INT. PUB – KVELD

To menn sitter på hver sin side av et bord med hvert sitt glass øl.

Steinar

Hehe. Ja. Akkurat som den scenen i «The Sopranos» der Tony er ute og fisker med han feite svogeren sin. Faen ass. «You never hear it coming», liksom…

Nikolay

Du, veit du hva? Jeg hakke SETT «The Sopranos», jeg…

Steinar

Du kødd…

Nikolay

…jeg veit, jeg veit, alle sier det til meg. Har bare aldri fått sett den, liksom.

Steinar

Det er drøyt, ass. Den serien har man sett, liksom. Det er fuckings INDREFILETEN av serier, ass. Er litt som med meg og «Breaking Bad».

Nikolay

Har du’kke SETT «Breaking Bad»?

Steinar

…jeg veit, jeg veit, alle sier det til meg. Har bare aldri fått sett den, liksom.

Nikolay

Det er drøyt, ass. Den serien er bare noe man får med seg foran alt annet, liksom. Er litt som med meg og «The Wire».

Steinar

Har du’kke SETT «The Wire»?!

(FADE TO BLACK)

Scenen over er ikke tatt fra en skolerevy fra 2005, men skal fungere som et eksempel på hvordan flere og flere pubsamtaler arter seg i vår tid. I tilnærmet alle passiarer (fransk, google it) man har over et glass «brunt gull» (jada, jeg bruker uttrykket «ironisk») kommer man til et punkt der noen nevner en dramaserie, gjerne ved hjelp av henslengt namedropping, også er man i gang.

Først kommer man seg kjapt gjennom det begge har sett («jaaaja, seff, «Six Feet Under» er jo pensum»), men begge sitter egentlig bare og venter på at den andre kommer med innrømmelsen at de ikke har sett en av de virkelig store dramaseriene slik at man kan påta seg rollen som kveldens popkulturelle nestor.

Når jeg skriver de virkelig store dramaseriene, så tror jeg vi alle vet hvilke jeg snakker om. Først og fremst «The Sopranos» og «The Wire», to serier som blir så hyppig anbefalt at anbefalingene i seg selv har blitt klisjéklassikere. Grunnen til at disse tas frem mye oftere enn andre serier, er at de er udiskutabelt gode.

Ingen som har sett seriene gidder å leke djevelens advokat og hevde at de ikke er tidløse skatter. «Breaking Bad» nærmer seg samme status. Så har du serier som «Dexter», «Mad Men» og «The Walking Dead» som også har tatt steget inn i vår felles popkulturelle bevissthet, men som har elementer ved seg som kan kritiseres.

Når disse tas opp, skal man ikke bare anbefale serien i seg selv, man skal anbefale sesonger.

Nikolay

Første sesong av «Entourage» er litt sånn, «hva er greia», liksom, det går veldig treigt og karakterene er uslepne, men det tar seg SÅ JÆKLIG OPP I ANDRE SESONG DA SER DU.

Vi har alle blitt eksperter på dramaturgisk oppbygging nettopp på grunn av serier.

Når folk anbefaler en film, sier man at du bør se den. Når folk anbefaler en serie, heter det at du bør «sjekke ut». Noe av det kjedeligste jeg vet er når noen ber meg om å «sjekke ut» en serie som ikke er udiskutabelt bra og de ikke vil gi seg før jeg sier at jeg skal «sjekke den ut».

Det er noen serier som går igjen her, jeg tror de fleste vet hva jeg mener. «Monk». «Numbers». «Nip/Tuck». «Bones». Serier som på ingen måte kan sies å ha lav kvalitet, flere av dem har sikkert vunnet opptil tre Emmys, men når jeg hører noen nevne dem, er min umiddelbare tanke alltid at «hvis denne serien er så jævlig bra, hvorfor er den ikke like mye omtalt som for eksempel «Dexter»?».

Så la meg bare si her og nå at, nei, jeg kommer ikke til å sjekke ut «Firefly». Eller «Medium». Eller «The 4400». Nei. Sorry. Nei, men seriøst, jeg tviler ikke på at de er bra, men jeg bruker heller tiden min på serier som jeg vet vil tåle tidens tann.

Om denne serien er bra? Antakeligvis. Men det vil jeg aldri få vite svaret på helt sikkert.

Steinar

Har du ikke sett «Terminator: The Sarah Connor Chronicles»??? Ok, den er kanskje for spesielt interesserte, men jeg kødder ikke, den er på nivå med «Spartacus: Blood and Sand». For du har sett den, ikke sant? DU HAR SETT «SPARTACUS: BLOD AND SAND», IKKE SANT??»

Akk. Det er noe spesielt med serier som gjør at vi alle gjerne vil overgå vår samtalepartner i gode anbefalinger. Om noen gir deg et filmtips eller rynker på nesen fordi du ikke har sett «Seven Samurai», er det ikke fullt så ofte man kontrer med en anbefaling eller utfordring tilbake. Men når samtalen dreier seg mot serier, er det som om vi alle tilbyr oss rollen som kurator i den andres tv-stue.

For det krever nemlig litt å bli hekta av en serie. Det kan kreve ganske mye, faktisk. Når du anbefaler noen en serie, og insisterer på at den personen skal se det du anbefaler, håper du samtidig at flerfoldige timer av den personens liv skal brukes på denne serien. Timer som kunne ha blitt brukt på bøker eller yoga eller linegåing i Sofienbergparken sammen med folk som lukter røkelse og flass, men det ble de ikke, fordi du var så fet og anbefalte «The Shield» til dem.

Vi har i løpet av de siste 14-15 årene blitt en gjeng medieanalytikere alle sammen. Og jeg liker det. Blir man ferdig med én serie, har man til en hver tid en mental shortlist over andre serier som har blitt anbefalt. De som nevnes oftest, kommer høyere opp.

Uten folks konstante insistering på hva jeg må sjekke ut og hvorfor akkurat deres serieanbefalning er en innertier for akkurat meg, kunne jeg fort endt opp med å tilbringe kveldene mine med tilfeldige norske dramaserier rett og slett fordi det er så tilgjengelig.

Apropos, har du forresten fått sjekka ut første sesong av «Halvbroren», eller?