss snakke om begynnelser. «Opening credits» som de så fint heter internasjonalt.
Introsekvensen til evigaktuelle «Quantum Leap» (aktuell fordi vi nevnte den i innledningen)
HH: For en serie er vel ikke en serie uten å ha en «introsekvens». Nå synes jeg vi skal slutte med å skrive «introsekvens» mellom anførselstegn. Før vi går dypt ned i materien, hva er egentlig en «introsekvens»?
CP: Et par kriterier bør vel alltid være til stede:
- At den er (nesten) lik i hver episode
- At den forteller navnet på serien man er i ferd med å se. Så kan man eventuelt spe på med kjenningsmelodi, etablering av universet, presentasjon av cast, bakhistorie og så videre. Men man må ikke.
HH: Det er de tørre kriteriene, ja. Men hva er så egentlig en GOD åpningssekvens? Jeg har tre kriterier du kan få bryne deg på:
CP: Gud, nå er jeg spent.
HH: Haha, er du kristen, eller? Døvt.
CP: Det er ikke døvt å tro på en entitet som er større enn deg selv. I ditt tilfelle alt over 1,65.
HH: Hehe, røft sagt. Her kommer mine tre kriterier for en god åpningssekvens:
- Den skal bygge et bånd mellom serien og seeren.
- Den skal umiddelbart sette seeren inn i en emosjonell modus som gjør at man legger alle andre inntrykk vekk, og kun henter opp minnene man har fra gitte serie.
- Den skal effektivt (og ofte underbevisst) forklare nye seere hva temaet er uten å dytte det inn med «teskje».
CP: Det var tre helt sykt fine kriterier, Hasse.
HH: Tusen takk, Chris. Men kom gjerne med tilskudd.
CP: Aldri kall meg Chris. Vel, siden vi begge har gått på Westerdals, kan vi jo si at dette handler mye om merkevarebygging. De beste åpningssekvensene har (på meg i hvert fall) en nærmest pavlovsk (han med hundene, vettu) effekt, der jeg allerede ved å høre et par, tre toner av åpningslåta begynner å fråde etter å få tilbringe nye 42 minutter (ca. 58 hvis det er HBO) i serieuniverset.
HH: Godt poeng. Men vil det si at du hopper over dårlige tittelsekvenser til gode serier fordi de ikke får deg inn i modusen? Hvis introsekvensen til «The Simpsons» bestod av fem minutter med lyden av uskyldige hunder som ble flådd levende, ville det fått deg inn i «The Simpsons-modus» på en god måte?
CP: Det er sjelden jeg hopper over en tittelsekvens, mest fordi det er så sykt irriterende hvis man spoler for langt og så må knote masse med å finne tilbake, samtidig som man har lukket øynene for å unngå spoilers. Men hvis jeg tenker etter så er det faktisk opptil flere av favorittseriene mine som har åpningssekvenser jeg ikke er så begeistret for.
HH: Interessant. Har du noen eksempler?
CP: Vel, jeg får ikke noe kick av å se åpningssekvensene til verken «Breaking Bad», «The Wire» eller «Mad Men». Eller «LOST», for den saks skyld, men den er så kort, så den teller vel nesten ikke. Og her snakker vi sannsynligvis mine fire favorittserier gjennom tidene.
HH: Hva faen, Christopher. Greit, «Breaking Bad» og «The Wire» er ikke nødvendigvis introsekvenser som får mine «manjuices» til å renne, men «MAD MEN» OG «LOST»?! Jeg vet nesten ikke hvor jeg skal begynne.
«LOST», som vi dissekerte ned til margen for noen måneder siden, har da en nydelig effektiv 12-sekunders creepy introsekvens som gir deg gåsehud herfra til Hawaii? Nå skjønner jeg ingenting.
CP: Jo, assa, de er jo ikke dårlige, liksom. De bare gir meg ikke så mye. Jeg får ikke noe særlig stemning av «LOST»-introen, den funker aller mest bare som en liten pause mellom prologen og første scene.
HH: Merkelig. Jeg kan la «LOST»-misnøyen gå som en kortslutning, men «Mad Men» blir vanskeligere for meg. Den er på min topp tre-liste over beste introsekvenser noensinne. Tillat meg å utdype:
Åpningssekvensen til «Mad Men», som ved første øyekast minner veldig om noe fra en klassisk Hitchcock-film (særlig «Vertigo»), illustrerer så perFEKT mangelen på kontroll som befinner seg bak Don Drapers tilsynelatende feilfrie fasade, og ikke minst hvordan han gjennom sesongene bare faller dypere og dypere ned i den moralske avgrunnen.
Det siste bildet, silhuetten av en lettere henslengt Don med en sigarett i høyre hånd, er omtrent så ikonisk man kommer i tv-mediet. Til og med melodien funker, selv om den ikke burde det – RJD2s «A beautiful mine» er en blanding av hiphop og funk som burde kræsje med seriens strenge 60-tallsestetikk, men funker likevel. Har ikke denne tittelsekvensen ALT? Kan ikke skjønne noe annet.
CP: Joa, jeg anerkjenner argumentene dine, og er helt enig i at den er godt tenkt. Det er litt vanskeligere å sette fingeren på, men for det første er det ikke helt min type låt (for meg skjærer den veldig med 60-tallsestetikken!), og selv om jeg egentlig liker det visuelle med silhuetter, reklameplakater og den fallende symbolikken, så funker ikke den After Effects-looken helt for meg. Jeg får litt for mye følelsen av at hele greia er laget inni en datamaskin og at den ikke har noe å gjøre med det fantastisk sanselige og taktile universet som serien den introduserer jo er.
Det blir kanskje litt vagt, men det bare klikker ikke helt på plass for meg. For den er som sagt godt tenkt.
HH: Takk for at du anerkjenner argumentene mine. Jeg anerkjenner også dine.
NOT.
Neida, jeg anerkjenner dem.
(Jeg gjør ikke det, men det får ikke Christopher vite før dette publiseres, denne setningen skrev jeg nemlig inn i ettertid …)
CP: Jeg tror ikke jeg hadde kicket like mye på «Vertigo»-introen hvis den var laget på data, hvis du skjønner. Men ikke dermed sagt at jeg nødvendigvis hadde digget «Mad Men»-introen mer om den var laget på overhead med glansbilder og kreppapir heller, altså. Så jeg har ikke noen konstruktive løsningsforslag. Og for all del, sofasilhuetten er jo megaikonisk og helt rå. Men den funker bedre på plakat/som reklamekampanje enn i selve åpningen, spør du meg. Og det gjorde du jo.
Men nå blir det veldig negativt her, la oss snakke om åpninger vi liker. Har du noen som du bare blir glad av å se? Som er som å tulle seg inn i et varmt teppe?
HH: For meg må det bli introen til «Six Feet Under». For det første er det en veldig fin melodi, elsker oboen som snirkler seg mellom de klimprende fiolinene.
CP: Du er en obo.
HH: No hobo.
Uansett, ikke minst setter den tonen for serien så innmari godt. Melodien er unektelig munter, men den kombineres med bilder av død og begravelse. KONTRASTER, Christopher! Som å spise fritert gris med sursøt saus. Selv før man ser et sekund av første episode, skjønner man at i denne serien får vi møte dysfunksjonalitet på et dypt nivå (pun intended).
Legg merke til hvordan tittelen til programmet bli brukt i åpningssekvensen for å fortelle seeren hva tv-serien heter.
CP: Joa, kontraster er fint det. Og det er helt klart en veldig lekker intro.
HH: Spør du meg satte den en viss standard da den kom.
CP: Jeg har ikke samme varme forhold til den introen. For meg blir det heller «Battlestar Galactica», men kanskje først og fremst «The O.C.». Fy flate så glad jeg blir av den pianotralten i starten der.
HH: Du innrømmer å ha sett på «The O.C.»?
CP: Med hevet hode.
HH: Kommer du lenger ned i saken til å hente opp serier som «Ugly Betty» og «One Tree Hill»?
CP: «O.C.» er sterkt undervurdert, HH. Visste du forresten at O.C. står for Orange County?
HH: Eller kanskje «Suits»? Passer like perfekt som «O.C.» til et deilig ullpledd, nytrykket pepermyntete og en boks Ben & Jerrys.
CP: Nå kommer du farlig nær sannheten, faktisk. Cookie Dough-isen til Ben & Jerrys er min beste venn og verste fiende. Det eneste du ikke traff på var peppermyntete. Blir litt for peppermyntete for min smak.
HH: Trekker du kanskje også beina opp til deg mens du får gåsehud av intrigene?
CP: Skal vi plutselig begynne å bli seriesnobbete, nå? Er vi blitt en sånn spalte?
HH: Jeg ville lenge kalle spalten vår for «Seriesnobbene – en sånn spalte».
CP: Sitter du og tvinner barten din nå og klapper deg selv på skulderen over at du klarte å namedroppe «Six Feet Under»? «Den handler om døden, assa. Den er dritdyp.»
HH: Hehehe. Du kjenner meg for godt.
CP: 50 spenn på at du aldri har sett en eneste eppis av «O.C.» Se på det her, og fortell meg etterpå at du ikke ble litt ekstra glad i movembermørket?
HH: Vi er i desember nå. Men lurt veddemål. Du skal få en 50-lapp neste gang vi møtes som du kan bruke på tamponger dyppet i jentebrusen Cola Light.
CP: Ikke bruk min diabetes mot meg, Hasse. Jeg bruker ikke din hypogonadisme mot deg. Men se da:
HH: Nå skal jeg se på linken. Vent litt.
Oi! Er det denne serien som har California-låta? Den liker jeg godt. Ok. Fin intro.
CP: Ikke sant. Også er den så velsignet kort.
HH: Pleier ikke jentene du plukker opp på byen si nettopp det?
CP: LOLZ. Men seriøst, jeg har et problem med mange av disse «høykvalitetsseriene». Introsekvensene er så FORDØMT LANGE! Se på mange av de HBO-seriene. De varer jo i flerfoldige minutter. «The Pacific», som i og for seg er en dritlekker intro, klokker inn på 2:30. Og don’t get me started on «Homeland». Ok. Get me started on «Homeland».
HH: Jeg gulpet nettopp i munnen.
CP: Så bra. Dette blir en lekker overgang til neste bolk: «Åpningssekvenser som kanskje egentlig er bra, men som likevel er dritirriterende.»
HH: «Homeland» har en kvalm intro. Faen, så kijip den er. Umelodiøs, frenetisk syrejazz kombinert med «artsy» bilder av en jente i sort/hvit og gamle opptak av presidenttaler.
CP: Takk, jeg trodde det bare var jeg som reagerte på den. Den er jo helt ute. Foruten lengden så er det den jævla banale 1:1-symbolikken. Bilder av en labyrint krøssklippet med nyhetssaker om amerikansk utenrikspolitikk og terrorisme! Også denne dømrade atonale jazzen … fordi Carrie Mathison er geniaaaal, men også gaaaaaaaaal! Blæ.
Jeg har samme problem med «House of Cards»-introen. Herlighet for en eviglang klisjé av en åpning. Timelapse-bilder av Washington som dekkes mer og mer av skygger og så glir inn i natten? Makan til filmskolesymbolikk.
HH: TAKK! introen er jo bare stockphotos fra Getty images. Og jeg klarer ikke gjengi låta de bruker. Jeg anser meg selv for å være musikalsk som en liten Beethoven, og jeg husker alltid låter jeg knytter til noe jeg liker, men den der, ass. Ingenting.
CP: Ja, man må ha noe mer distinkt enn det generiske rælet der.
HH: Eneste gangen det er lov å bruke timelapse er hvis du er en Lonely Planet-reporter på besøk i Shibuya i Tokyo på begynnelsen av 2000-tallet. «Just look at these crossroads. Thousands of people traversing the street in all directions, seemingly unaware of each other …»
HH: For øvrig mener jeg lengden man kan tillate avhenger av hvilken sjanger serien har.
For en thrillerserie bør introen være veldig kort, kanskje 10-20 sekunder («Breaking Bad», «LOST»). For en komiserie, maks 30-40 sekunder («The Office», «Friends», «Modern Family»). «The Simpsons» er et hederlig unntak fra regelen.
For et drama mener jeg vi må opp i over ett og et halvt minutt. («True Detective», «Six Feet Under», «Boardwalk Empire»).
CP: Nja, alt over et minutt blir for lenge, mener jeg. Men det skal sies da, siden vi snakket om musikk, det er dritvanskelig å lage en skikkelig kongeåpningslåt. Spesielt hvis den ikke skal gå deg på nervene hundrede gang du hører den. Finnes mange åpninger man synes er kule først, men som man så går så altfor, altfor fort lei av. «Entourage», for eksempel.
HH: Det er vanskelig, ja. «Entourage» er et godt eksempel. Faen så døv den ble utover i sesong 3 og 4. Det var som om introsekvensen eldes kjappere enn resten av serien. Ble utdatert så jævlig kjapt.
HH: Et annet eksempel på sånne låter er «True Blood». Det skal sies at jeg aldri har sett serien, men låta er ihjelspilt på rockepuber landet rundt. Ser liksom for meg en 50 år gammel, lesbisk NAVer som nipper til ølen sin på «Rock in» mens hun tramper takten til den låta og titter ensomt ut av vinduet.
CP: Rimelig sikker på at den låta er et av glansnumrene i standardsettet til Kjartan Salvesen også, hvor enn han måtte jobbe som enmannsorkester om dagen.
Forresten så blir jeg skikkelig, skikkelig gretten gammal gubbe av at «CSI» bruker The Who i åpningen sin – alle tre gjør jo det, men da tenker jeg spesielt på «Baba O’Riley» i «CSI:NY». Den søpleserien skitner til en av verdens beste låter, og dessuten er det så innmari random valg. Hvis du først skal bruke så kjente låter bør du vel ha en god grunn til det?
HH: Ja, det er helligbrøde. Skulle ønske hjernen min kunne kutte over forbindelsen som nå finnes mellom den låta og alt som er galt med TV på 2000-tallet.
Men hva med beste theme song til en tv-serie noensinne? Jeg tror jeg har en slags fasit. Men serien er så gammel at jeg godt kan finne et nyere eksempel. «Mission: Impossible».
Snakk om låt som skriker spenning. Kombinert med en lunte som brenner. Hele introsekvensen er jo ganske fet, dog utdatert.
CP: Hm, ja. Det er et godt tips. Også er det vanskelig å komme utenom «Twin Peaks»-låta, så klart. Selv om selve sekvensen er dritlang og dødskjedelig andre gang du ser den. Grenser for hvor lenge det er spennende å se på rennende fosser, troster og sagbruk.
HH: Den har jeg ikke sett, men kjenner seff låta. Dødsfin.
CP: Jeg klarer ikke forholde meg til at du ikke har sett den serien, så jeg må bare gå videre. Litt mer obskurt valg: «Freaks & Geeks». Selv om jeg har en mistanke om at jeg hadde blitt litt sprø av den låta om de hadde laget mer enn én sesong. For øvrig en fantastisk åpningssekvens: så mye som skjer, og så mye info om serien og karakterene trøkket inn på 45 sekunder.
CP: Med masse bonuspoeng for en superpubertal Seth Rogen. (Morofaktum: den åpningen var inspirasjonen da vi skulle lage åpningsvignett til «Kongsvik Videregående». )
HH: Helt enig. Bra du fikk med den. Jeg har en som er enda mer snever: animasjonsserien «The Simpsons» har en veldig, veldig god Danny Elfman-låt som selv 25 år etter første episode fortsatt funker. Den er nok introlåta som har tålt gjenspill best, 560 episoder senere.
CP: Ja, det er sant. Den er man blitt så vant til at man glemmer den litt. Men den er jo en maktdemonstrasjon av en åpning.
HH: Den fortjener nesten et eget avsnitt her. For den er jo blant de få introsekvensene som forandrer seg litt for hver gang. Hva er din favoritt couch gag fra «The Simpsons»?
CP: Å, herregud. Saklig spørsmål. Jeg må tenke. Si først du.
HH: Jeg mener den beste couch gagen …
CP: Du må si sofavits. Couch gag høres ut som noe helt annet.
HH: Den som på mange måter la lista så høyt at jeg tror de gav litt opp i ettertid, er den som zoomer ut av sofaen, opp gjennom taket, over skyene, ut i verdensrommet, forbi solsystemet, melkeveien, galaksen – og så, til slutt, ser vi at alt har befunnet seg inni et atom inni et molekyl inni en DNA-tråd inni et av Homer Simpsons to hårstrå. Også sier Homer bare «cool».
Alt til lyden av «Also sprach Zarathustra».
CP: Ja, den er stor. Ellers så er jeg veldig glad i den her:
HH: Jajaja, den er himmelsk.
CP: De har jo lekt seg veldig mye med sofavitsene i de siste sesongene. De hadde en helt absurd variant der animatøren Don Hertzfeldt forestilte seg hvordan serien ville se ut langt i fremtiden. Den her mener jeg er et føkkings kunstverk:
HH: Den hadde jeg ikke sett. Sykt fet. Men nå må vi ikke nerde mer ut om denne serien som bare har blitt bedre og bedre siden sesong 10.
CP: Ok: verste åpning?
HH: Her sliter jeg litt, faktisk. Særlig med å finne en fra HBOs gullalder og utover. Det er jo gjerne dette vi ser på som «serier».
CP: Vi har jo nevnt noen allerede. Jeg synes forresten Sopranosen er ganske døll.
HH: Hmmm. Ja, jo. Men selv den er jo ganske god. Men av de legendariske seriene er jeg ikke superbegeistret for den.
CP: Ja, det blir liksom for lett å nevne de virkelig trashy nittitallsseriene, kanskje?
HH: Synes nesten det. På den tiden ble jo introsekvensene bare laget etter en mal og var mer en formalitet enn noe annet.
CP: Når det er sagt kan jeg kose meg ordentlig med en klassisk, trashy åpningssekvens. Hvis jeg har noe som kan kalles en guilty pleasure-åpning så tror jeg det er «Santa Barbara».
Også har vi f.eks. «Fresh Prince», «Love Boat», og ikke minst «Beverly Hills 90210» (originalen altså).
Jeg er i det hele tatt veldig svak for åpninger der hele cast’en snur seg mot kamera og smiler.
HH: Samme her. Hadde dette vært for en måned siden kunne vi nå ha linket til «Too Many Cooks», men det går dessverre ikke. Men når vi først er inne på 80-tallsintroer og guilty pleasures, særlig sitcoms, så er min favoritt «Family Ties», Michael J. Fox‘ gjennombrudd. Bare se på den tegningen som starter hele ballet. Og låta er mer cheesy enn en klump med Chevre som smeltes over en klump smeltet Cheddar med parmesan på.
CP: Tenk så mye hårspray som gikk med på å spille inn det der. Legg også merke til at illustratøren bruker samme teknikk når han skal gjøre håret til faren grått og når han skal lage lysrefleks på manken til Michael J. Fox. Effekten blir at det ser ut som Fox har grått hår. Patetisk håndverk.
HH: Jeg vet ikke hva jeg skal svare på det.
CP: Det var illustrerte hårfrisyrer i tv-serier som var tema for denne spalten, ikke sant?
HH: Det blir neste gang.
Snart kommer vel punktet der vi skal si vår favorittsekvens. Men skal vi først ha med noen flere «honorable mentions»? Er jo veldig mye bra der ute. Vi ville vel blitt kjølhalt i kommentarfeltet om vi ikke nevnte «True Detective».
CP: Ja, den er tøff. «Cheers»?
HH: «Cheers» er kjempesøt. God låt.
CP: Hva? Å, nei, jeg bare prøvde å skåle med deg. Skjønner at det var vanskelig for deg å se at jeg holder opp et prosecco-glass mot skjermen, siden dette bare er en tekstchat.
Personlig er jeg veldig svak for «Futurama»-åpningen.
HH: Den er fengende som faen, og er i likhet med «The Simpsons» litt forskjellig fra episode til episode. Skulle nesten tro det fantes en link mellom dem.
CP: Kan ikke skjønne hva slags link det skulle vært. Vet mange hater «Orange is the New Black»-åpningen, men jeg synes den er ganske sterk.
Jo, også den her!
Yes, nå får jeg også flinkispoeng. Fransk creepy mysterie-drama. Anbefales varmt. Uten sammenligning for øvrig: har noe av den samme intense skummelheten som Lost.
HH: Aldri hørt om, du har lykkes i din søken etter cred fra Det Humanistiske Fakultet på Blindern.
CP: I enkelte miljøer er det å ha bestått examen facultatum noe man ikke gjør narr av, Hasse.
HH: Men ikke i dette miljøet.
CP: Den serien er helt klart noe av det besteste på lenge.
Også ligger den på Netflix™!
(Sjekker kontoen. Pengene fra Netflix har kommet inn.)
CP: Gosj, se på wordcount’en, har den blitt så mye allerede? Vi hadde vel en tanke om at dette ikke skulle bli like langt som doktoravhandlingen vår om «LOST», men nå tror jeg jaggu meg vi har gått på en liten skrell her igjen, gitt. Det er mye godt samtalestoff i en god introsekvens, som du pleier å si.
HH: Jeg sier det litt for ofte. Særlig dumt er det når jeg sier det under seksualakten, rett før klimaks.
CP: Apropos klimaks, vi kan ikke avslutte før vi har fått svar på det aller viktigste: hva er DIN favorittåpningssekvens gjennom tidene noensinne i hele verden?
HH: Må jeg velge ÉN?! Oi. Oi oi oi. Neida, jeg visste det spørsmålet ville komme, og jeg har selvfølgelig forberedt et svar. Min favorittåpningsveksens gjennom alle tiders tider er …
«Band of Brothers». Og det vonde er at jeg kan ikke helt sette fingeren på hva det er. Jeg bare vet at hver eneste gang jeg hører på den, får jeg en stor klump i halsen, og det er ingen andre tittelsekvenser i nærheten av å få til. Nå skal jeg sette den på i bakgrunnen og se om det funker også denne gangen.
Å herregud. Seriøst, Christopher, jeg er så nærme gråten en voksen mann kan være uten å ha mistet sin ektefelle etter et 70 år langt ekteskap. Det kommer vel tilbake til det vi snakket om innledningsvis, nemlig det at en god tittelsekvens skal skape et uløselig bånd mellom serie og seer. Og når jeg ser bildene av disse tapre soldatene fra det 101st airborne blir jeg påminnet hvor flaut glad jeg er i dem alle sammen. Sgt. Winters. Guarnere. Lipton. Og Malarkey, hvordan kunne jeg glemme Malarkey.
Det å se sort/hvit-bilder av disse gutta kombinert med den aller vakreste tittelsekvenslåta som noensinne er skrevet, det nærmest ødelegger meg emosjonelt. På en fantastisk måte. Rent teknisk er den ikke det beste som er laget. Men den snakker til meg. Og den gjør at jeg umiddelbart blir tatt inn i et univers og en sinnsstemning som bare «Band of Brothers» kan. Gud så fint dette er. Jeg må linke til den igjen:
CP: Ja, jeg er tilbøyelig til å være enig med deg. Jeg hadde et 2. verdenskrigsdypdykk tidligere i høst, og så blant annet gjennom hele «Band of Brothers» på nytt. Og den åpningen er fenomenal. Det er klart, man får mye gratis av at man skildrer Den Beste Generasjonen™ og den mest skjellsettende tidsperioden i moderne historie, og at den handler om brorskap, tapperhet og tap, men man skal ikke undervurdere hvordan den tittellåta klarer å flerre i filler det steinharde, iskalde skallet jeg har bygget rundt det skjøre, lille hjertet mitt.
Den er helt klart en sterk kandidat til beste ever, men den når ikke helt opp for meg. Jeg føler vel kanskje at musikken trekker litt for mye av lasset her.
HH: Det er helt riktig, den er ikke revolusjonerende på noe vis, den bare gjør alt helt riktig. For meg er den best bare fordi den er det for meg. Så det blir et veldig subjektivt valg. Hva med deg?
CP: Det er én introsekvens som jeg aldri skipper, som jeg ikke engang sjekker mobilen under, og jeg håper og tror at jeg aldri vil gå lei av den. Det er «Game of Thrones».
HH: Å Gud så bra den er.
CP: Den er stilig, informativ, tematisk, emosjonelt gripende, medrivende og identitetsbyggende på en gang – og ikke minst er den noe helt nytt. Den fungerer på så mange plan, og fyller så mange funksjoner. For det første er den jo et lite mikrokosmos av hele serien, ikke bare bokstavelig talt, i at den på en veldig effektiv (og ikke minst meget nødvendig – det er jo ikke akkurat lett å holde styr på det universet der) måte gir oss en innføring i seriens geografi, men også mikrokosmos i overført betydning: disse små modellversjonene av byene, og måten de spinner rundt som et avansert mekanisk urverk sier noe om hele seriens sentrale premiss: at alle disse stakkars små menneskene og deres maktkamper er bittesmå og ubetydelige i den store sammenhengen, og samtidig fanget i en struktur det bortimot er umulig å bryte ut av, som tannhjul i et enormt maskineri av strid og konflikt. De er bare brikker i et spill, og spillet, det er …
HH: Rummikub?
Neida, det der sa jeg mest på kødd. Jeg går ut fra at spillet du sikter til er «Game of Thrones»?
CP: Det er det. Hvis du er ferdig med å være vittigper så fortsetter jeg? Ok. Uansett, det at landskapet vi ser i åpningen er konkavt og krummer innover, gir følelsen av at vi befinner oss på innsiden av en klode, at hele dette enorme universet for det første er et vrengebilde på vår egen jord, men også foregår i en slags bitteliten, ubetydelig snøkule, fullstendig uvitende og uinteressert i noe som foregår utenfor sin egen navle – et trekk som går igjen hos mange av karakterene. Og i sentrum av denne julekulen så har vi en glødende sol, som gjør hele dette universet til en klaustrofobisk trykkoker, og bader den verdensomspennende slagmarken i et oransjerødt løfte om flammer og blod.
Puh. Intense saker.
Med andre ord: ikke bare oppsummerer åpningsvignetten hele serien på et lite minutt, den gjør det på en uimotståelig medrivende måte også. Sånt er jeg svak for.
Og nå har jeg ikke nevnt musikken engang.
HH: Den låta er sannsynligvis tidenes mest fengende introlåt. Det er så inmari mektig. Når serien er off season pleier jeg gjerne å høre gjennom den minst en gang i uka bare for å kjenne på hvor godt det er.
Og ingenting slår punktet fem sekunder uti låta der den, like overraskende hver gang, slår over fra moll til dur. I begynnelsen tenkte jeg ikke så mye over akkurat hvor finurlig det musikalske grepet er, men det gjør hele melodien for meg. Uhyre effektfullt. Bare hør.
CP: Shit, det har jeg ikke tenkt på.
Det som nesten er litt synd er at samme hvor glad jeg er i GoT-serien, så klarer den ytterst sjelden å overgå den introen. Sånn sett er kanskje moralen i dag at det er bra å ha en bra åpningsvignett, men ikke FOR bra.
Hører du på den nå? Det gjør jeg.
HH: Selvfølgelig hører jeg på den. Jeg hører oftere på den enn jeg ikke hører på den.
CP: Det er derfor Jon Snow alltid har gråtefjes. Han får ikke hørt på verdens råeste tittellåt fordi Spotify ikke finnes i Westeros.
CP: Nå har vi pratet ganske lenge, og jeg er helt sikker på at det er dritmange bra (og dårlige) åpningssekvenser vi har glemt å nevne. Men du vet hva du pleier å si om sånt?
HH: «Det er mye godt samtalestoff i en god introsekvens»?
CP: Ja, dét. Men nå tenkte jeg først og fremst på: «DET ER SÅNT VI HAR KOMMENTARFELTENE FOR.»
Åpningssekvenser vi har glemt å nevne, altså.
Om det skulle være noen tvil: dette er en oppfordring til deg, kjære leser, om å ta «stafettpinnen» videre og fortelle oss hvilke åpningssekvenser akkurat DU får pavlosk siklerespons av!
HH: Måtte diskusjonen ta like mye av som under VG-artikler som omhandler «rase».
CP: Og smakstester av julebrus.
