Årsaken til å skrive litt av teksten om «Harde Fakta» før sendingen er at det er godt mulig at forventningene er det beste ved hele greia, og jeg vil helst ikke gjøre meg innhabil ved å faktisk se programmet. Stemningen akkurat nå er til å ta og twitre på, i hvert fall blant sånne folk som jeg støter på, folk som meg selv, svin som får betalt for å få preiket sitt på trykk, sånne som meg og programleder Jon Hustad.

Vi har det til felles, vi vet begge to hvordan det er å være bitchen til pressestøtten og i sin konsekvens bitchen til velferdsstaten, og en gang i blant kjenner vi sikkert litt skam knytta til akkurat det. Han har et program på TV 2 til å ta spille ut den selvforakten, da, det har ikke jeg. I stedet stopper jeg opp for hver tredje setning jeg skriver og mumler stille, for meg selv: «det er forjævlig».

Hustad er kjent, i det minste blant noen, som en kontrær og tidvis svært lesverdig journalist. Han skriver svære, vidløftige artikler om rådmenn og skifergass som tidvis avføder knappe og nokså krasse motinnlegg (ofte fylt av nokså harde fakta som innleggsforfatterne pælmer som murstein i trynet på Dag og Tid-journalisten). Sånn sett er det fristende å påstå noe litt svært og bombastisk helt i starten.

No sånt: Hustads velferdsmareritt startet på starten av åttitallet (nærmere bestemt 21. februar 1980) med høyrebølgen og et Arbeiderparti i motbør som fant ut at befolkningens aksept for beskatning avtok uten at kravene gjorde det samme, et Arbeiderparti som dermed kompenserte ved å rett og slett bruke mer spenn og en Einar Førde som proklamerte at vi alle – enten vi likte det eller ikke – var blitt sosialdemokrater – og så ble vi forsyne meg det, velferdsjunkier, høyresiden også, det var ikke lenger noen mulighet for å være skikkelig eitrende uenig i en dritt lenger, mye ville ha mer og dem gravde for mye eller ikke i det hele tatt her i landet og vi gravde i hvert fall ikke i de viktige sakene og spørsmålene.

Det er fristende å påstå at alt dette gikk sterkt inn på Jon Hustad, men jeg er slettes ikke sikker på at det stemmer, og dessuten har jeg ikke tilstrekkelig av den der nynorske swaggeren til å påstå slike ting som Hustad har og Førde hadde. Kort sagt er han en kar som er bekymra, fordi han mener at velferdsmodellen ikke er bærekraftig. Enten han skriver om EU eller Norge, er omkvedet ofte enkelt: Vi har ikke råd til dette. Gjeld er en styggedom, og vi er alle gjeldsslaver.

Et par forskjellige former for forventninger jeg har sett rundt meg før sendingen:

«Gleder meg til Jon Hustad skal denge dritten ut av gryteklut-PK-Norge i kveld!»

«Jon Hustad og Harde Fakta vil drepe eldre og uføre.»

«Øy, dette ser jo i grunnen bare dritkjedelig og traust ut, det er ingenting nytt med verken sinte høyregubber, tabloid kritikk av avgifts/byråkrati/skatte-Norge eller kombinasjonen sinte høyrefolk og tabloid kritikk av a/b/s-Norge. 2012 suger i det hele tatt så langt.»

«Med Harde Fakta starter tidsalderen hvor den norske mediebruker velger TV-kanal etter politisk grunnsyn. Herfra og ut vil splittelsen i det norske samfunnet bli større og større, og følgelig er Jon Hustad verre enn Maoisme.»

«Hvem pokker er Jon Hustad?»

Hvis «Harde Fakta» klarer å innfri alle disse forventningene på en gang, bør det bli bra TV. Hva ønsker jeg meg? Jeg har i flere måneder gått rundt og sagt at «jeg håper det blir bra», at det sikkert kan være et «kjærkomment tilskudd». Til hva, vet jeg ikke. Antageligvis samfunnsdebatten. Eller noe som heter «debattmangfoldet». Det er tross alt for jævlig at bare én TV-kanal har sendt politiske debatter i Norge de siste par årene, så alle monner drar uansett.

Dessuten har jeg, som mange andre nervøse sosialdemokrater, vikla meg inn i en slags (avstands)romanse med den der grublende høyresiden som både Facebook-Høyre og Mimir Kristjansson-Høyre er varianter av. Jeg har ikke tall på alle minervaartiklene jeg ikke har satt av tilstrekkelig tid til å lese ferdig over de siste par åra. Et glimrende nettsted.

Det virker som det har blitt litt mer liv i hele det politiske spekteret av internettaktiviteten på høyre fløy og det er jo bra selv om man ikke alltid er enig og muligens også er bekymra for følgene en gang i blant. Jeg er som den gamle og uforstående naboen som midt under den nyetablerte og bråkete musikkfestivalen i bygda konkluderer med at, jaja, det er i hvert fall gøy at noe skjer (MEN HVEM TAR REGNINGA?).

Det er lett å være enig med Hustad og researcher Ole Martin Ihle i at «mer penger» er blitt et for velkjent refreng, både i politikken og journalistikken. Penger fra staten er kanskje ikke som heroin, men ok: La oss stille større krav til harde (og mange) fakta, til dokumentasjon og testing av nye (og gamle) tiltak, la oss rette kritikk mot oppblåste og unødvendige utgiftsposter, ikke nødvendigvis fordi vi ikke ønsker å bruke penga i seg selv, men også fordi vi kunne brukt dem på noe smartere.

Franklin Delano Roosevelt har en tale fra 1932 hvor han sier noe fint: «The country needs and, unless I mistake its temper, the country demands bold, persistent experimentation. It is common sense to take a method and try it: If it fails, admit it frankly and try another. But above all, try something.» Hadde det ikke vært fint om det var tonen i programmet? Unødig pengebruk setter stoppere både for god høyre- og venstrepolitikk, det kan vi vel være enige om, ikke sant? Ikke sant?

Uansett, det begynner. TA DEM, HUSTAD!

Etter sendingen:

Jeg rapporterer fra en litt døll krigssone. Twitter går sabla treigt fordi folk, mellom anna, diskuterer hvor mye et toalett på 4 kvadratmeter vil koste, utseendet til Jon Hustad, hvorvidt TV 2 i det hele talt mente den siste halvtimen seriøst og om det er venstresiden eller høyresiden som har reagert mest usaklig på programmet vi nettopp så (saklig diskusjon, den siste, forresten). Foreløpig er det ikke godt å gi noe svar på hvorfor eller hvordan det gikk an å skru seg opp over et spissformulert og høyrevridd halvtimes debattprogram. Kanskje høsten gir svar på det. Foreløpig fikk det tiden til å gå. Den ville ha gått i alle fall, men ikke så fort.

Premieren var ikke så aller verst. Formatet er to intervjuer innrammet av tre faste innslag, fort gjort. Første bolk handlet om boligstandarder. Tek 10 fikk kjørt seg av Hustad i passiar med en byggmester, en representant for Selvaag og noen boligeiere. Obligatorisk radonsperre og rullestolrampe er fordyrende, unødvendig og nokså toskete, fikk vi vite før statssekretær Dag-Henrik Sandbakken (Sp) fikk svare at nei, seriøst, det er ikke det.

Det siste foregikk i en debatt mellom Sandbakken og Hustad hvor statssekretæren tross alt fikk sagt en god del, det var ikke så forbanna uforskammet som for eksempel Vidar Kvalshaug skal ha det til i sin radslakt av programmet. Ingen kan vel ha forventet noe annet enn litt bølle-tv når dette konseptet ble lansert? Er det ikke til og med noe selvparodierende i den abrupte måten Hustad avbryter intervjuet med statssekretæren på, og den tilsvarende servile måten han sitter og nikker til Selvaagrepresentantens uttalelser? Jeg går ikke med på at folka bak «Harde fakta» ikke skjønner hvordan det ser ut.

Den andre bolken ble innledet av Elin Ørjasæter, som var nødt til å stå rett opp og ned og stirre i kameraet mens hun forklarte at holdningskampanjer er totalt unødvendig sløs med penger – de samme pengene som vi må skjære ned fra andre, viktige formål – og at det var lite å tjene på skremselspropaganda, før Bjørn Inge Larsen fra Helsedirektoratet fikk komme og si at jo, seriøst, det er masse å tjene på skremselspropaganda.

Begge Hustad-debattene var tv-dueller mellom to godt forberedte deltagere, begge endte i et slags uavgjort og et inntrykk av at politikk er nokså vrient og komplekst når alt kommer til alt (det er forjævlig). Sånn sett nokså informativ tv. Reportasjen om boligbygging var hardt vinkla, men allikevel et grep som gjorde at den påfølgende nokså fotnotetunge diskusjonen ble håndgripelig. Folka i Funkenhauser har sikkert et litt ampert forhold til pedagogikk, men de er nokså gode pedagoger selv.

Det eneste store problemet er tidsmangelen. To temaer og tre faste innslag er heseblesende, for formatert. Faste spalter på liten plass er en styggedom, en av tv-bransjens mest idiotiske byggeforskrifter. En nybrottsmann som Hustad burde gjenkjenne denne unødvendige tidsbruken: Riv ned stolpene! Ørjasæter blir sikkert bedre på å stå rett opp og ned og prate inn i kameraet etter hvert, men hun er like smart og om lag tusen ganger mer engasjerende når hun snakker med noen – bare så det er nevnt.

Der de sløser med tid, skal programmet ha kudos for å gjøre det motsatte når det kommer til utseendet: De har spraylakkert settet til «Trude» svart metallic og resirkulert fargene fra Lillehammer-OL i datagrafikken. Det så helt greit ut.

I TV-ruta er Hustad, foreløpig, streit minus. Men streit minus er fremdeles streit. Det er innafor, helt OK.

Det var en middels premiere, den kledde en middels onsdag i et middels sosialdemokrati. Han er en av oss.