Fredag er det premiere på «Parker», den nyeste filmen til en mann jeg digger. Hvem, spør du? Leste du ikke tittelen på blogginnlegget?

Jeg digger Jason Statham. Jeg har gjort det helt siden «Lock Stock & Two Smoking Barrels», og egentlig aldri sett noen grunn til å slutte med diggingen. For det er ikke mange actionhelter som er som ham. Ikke er han verdens største stjerne, ikke langs noen som helst målestokk, men han ligger liksom akkurat i vannbrytningen av super stardom og trives der.

Og mannen ligger ikke på latsida, du vet at en Statham-film der tittelen spiller på enten navnet hans eller hvilket yrke han har, alltid er rett rundt hjørnet, og stort sett blir man ikke skuffa om man vet hva man skal forvente. Men akkurat hvorfor jeg har fått denne fascinasjonen for mannen, har jeg ikke hatt helt klart for meg før nå.

Tingen er, Jason Statham er ikke en skuespiller man må elske eller hate. Man kan fint være helt likegyldig til ham også. Og sannsynligvis er mange av dere nettopp det. Og det kan jeg forstå.

Men jeg håper at du etter å ha lest denne listen (sett at du ikke har en ingressfetisj, og slutter å lese etter dette avsnittet), vil sette ham i et noe høyere lys enn jeg føler mange gjør. For mannen er et unikum. Her er hvorfor:

1. Jason Statham spiller den samme duden i samtlige filmer han er i.

Et gammelt Azteker-ordtak sier at Christopher Walken-filmer er som pizza – når det er bra, er det jævlig bra, og når det er dårlig er det fortsatt ganske bra. Det samme kan sies om Jason Statham.

Det virker som om han praktiserer en form for method acting der metoden går ut på å tenke «hvordan ville jeg, Jason Statham, oppført meg i denne situasjonen?».

Noen vil kanskje mene at han ikke har den største bredden i sitt skuespill, og de vil ha rett. Han er ingen Lawrence Olivier (eller er han kanskje det? Kjør debatt i kommentarfeltet), men til sitt bruk, og strengt tatt vil vi jo bare se ham gjøre det han pleier, fungerer det ypperlig. Du vet liksom alltid hvordan han vil reagere når han blir fornærma for noe (han er stort sett kontinuerlig fornærma i alle de over 30 filmene han har spilt i).

Kan du se hvilken av Statham-filmene dette er? Nei? Det kan ikke Statham heller.

På en måte er han vår tids James Bond. Eller, nå er vel alle enige om at det er Jason Bourne, men ok, han er vår tids vara-James Bond. For hvis man ser på den imponerende mengden filmer mannen har spilt i, og ikke minst, tenker over at han faktisk spiller den samme karakteren i hver bidige film, så er de jo en del av en slags filmserie alle sammen, akkurat som Bond. «Lock Stock and Two Smoking Barrels» er «Dr. No» (beskjeden introduksjon av karakteren), «Transporter» er «Goldfinger» (alle elementene for fremtidige filmer ble sementert) og «Death Race» er «Never Say Never» (filmen man som fan velger å overse).

2. Han er en engelskmann som kan sparke

Engelskmenn er ikke kjent for å være flinke med beina. De har hovedsakelig tatt i bruk armene sine, det være seg for å folde sine hender i bønn om nåde da vikingene kom, bearbeide bomullen de fikk fra India på 1700-tallet, eller lage den der «wanker»-håndbevegelsen når noen gjør noe teit. Også når det kommer til slåssing har de historisk sett latt beina stå stille mens de lar armene gjøre uimponerende bevegelser.

Derfor er det noe særdeles forfriskende ved å se en fyr med cockney-aksent bruke beina slik som Jason gjør. Og han gjør det jævlig bra, også, man ser at han ikke har lært alt han kan av en asiater to timer før innspilling. Han kan dette.

For all del, en rekke hvite menn har før ham latt beina gjøre snakkingen (les: bein kan ikke snakke, dette er kun en metafor). Jean Claude van Damme og Chuck Norris var begge blant verdens beste beinsparkere i sin tid, men de var ikke britiske. Og de lot etter hvert sparkingen bli en gimmick. Men selvfølgelig, det er jo lættis når Chuck bruker sitt «round house kick» for femtende gang i en episode av «Walker Texas Ranger». Forrige setning ble skrevet i 2004.

Jason, derimot, bruker beina bare når han virkelig må. Og Gud, som jeg elsker når han må:

3. Han har ingen hvite utfordrere

Som nevnt i forrige punkt, 80- og 90-tallet hadde flust av hvite martial arts-utøvere på film, blant annet van Damme, Norris, Seagal, til og med han duden som spilte Cody i «Step by Step»:

Håper du sjekket ut klippet, da det er den best koreograferte actionsekvensen i hele «Step by Step»-sagaen.

Hvem har vi nå, i år 2013? Én mann: Jason Statham. Vin Diesel er bare muskuløs, The Rock er bare muskuløs med glimt i øyet, Daniel Craig har bare en jævlig fin kropp (har jeg hørt fra venninner og homofile venner, jeg lover), men ingen av dem kan faktisk slåss.

Jason Statham er vår tids Sly, Arnie, Norris og van Damme i én pakke, og han tar ansvaret på alvor. Han gjør stort sett sine egne stunts og ville lett kunne banka rynkene ut av hvem som helst av sine medskuespillere i «The Expendables».

Også ser han bra ut i bar overkropp. Har jeg hørt.

4. Han har (ennå) ikke laget dølle komedier for å vise at han kan være morsom

Det virker som om alle store actionhelter fra 80-, 90- og 00-tallet på ett eller annet tidspunkt har tenkt «Hmmm, folk digger når jeg gjør ting med kroppen min, hva om jeg i neste film bruker munnen min for å få dem til å le av ordene mine i stedet?»

I 10 av 10 tilfeller, faller forsøkene dødt til jorda, og vi sitter igjen med filmer som passer ypperlig til «Du velger filmen» på TV3, men helt forjævlig til alle andre anledninger:

Disse filmene viser at de evner å banke dritten ut av integriteten sin.

Jeg trenger ikke å vite at The Rock har en slags mutert form for selvironi for å like ham. Det holder at han hever øyenbrynet på den jævlig lættis måten han gjør, og deretter drepe noen ved hjelp av et våpen, en hånd eller en bil.

Dette har Jason Statham skjønt, og det skal vi alle være glade for. Hvorvidt det er et bevisst valg eller om han ikke vet at komedie eksisterer som filmsjanger, vet jeg ikke, men takknemlig er jeg okke som.

5. Crank

«Men den skal jo bare være underholdende!» er et kjent og ukjært mantra som alle elskere av middelmådige actionfilmer trykker til sitt hjerte, og det er stort sett en holdning jeg fnyser av. Men faen heller, noen ganger stemmer det, og det er sjelden det stemmer mer enn med «Crank», Stathams uten tvil beste film.

Det er et actionopus som nekter å stå stille, hvert eneste minutt er fylt av frenetisk handling og høye lyder og blinkende lys. Den er antimaterien til «Amour», med andre ord. Og jeg vet at filmer som er klippet som en episode av MTVs «Cribs» blir kritisert for å ha ødelagt den moderne filmgjenger, men i akkurat denne filmen må man gi dispensasjon.

Hvorfor? Fordi premisset som legges til grunn for alt som skal skje, nødvendiggjør hvordan den er regissert og klippet. Hovedpersonen Chev Chelios roter seg oppi noe greier (spiller ingen rolle hva) og ender opp med å bli innsprøyta med et stoff som vil få hjertet hans til å stoppe med mindre han holder adrenalinnivået i kroppen skyhøyt. Et herlig utgangspunkt som fører til en hel masse kreative, døve (på en positiv måte) og fantastiske metoder for å holde pulsen oppi 200. Han banker blant annet opp en rekke politifolk, beiser dama si i all offentlighet og får en lege til å bruke defibrillator på ham, for å nevne disse tre eksemplene.

Og du underholdes. Gud, hvor du underholdes. Filmen er alt hva en Statham-film skal være, bare enda mer konsentrert enn man stort sett får se ham.

Nå skal jeg tenne 100 stearinlys i håp om at «Parker» i det minste inneholder 50 prosent av moroa til «Crank». For da har jeg noe å glede meg til.

«Parker» med Jason Statham har norsk kinopremiere fredag. Her kan du leie opptil flere Statham-filmer.