Binge-watching, ass. Det er så sykt 2013. Og fordi det er så 2013, vil jeg ikke undervurdere deg ved å forklare hva binge-watching er. Om du ikke kjenner til begrepet, kan du tross alt bruke søkemotoren www.bing.no.
Så i stedet for å forklare begrepet, vil jeg heller i min introduksjon ta deg tilbake til en tid kalt fortiden. Fortiden var en gammeldags tid da ting ikke var så moderne som de er nå, i «nåtiden», eller som nåtiden ble kalt før i tiden: «fremtiden».
En av forskjellene på nå og da, er at man før i tiden kun så på tv-serier når de gikk på tv. Man hadde ikke stort annet valg. Ja, man kunne ta dem opp på sine Betamax-spillere og se dem senere, men det var så upraktisk at man stort sett dreit i det. Dette førte til at man måtte legge opp hverdagen sin rundt når favorittserien gikk på tv.
Vi må faktisk ikke lenger tilbake enn til 1999 for å se tomme gater i Oslo vest på tirsdagskvelden klokka 20 da Ally McBeal rocka de mange tv-skjermer med sin «dancing baby» og sin Robert Downey Jr. mens han fortsatt var dopa og uforutsigbar.
Sånn er det ikke nå lenger. Fuck venting. Vi bare binger (uttales ikke som i norsk «binge», men som i engelsk «bindsj»).
Om det er en god ting? Tjnja. Det har visse negative følger som jeg skal innom lenger nede, men det er udiskutabelt mer praktisk å binge om man vil se så mange gode serier som overhodet mulig i løpet av sitt korte liv.
Men jeg vet at ikke alle har et bevisst forhold til binging som meg. Derfor har jeg laget en slags guide, eller «A til Å» om fenomenet. A til Å refererer til de første og siste bokstavene i det norske alfabetet. Nok om de kompliserte greiene der, let’s binge.
I – De to hovedretningene
Det finnes to hovedmetoder for å binge-watche tv-serier. Den første er maratonbinging, noe man gjerne først gjør når man har en hel sesong av en serie klar for titting. Dette er gjerne noe man planlegger litt i forveien, og er sterkt knyttet til fenomenet «å kose seg».
Den andre metoden er catch-up-binging. Her ser man seg opp på en serie så fort som mulig for å komme ajour med den nyeste sesongen, slik at man unngår at han dusten med asbergers på kontoret spoiler at en av karakterene får kuttet av hånda si fordi han ikke skjønner at dette er et viktig plot-poeng.
II – Hvordan man faktisk binge-watcher. Altså, sånn fysisk, liksom
1. Finn deg en serie du vet er bra. Ikke gå i gang med å se alt av middelmådigheter som «Hung» eller «Gilmore Girls». Sjekk anmeldelser, hør med kompiser, gjør alt du kan for å forsikre deg om at det du skal se er av kvalitet.
2. Kjøp inn nok mat (og drikke, hvis du bor sør for ekvator og ikke har tilgang på rent vann) til mange dager. Du kommer til å se ut som en dass etter å vært gjennom to sesonger av serien, og da vil du unngå å måtte traske bort i butikken stinkende som puppesvetten til John Goodman.
3. Legg deg under et pledd, gjerne av typen «fleece», og gnukk frem og tilbake helt til du finner en digg sittestilling. Trykk play.
III – Negative sider ved binge-watching
(Som nevnt i den nokså lettbeinte introduksjonen, så finnes det negative sider ved binge-watching. Jeg kunne sikkert gått i dybden på disse problemene og funnet ut at binge-fenomenet egentlig er ødeleggende for vår seriekultur, men det er ikke dét denne artikkelen skal handle om. Men ingen god artikkel er uten ambivalens, så her får dere en liten dæsj med negativitet.)
1. Cliffhangere er mer tilfredsstillende om du faktisk må vente for å få utfallet servert. Det å måtte vente en hel sommerferie på å finne ut hva som befant seg i «The Hatch» i serien «LOST», var den artigste aktiviteten jeg bedrev hele sommeren 2005. Ja, jeg var en venneløs, liten gutt.
2. Man blir ikke like knyttet til karakterene i en serie om man henger med dem intenst i en uke kontra det å «leve» med dem over flere år, fra uke til uke. Det blir litt som å møte noen fete folk på et ukeslangt seminar der du til slutt begynner å irritere deg grenseløst over deres negative sider fordi dere lever så tett oppi hverandre. At de lukter hud, for eksempel.
Noen mennesker (oftest rødhårede) kan ha en svak eim av hud. Ser du en serie etter hvert som den slippes på tv, vil du snarere bli mer og mer glad i karakterene helt til du griner når siste episode er sett.
3. De fleste tv-serier er lagt opp slik at tiden som går mellom hver episode matcher den som går i virkeligheten. Med andre ord, følger du «Mad Men» fra uke til uke, vil du merke at det har gått cirka en uke mellom hver episode også inni universet. Det samme gjelder sesonger, man møter som regel karakterene et halvt år senere etter en sommerferiepause.
Husker du for eksempel i «Sopranos» hvor rått det var i første episode av sesong seks, da de hadde en fantastisk montasje der de viste alt som hadde forandret seg i den lange pausen showet tok? Den følelsen får man ikke når man ser alt i én jafs.
IV – Positive sider ved binge-watching
1. Man får bedre kontinuitet i seriens historie. I de beste seriene er de flinke til å knytte alle sesongene sammen ved å plante elementer i første eller andre sesong, for så å plukke dem opp igjen i sesong 5 eller 6.
Om du følger en serie etter hvert som den gis ut, kan du gå glipp av små referanser til tidligere hendelser fordi det har gått så lang tid siden du så første sesong. Allerede i sesong tre av «Game of Thrones» er dette et problem, så bare tenk åssen det vil være i sesong 22.
2. I serier som «The Wire» der seeren blir bombardert med 50 karakterer bare i løpet av de første to episodene av sesong 1, kan det være greit å ikke bli gitt en uke på å glemme dem. Det at du tilbringer intens tid med en serie på så kort tid, gjør at du har lettere for å huske navn og holde karakterene adskilt.
3. Etter hvert som man har ligget der i fem, seks, sytten timer, begynner hele seansen å minne om en narkotisk trip. Serier er som et narkotikum, og når du fråtser i dem, blir du avhengig. Det betyr at så lenge du har flere episoder til disposisjon, kan du leve ut en slags junkietilværelse helt uten nasty sprøytehull mellom tærne.
V – Husk å ha alle episodene av sesongen tilgjengelig
Velger du maratonutgaven av binge-watching, er det jækla viktig å ha alle episodene av serien tilgjengelig før du setter i gang. Serr. Du har IKKE lyst til å se halve sesongen av noe for så å finne ut at neste halvdel av sesongen ikke er ferdig innspilt.
Jeg vet at mange av oss opplevde dette i høst da «Breaking Bad»s fantastiske sistesesong plutselig stoppet halvveis, på sitt aller mest nervepirrende. Så gikk vi inn på Wikipedia og leste at vi måtte vente til juli 2013 med å se resten.
Så ble vi forbanna, men så glemte vi det da vi klikket på en link til en annen Wikipedia-artikkel som fanget vår oppmerksomhet, også fortsatte vi med å klikke oss videre til flere og flere artikler i cirka 20 minutter. Så spiste vi kanskje middag og møtte noen kompiser. Ble egentlig en ganske bra dag.
VI – Vit at noen serier blir kansellert
Når du går i gang med å binge-watche en serie som ikke lenger er i produksjon, pass på at den faktisk var planlagt å ende etter noen få sesonger, altså ikke kansellert før hele historien var ferdigfortalt.
Det er ingenting i veien med å se en serie som stopper opp etter én eller to sesonger fordi det var planlagt slik hele veien, men ved Odins skjold, vær varsom med å se serier som aldri fikk fortalt hele historien grunnet kansellering. Eksempler på dette er «Firefly» og «Studio 60 on the Sunset Strip».
Førstnevnte er den serien i verden som flest folk bitcher om. Ro ned, a!
VII – Hvilke serier some passer
Flere og flere serier tilpasser seg binge-watching. Det fremste eksempelet er selvfølgelig «House of Cards» som slapp hele sesongen samtidig, men man finner også mer subtile måter tv-selskapene har tilpasset seg trenden.
Og visse serier passer unektelig mye bedre til å binge. Ta for eksempel «Dexter». Serien passer perfekt til binging da hver sesong følger én historieark fra første til siste episode. Å se den første sesongen av serien i løpet av én natt er en av de største serieopplevelsene jeg har hatt. Helt fucka fett.
En annen serie som passer ypperlig til seriefråtsing er «LOST», der hele serien i bunn og grunn er et eneste stort mysterium (delt opp i 320 mellomstore mysterier) som man bare får lyst til å komme til bunns i mer og mer etter hvert som man ser episodene.
Men kongen av binge-watching er, ja, du gjettet det, «24». Serien foregår som kjent i real time, og siden ett minutt på skjermen tilsvarer ett minutt i virkeligheten, føles det bare naturlig å se alle episodene i sesongen på løpende bånd.
VIII – Hvilke serier som ikke passer
«Mad Men». Serien har totalt null cliffhangere og blir ikke drevet fremover av spenning.
Hovedgrunnen til at mange ser på serien (som er fabelaktig, misforstå meg rett), er at man rett og slett liker å være i det vakre universet de legger fram for oss.
Man kaster seg ikke over neste episode for å finne ut om Dons siste utroskap blir avslørt, man fortsetter å se så lenge man fortsatt trives i det estetisk perfekte universet. Men man blir mett etter en stund. Så i dette tilfellet, er én i uka nokså perfekt.
IX – Sett grenser
Ikke ta på deg for mye. Med mindre du er arbeidsledig, har du sannsynligvis forpliktelser. Eksempler på slike er: jobb, oppfostring av barn, beising av løsslupne damer/menn og det å spille gitar i parken sammen med dine likesinnede venner med dreads som lukter røkelse.
Har du valgt deg en serie som går over mange sesonger, rekker du ikke alt i én seanse. Her er et nokså lættis eksempel på hvor galt det kan gå:
X – Hvor mye skal til for å kalle det binge watching
Dude, det holder ikke å se tre episoder av «Arrested Development» en torsdagskveld fordi du ikke får sove. Det er ikke binging. Ordentlig binging er planlagt. Det er noe du noterer deg at du skal gjøre i kalenderappen på mobilen. Det er noe du gleder deg til.
XII – Kuleste setningen for å forsvare at du skal binge-watche en serie:
«Jeg har stort sett ikke tid til å se på tv, så når jeg først har litt tid til overs, må jeg bare se så mange serier som mulig. Men vi snakkes, nå må jeg gå og dyppe penisen min i et isbad, den er helt øm etter å ha gått altfor mye inn og ut av modellkjæresten min i natt.»
