Hvem er sterkest? I det ene hjørnet, en 71 år gammel filmfestival med skyhøy champagneføring og forbud mot kvinneføtter i komfortable sko. I det andre hjørnet, et amerikansk DVD-postordrefirma som ble uunnværlig internett-tjeneste og har tre års erfaring som filmprodusent.

Svaret er ikke åpenbart, men taperne i konflikten mellom filmfestivalen i Cannes og Netflix blir uansett filmer som mister muligheten til å vise seg fram for filmfeinschmeckere på den høyprofilerte festivalen.

Hva skjer? Den triste feiden startet med et intervju Cannes’ kunstneriske direktør Thierry Fremaux gjorde for to uker siden med det franske filmbransjebladet Le Film Français.

Der understreket direktøren at filmer som skal delta i festivalens mest prestisjetunge program – det som leder fram til utdelingen av Gullpalmen på festivalens siste dag – i henhold til nye festivalregler må ha kinodistribusjon i Frankrike.

Steile fronter

Netflix nekter, i motsetning til enkelte av sine konkurrenter, å gi kinoene eksklusive visningsvinduer på filmene de selv produserer.

Og kinoene vil ikke, i Frankrike som i Norge, vise filmer folk kan se hjemme (i Frankrike er det til alt overmål en nasjonal lov som sier at kinoene skal ha hele 36 måneder eksklusivitet på filmer før de kan strømmes, hvilket naturlig nok gjør kinovisninger av deres egne filmer ekstra uaktuelt for Netflix i Frankrike).

Regelendringen betyr at Netflix-filmer som «Okja» og «The Meyerowitz Stories», som begge deltok i konkurranseprogrammet i fjor (til heftige protester fra den franske kinobransjen, og til buing fra salen på flere visninger), i år ville blitt henvist til visninger på andre programmer.

– Slik er deres driftsmodell, og det respekterer jeg. Men vi er opptatt av kino og ønsker oss et konkurranseprogram med filmer som slippes i saler, sa Fremaux til Le Film Français.

Bruker festivalen som «våpen»

Offisielt har ikke Netflix respondert på uttalelsene (og Fremaux insisterer på at partene fortsatt er på talefot), men lørdag meldte Vanity Fair at nett-giganten hadde truet med å nekte festivalen å vise de fem Netflix-filmene som var tiltenkt visninger utenfor konkurranseprogrammet.

Det gjelder blant annet Paul Greengrass‘ norskinnspilte «Norway», Alfonso Cuaróns «Roma», Jeremy Solniers «Hold the Dark» og den post-mortem-fullførte Orson Welles-filmen «The Other Side of the Wind». Solnier har siden bekreftet at han hans film ikke skal til filmfestivalen i Cannes, som går av stabelen i mai og offentliggjør årets program seinere denne uka.

Ifølge magasinet er regelendringen i Cannes et resultat av press fra deler av den etablerte filmbransjen, som bruker festivalen som «et våpen» for å bremse Netflix’ stadig økende innflytelse over hva som til sjuende og sist ender med å bli produsert.

Blir utilsiktede ofre

For filmskapere, som allerede synes det er synd når filmene deres ikke blir vist på stort lerret, gjør ikke Cannes-boikotten Netflix noe mer attraktiv som arbeidsgiver.

Men det er uansett ikke slik at de fleste av dem kan vrake og velge mellom produsenter:

– Selv om vi ikke er med i konkurransen ender vi som collateral damage hvis denne beslutningen får stå. Men vi stiller oss bak beslutningen om å ikke dra til Cannes. Det ville ikke blitt noen film uten Netflix, alle studioer i Hollywood takket nei til den, år etter år, sier produsent Frank Marshall, som står bak sistnevnte «The Other Side of the Wind», til IndieWire.